«Har du ikke hørt det? Tommy er død». Jeg glemmer det aldri. Desemberdagen for 20 år siden. Da jeg over telefon fikk vite at storebroren min hadde valgt å forlate livet. Tilbake i sjokk satt ikke bare foreldre og oss søsken, men også barna og samboeren. Alle kastet ut i endeløse dager med sorg.

Føler på skam

Hvert selvmord er ikke bare en bunnløs tragedie for den som velger det, men får også enorme konsekvenser for familie og andre pårørende.

Ifølge FHI ble det registrert 739 selvmord i 2024, 543 hos menn og 196 hos kvinner. Man regner i gjennomsnitt 10 pårørende for hver tragedie, noe som betyr 7390 berørte bare i fjor. Hvert år dør mellom 600 og 700 mennesker her til lands i selvmord. Mange ganger flere enn i trafikken, hvor Statens vegvesen opplyser at 90 omkom i trafikken i løpet av 2024.

Trenger du noen å snakke med?

Det finnes flere hjelpetelefoner, chattetjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.

For voksne: Mental helses hjelpetelefon: tlf. 116 123 | chat: sidetmedord.no

Røde kors: tlf. 815 55 201

Kirkens SOS: tlf. 22 40 00 40

For barn og unge:

Alarmtelefonen for barn og unge:tlf. 116 111 | chat: 116111.no

Kors på halsen (drevet av Røde kors): tlf. 800 333 21

Mental helse ungdoms chat: mentalhelseungdom.no/fa-hjelp/

Og mens samfunnet forsøker å finne ut av årsaken til de skyhøye selvmordstallene, forteller studier om økt forekomst av posttraumatiske stressreaksjoner, forlenget sorg, depresjon, angst og selvmordstanker og/eller -forsøk hos etterlatte etter selvmord.

Den samme gruppen opplever også ofte høyere nivåer av avvisningsfølelse, skam, stigma og behov for å skjule det som har skjedd.

Be om hjelp

Heller ikke lokalt slipper man unna urovekkende selvmordstall. Alta-samfunnet har gjennom de to siste årene opplevd at tosifret antall mennesker har valgt døden fremfor livet. I kjølvannet ligger det mange pårørende, både barn og voksne.

Ifølge fungerende avdelingsdirektør Kim Stene-Larsen ved Folkehelseinstituttet, er årsaken til selvmord sammensatte. Både sårbarhetsfaktorer ved personen og risikofaktorer i miljøet kan påvirke. I mange tilfeller vil det være en konkret utløsende hendelse som for eksempel en relasjonskonflikt eller en livskrise.

Rundt 1 av 20 opplever selvmordstanker i løpet av livet, skriver organisasjonen LEVE på egne hjemmesider. De aller fleste vil ikke dø, men ønsker en endring som gjør det mulig å leve videre.

Selv om det kan være vanvittig vanskelig oppfordres de som har tunge tanker om å snakke med noen man stoler på, eksempelvis et familiemedlem, en nær venn, fastlegen eller annet helsepersonell.

Vi har nemlig ingen flere å miste, og døden er ikke en løsning.

Større åpenhet

Tidligere var det allmenn oppfatning om at man ikke skulle snakke om selvmord. Dette er i ferd med å endre seg. I et intervju med VG fra april i fjor uttalte blant annet styreleder i LEVE, Petter Eide, at tabuene rundt selvmord, ikke bare gjør det vanskelig for etterlatte å komme gjennom sorgen, men også at vi som samfunn aldri får noen ordentlig samtale om problematikken.

Større åpenhet vil også gjøre det lettere for de med akutte selvmordstanker å søke hjelp, mente han.

I tillegg påpekte Eide fraværet av politiske partier i debatten. For hvor er egentlig dem. Det er ikke lite oppsiktsvekkende hvor fraværende samtlige er.

Det er imidlertid ikke bare støtteorganisasjoner for etterlatte og andre berørte som går i bresjen for åpenhet rundt temaet.

I forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse holdt Alta mannskor konsert for å rette søkelys mot de mange selvmordene lokalt.

– Vi har vært i noen begravelser de siste to årene, til mennesker som valgte å avslutte livet, fortalte Fred Ivar Opgård til Altaposten.

Også media har tatt et oppgjør med deg selv. Ved inngangen av fjoråret ble Vær Varsom-plakatens punkt 4.9 om omtale av selvmord vesentlig endret.

Den nye teksten reflekterer endringene som gradvis har skjedd både i samfunnet og i den praktiserte presseetikken gjennom flere år.

Nå er ordlyden at selvmord er et alvorlig samfunnsproblem som mediene bør og kan dekke, men være forsiktig med opplysninger rundt selvmord, og bruke et nøkternt språk.

Ikke farlig å snakke om

En som også jobber for mer åpenhet og kunnskap rundt selvmord er Maud Angelica Behn. Som datter av prinsesse Märtha Louise og den profilerte forfatteren og kunstneren Ari Behn fikk familien stor oppmerksomhet da faren gikk bort i romjulen for seks år siden etter selvmord. I dag jobber 22-åringen aktivt med selvmordsforebygging.

– Jeg har bare så lyst til å bidra til åpenhet rundt dette, for jeg er overbevisst om at det er den riktige veien å gå, sa hun til avisa sist oktober.

Og la til:

– Jeg vil overbevise folk som har det tungt om å velge livet og be om hjelp.

Maud Angelica til Altaposten: – Jeg forsøker å vinne julehøytiden tilbake

Og det har hun trolig rett i. Både som samfunn og enkeltmenneske må vi våge å snakke om selvmord. Dette vil ikke bare gjør det lettere for folk som har selvmordstanker å søke hjelp, men også bidra til at etterlatte i større grad slipper skam og stigma.

Mange er redde for at det å spørre om selvmordstanker kan øke faren for selvmord. Slik er det ikke, ifølge helsenorge.no. Det er ikke noe som tyder på at det er farlig å snakke om selvmordstanker, eller at det kan forsterke tanken om selvmord.

Slipper ikke taket

Etter intervjuet med Maud Angelica Behn hadde hun og jeg en lang samtale om livet og om døden.

Hun spurte meg om hvordan jeg opplever sorgen nå, mange år etter. Jeg svarte at selv om jeg ikke tenker på Tommy hver dag lenger, er savnet og smerten fortsatt der. Som den alltid vil være.

Både som samfunn og enkeltpersoner har vi ingen flere å miste. Så vær sterk, Så vær sterk, be om hjelp hvis du bærer på tunge og mørke tanker. Det er ikke for sent.


Freddy Ludvik Larsen, journalist, Altaposten
Foto: Tom-Birger Anundsen / Altaposten Freddy Ludvik Larsen, journalist Altaposten

Foto: Tom-Birger Anundsen / Altaposten