Nyttårshilsen av Kristin Antonsen
Tid er et forunderlig fenomen. Dess eldre en blir, dess fortere ser dagene ut til å suse av gårde. Før tok det et helt år å gjennomføre ett; nå kjennes det som et nytt nyttår kommer minst to ganger i året.
Det har nå gått nesten tre tiår siden jeg kom som klimaflyktning fra nord, og over to tiår siden jeg åpnet Keramikkverkstedet på Kulturfabrikken, som åpnet samtidig. Jeg har ennå ikke gjort sørlending av meg, men kjenner at jeg får stadig lengre røtter inn i sørlandsk jordsmonn. Venner, bekjente og historiske referansepunkt hviler stadig tyngre i byen jeg har blitt glad i. Jeg har sett nye mennesker komme inn i tiden, og sett andre ha gått ut, og det får meg stadig til å tenke mer på selve tiden.
De som kjenner meg, vet at jeg ikke er god på datoer. Jeg lar meg stadig overraske. «Hæ, allerede nå?» Jeg refererer stadig til «her om dagen», som kan bety alt ifra tre-fire dager siden, til en god måned, som kan strekke seg til halvannen. «Her om året» strekker seg glatt tilbake til året jeg ankom byen i 1997. Den gang det ennå var lenge til år 2000.
Overgangen viste seg å ikke være mer dramatisk enn et hav av ekstra nyttårsraketter, og så gikk tiden sin vante, slentrende gang. Et kvart århundre senere skal vi takke av 2025. Et nytt år står på trappene og tripper klar til å romme både velprøvde grå hverdager og bemerkelsesverdige fargerike særdager. At hverdagene kommer til å komme i flertall, er jeg ganske så sikker på, men hva med de sære? De som vi husker tilbake til og nesten kan ta på, hva med de? Dager med klare farger som skiller seg ut. Er det ikke de som binder oss fast til tiden, til hverandre og fellesskapet?
Vi blir stadig minnet på, gjerne med en lett anklagende tone i bakgrunnen, at vi må huske de som bygde landet, som om det er noe som ligger langt tilbake, gjort av noen andre i en annen tid. Men er det ikke nettopp vi, i vår tid, som stadig har ansvar for å bygge? Bygge et sammenfungerende samfunn, hvor hver især sin byggeevne blir tatt med i det store byggverket Norge? Verden endrer seg raskt, og byggverket vårt må stadig rehabiliteres, bygges ut og bygges på.
Som kunstner er jeg opptatt av å gripe tak i små hendelser, huke meg fast i språklige tverrsprang og gi det form og farge i håndgripelig keramikk. Jeg er blant de privilegerte få som kan vie tiden til et verksted, hvor livet flyter som en sakte elv, uten å måtte halse mellom det jeg liker best og det som gir meg ei lønn å leve av. Det har krevd sin tid, og det har krevd sine timer. Det er godt å kjenne på trygg grunn og sikre hverdager. Likevel er det særdagene som er drivende. De dagene hvor nye tanker og ideer finner sin form, basert på etablert kunnskap, og det kjennes som man har tatt ett skritt forover uten å falle.
Kan hende er det her, i dette kjernepunktet av kreativitet, vi finner byggeklossene vi trenger framover: kjenne trygghet i kunnskap, men ikke la det statisk stå som sannhet. Det er når vi slipper nye tanker til og lar særdagene blomstre, vi sammen bygger landet. Og med det ønsker jeg alle et godt og fargerikt nytt år!
Lokal fiskestim skal pryde tysk cruiseskip Keramiker fra Mandal i selskap med Cartier og Gucci