Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
2026 nærmer seg og jeg registrerer, både i meg og rundt meg, en uro som ikke har vært vanlig ved tidligere årsskifter.
Det er knapt noen entusiasme å spore for en spennende og ny tid, nye utfordringer, nye oppgaver, nye reiser. Det er trist, men forhåpentlig er det bare en forbigående følelse, godt hjulpet av vintermørket.
Men samtidig, når man skuer tilbake, så er det underlige ting som har skjedd de siste 2-3-4 årene. Politikken splitter befolkningen i en lang rekke land, fakta er ikke lenger fakta fordi politikken for mange er blitt noe man «føler». Man har sluttet å tenke rasjonelt og følelsene tar overhånd, ikke bare hos allmenheten, men også hos våre politikere som på et vis er betalt for å holde hodet kaldt mens det stormer rundt dem.
Men det gjør de ikke.
TV-skjermen har vist seg å være for mektig, og når TV-skjermen er blitt monoman så blir også seerne i en forskrekkelig grad det. Og det som TV skjermen ikke viser, det eksisterer knapt. Uvitenhet, historieløshet og fortrengning av ubehagelige fakta er blitt normalisert, følelsene tar overhånd.
Krigen på Gaza-stripen er et overveldende bevis på det. Bildene fra krigen og den elendigheten krigen medførte dominerte i en slik grad folks følelser at man glemte helt hvordan krigen startet, hvordan den angripende part definerte slagmarken, og brøt alle krigens lover om å beskytte sivile, bruke uniform etc. Det selverklærte og egendokumenterte folkemordet som startet 7. oktober 2023 ble glemt på kort tid, og to år senere oppfordres det til å globalisere intifadaen.
Bondi Beach er en konsekvens av den oppfordringen. Israel derimot anklages for folkemord uten at det finnes juridisk eller annet belegg for det. Det er krig på Gaza, en forferdelig krig, men ikke folkemord. Palestinerne har klaget på at de har vært utsatt for folkemord i flere tiår, mens befolkningen vokser sterkere enn i noe annet område i hele regionen. Gaza var en tostats-løsning som ble misbrukt. Gaza valgte selv krig. Entusiastisk. Heftig og begeistret. Det er verdt å huske.
Multikultur
Her hjemme er det blitt litt andre toner på tampen av året, selv om man fortsatt heier på det multikulturelle samfunnet som om det er noe entydig godt, helt uten at man kan finne empiri som viser det. Mangfold betyr at på et eller annet tidspunkt bukker vertskulturen under. Og det finnes ingen eksempler i historien på at islam har integrert seg i andre kulturer. Det er 500 år siden muslimene mistet Spania. Fortsatt anses Spania som tapt muslimsk land som på et tidspunkt skal gjenintegreres i den muslimske verden.
Som den frafalne muslimen Ayaan Hirsi Ali sier: «Islam er ikke en fredens religion. Det er en politisk teori om erobring som søker å dominere med ethvert middel».
Her hjemme snakker politikerne om at integreringen må forbedres, det må bevilges mer penger til integreringen. Hvordan integrerer man en befolkning som i det store og hele ikke vil integreres, som sender sine barn til land de påstår de flyktet fra for å motvirke nettopp integreringen i vårt samfunn? Det er ikke noe som kan gjøres med å åpne pengesekken enda mer.
Vi kan ha et samfunn med en meget høy grad av tillit, eller vi kan ha et multikulturelt samfunn. Men vi kan ikke ha begge deler. Det har omsider begynt å synke inn, men er det for sent? Og det er selvfølgelig svært skuffende at mange tredjegenerasjons innvandrere synes mindre integrerbare enn sine foreldre eller besteforeldre til tross for at de er vokst opp med det lokale språk. De har vist seg å ikke la seg påvirke av det vestlige liberale samfunn i den grad vi ønsket og trodde det ville skje.
Politisk vold og oppfordring til politisk vold er blitt normalisert og romantisert, svært synlig gjennom den såkalte globaliserte intifada. Bare så synd at Koranen ikke leses grundig nok, for det står ganske tydelig at Israel er jødenes land til evig tid. Surah Al-Ma’idah (5:21) og Surah Al-Isa (17:104). Som en kommentator sa: Koranen er sionistisk! Men den samme Koranen er også heftig antisemittisk og oppfordrer til drap av jøder som man måtte komme over andre steder enn i det landet som tilhører dem. Den politiske kontekst da Koranen ble skrevet var at jødene på den arabiske halvøy på Muhammeds tid motsatte seg hans politiske prosjekt der og da.
Dersom en stor del av innvandrerne ikke er integrerbare, hva blir det da igjen av vårt eget politiske prosjekt her og nå? Fint lite, spør du meg. Vi er kommet dit hen at mennesker som ikke ville drømme om å kle seg i hvite laken og brenne kors utenfor svarte kirker mer enn gjerne tar på seg en keffiyeh og roper «globaliser intifadaen» utenfor en synagoge. Og de klager over islamofobi. Et tøvete og konstruert begrep som skal tvinge oss til å tie om enhver form for kritikk, innbilt eller reell, av islam.
Dersom islamofobi er noe reelt, hvorfor er det kristne julemarkeder og jødiske synagoger som trenger politibeskyttelse? Hvorfor er det ufint å peke på den kjønnsapartheid som finnes i den muslimske verden? Og på statlig sanksjonerte drap på homofile? Og hvorfor skal det demokratiske Israel, og jøder utenfor Israel, boikottes kommersielt, kulturelt, og vitenskapelig når redsels-regimer i resten av verden (Iran, Kina, Russland, Syria, Saudi Arabia, Jemen, Burma, Nord Korea….), og deres støttespillere, aldri blir konfrontert på denne måten.
Kan det ha noe å gjøre med hva TV-ruten har fôret oss med og hva den har skjult? En Melodi Grand Prix boikott er fullstendig patetisk. Skal man boikotte må det gjøres skikkelig. Så kast mobiltelefonen, laptopen, pacemakeren, GPS-en, dusinvis av medisiner, etc. etc. og vis ansvar og konsekvens, ikke lek moralsk indignert og forvent å bli tatt alvorlig. Gjør det skikkelig!!
Er det så virkelig ingenting å glede seg over helt på tampen av 2025?
Vel, akkurat i skrivende stund er jeg litt mismodig, det må jeg innrømme, men fraværet av mygg gleder meg stort!