USA har lenge vært en stormakt i trøbbel. Angrepet på Capitol Hill 6. januar 2021 er et av mange eksempler på det.
FOTO: Andrew Caballero-Reynolds / NTB

Kommentar

USAs krise begynte ikke med Donald Trump. Han er et resultat av langvarig nedgang.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

USA er et
land i en perfekt storm. Fra euforien over å ikke bare ha vunnet Den kalde
krigen (som de jo sier i USA, der de ikke vurderer hvorvidt Sovjetunionen eller
Gorbatsjov hadde noe med det å gjøre), men også å ha vunnet kampen om ideologiene (det amerikanske politiske
eksperimentet hadde jo overvunnet keiserriker, nazisme, fascisme og kommunisme
– ikke lite, bare det), har USA blitt en skygge av seg selv.

Nedgangen
startet, ikke overraskende, da USA var på topp. En solfylt morgen tirsdag 11.
september 2001 ble USAs følelse av geografisk sikkerhet knust. Selvbildet som
en elsket og ønsket stormakt kunne også fått seg noen skudd for baugen. President
George W. Bush tolket derimot ikke angrepet som en kritikk av USAs
Midtøsten-politikk, men som et kompliment: Vi ble angrepet fordi terroristene
hater demokrati og frihet, sa Bush til Kongressen 20. september, 2001. Målet med
krigen mot terror var intet mindre enn å bekjempe «ondskap» i denne verden, lovte Bush.

Presidentvalget i 2016 var et klart tegn på at noe var skikkelig galt i USA.

Åtte år
senere valgte et utmattet, økonomisk ruinert og skadeskutt land inn den første
ikke-hvite presidenten i sin historie. Barack Obama var den eneste av de
politiske kandidatene i 2008 som ikke hadde støttet Irak-krigen (han hadde kalt den «dum») og lovte at USA igjen skulle
begynne å ta vare på sine egne borgere (særlig i form av en stor helsereform
som skulle gi helseforsikring til de svakeste gruppene i samfunnet). Han skulle
få den amerikanske økonomien på rett kjøl igjen, etter at Bush overlot til ham
den største økonomiske katastrofen siden Den store depresjonen i 1929. Obama
skulle også avslutte Irak-krigen og kanskje til og med Afghanistan-krigen. Han
skulle, med andre ord, sette USA først.

Åtte år
senere var Irak-krigen over for lengst, men krigen mot Den islamske stat var
derimot pågående og Afghanistan-krigen var fortsatt ikke over. Økonomien var
igjen på rett vei, men den økonomiske ulikheten hadde økt drastisk. «Occupy Wall Street» – venstresidens protest mot at staten
skulle hjelpe Big Business etter finanskrisen, men ikke hvermannsen – rettet
skyts mot Obama-regjeringen og den demokratiske partieliten. Helsereformen –
den største siden 1965 – kom til å bli en meget populær forbedring av det
amerikanske velferdssystemet, men det visste man ikke da. I dag sier 64 prosent av amerikanere at de er for
ObamaCare. Ved valget i november 2016 var det kun 43 prosent som var for.

Presidentvalget
i 2016 var et klart tegn på at noe var skikkelig galt i USA. For første gang på
lenge målbar høyresiden og venstresiden den samme økonomiske kritikken: USA var
ikke lenger et land der «den amerikanske drømmen» kunne bli til virkelighet.
Sosial mobilitet var nedadgående, økonomisk ulikhet var på vei opp og de gamle,
gode industrijobbene var på sotteseng.

Nominasjonsvalgene
i 2016 handlet i stor grad om hvem som egentlig snakket på vegne av «folket» –
og hvem «folket» faktisk var. Der Hillary Clinton til slutt vant nominasjonen
etter en overraskende vanskelig kamp mot Bernie Sanders, kapitulerte derimot
Det republikanske partiet raskt i møte med deres egen høyrepopulist Donald
Trump. Dette klarte Trump ved å ramme sitt økonomiske budskap inn i et større
og farligere et: nemlig at de som hadde skylda for alt som hadde gått galt i
USA ikke var de på toppen, men de på bunnen. Innvandrerne, mexicanerne og ikke
minst muslimene. Ved å bygge en mur mot Mexico, igangsette innreiseforbud for
mennesker fra muslimske land og drastisk redusere innvandring fra «shithole
countries» kunne USA igjen bli storslått. USA måtte trekke i nødbremsen, ellers kom de ikke lenger til å
kjenne igjen sitt eget land.

Make
America Great Again var klagesangen til de som var vant til å besitte politisk,
økonomisk og kulturell makt: hvite, kristne menn. De som følte at de hadde tapt
status etter 1990-tallets globalisering, frihandel og masseinnvandring. Den
utenrikspolitiske versjonen av dette, America First, var en hevnkampanje mot «den
liberale verdensorden» som Trump & co. mente hadde ført USA inn i
fortapelsen. Da Trump ble innsatt i 2017 hadde USA rundet seg selv – fra Bush
sin tale om USAs misjon for å utrydde ondskap og kjempe for frihet, til Trumps
tale om «American Carnage». Fra nå av skulle USA bli en
illiberal stormakt som var mest opptatt av økonomisk gevinst for seg selv og
sin autokrat.

Da Joe
Biden fire år senere insisterte på at «America is back» var ikke akkurat dette et løfte vi
kunne stole på i det lange løp. Og det skulle
bare ta knappe fire år før Trump igjen inntok Det ovale kontor, denne gangen
laserfokusert på USAs største fiende: liberalt demokrati. USAs kanskje
sterkeste kort i kampen om den kommende verdensordenen – at USA, til tross for
alle mangler, er et liberalt demokrati som til tider også kjemper for liberalt
demokrati ute i verden – er kastet.

USAs nye
fiende, ifølge deres nye sikkerhetsstrategi, er ikke kinesisk eller russisk
autokrati. Det er EU og europeisk liberalt demokrati. Trump-regjeringen avvikler nå «den
liberale verdensorden»
i rekordfart. I kulissene venter Kina tålmodig.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!