– For en ære, å havne i et slikt selskap, sier Sissel Kyrkjebø.

Vi har akkurat gratulert henne med KKs ærespris 2025 – og fortalt at hun er i selskap med tidligere vinnere som Gro Harlem Brundtland, Liv Ullmann, Lise Fjeldstad og Mari Boine.

– Nei dette var stas, sier Sissel.

Vi møter henne på Grand Hotel, der Sissel nylig har slanget seg elegant for bildene til KKs julenummer, i selveste Grand Royal Suiten. For fint skal det være når vi gjør stas på Årets kvinner 2025.

Sangfuglen Sissel. Sopranen. Superstjernen. Helt siden Sissel debuterte som solist i NRK-programmet «Syng med oss» i 1984 med «Vestland, Vestland», har hun hatt et forgyllet skjær som fikk seerne til å tenke at her, her var sannelig en stjerne født! To år senere var Sissel det naturlige førstevalget til å opptre i pausen i den internasjonale Eurovision-finalen i Bergen, og året etter slo debutalbumet «Sissel» alle rekorder, med 360 000 solgte album før året var omme. Men bergensstjernen hvilte ikke på sine laurbær. «Glade jul» kom i 1987, en av tidens største, norske platesuksesser, og siden fulgte de følelsesladde sopranpartiene i «Titanic»-filmen. Hvordan føles det tro, å være et ikke bare nasjonalt klenodium, men også et internasjonalt?

– Klenodium?

Sissel tygger på det og lager en kopp te mot forkjølelsen som har ridd henne et par dager, og som ikke kunne kommet på et dårligere tidspunkt, med tanke på innspillingen i studio om bare tre timer.

– Det høres litt ut som noe støvete på en hylle.

– Det er ment som et kompliment, forsikrer vi.

Sissel Kyrkjebø ler trillende, før hun legger til:

– Jeg tenker aldri på meg selv på den måten. Jeg synes bare jeg har vært så utrolig heldig med alt jeg har fått oppleve.

NEI TAKK: – Jeg fikk masse tilbud om å komme
til USA, og skulle reise rundt der og
liksom bli stor. Men jeg hadde ikke
lyst til at barna skulle ha en mor som
bare var på veien, forteller Sissel. FOTO: Ida Bjørvik

Helt vanlig ungdomstid

Sissel vokste opp i en blokk i Bergen, som den yngste av tre søsken. Når hun kom hjem etter en opptreden, spurte foreldrene verken om repertoar eller hvor mange autografer hun hadde skrevet.

– Foreldrene mine støttet meg alltid, men var veldig forsiktige med å blande seg. De så hvor mye glede jeg hadde av det jeg holdt på med, og de elsket også musikk. I begynnelsen, ja, jeg var jo bare 14 år da det hele begynte, kjørte de meg hvis jeg trengte det. De ble med på de store konsertene, og senere ble de med også som barnepassere. Noe som betydde mye for oss, da vi jo bodde i ulike land.

Sissel smiler.

– Når jeg kom hjem som 14–16–åring etter å ha sunget på en konsert, spurte mamma: «Hvordan gikk det nå, da?» Og jeg svarte: «Det gikk fint», og så gikk jeg og gjorde lekser. Selv om det til tider var mye fokus og press, opplevde jeg at det var ganske stille i stormens øye, og de hjemme var alltid upåvirket, i alle fall overfor meg.

– Du kunne like godt jobbet med å selge is i kiosken?

– Ja, eller spilt håndballkamp. Å synge var min hobby.

(Intervjuet fortsette under faktaboksen)

Sissel Kyrkjebø (56)

Artist

Gift med Ernst Ravnaas.

Er mor til Ingrid og Sarah,
som hun fikk sammen med
sin avdøde eksmann, Eddie
Skoller.

Bor på et småbruk ved
Randsfjorden.

Aktuell med det nye albumet
«Lullabies By Sissel – Vuggesanger» og konsertene
«Sissels jul» i Norge, Sverige
og Danmark.

Vis mer
Vis mindre

Imponerende karriere

Sissel Kyrkjebø har sunget det hun til enhver tid har villet. Faktisk er det vanskelig å plassere henne i en bås. Samarbeidet med Neil Sedaka på slutten av 1990-tallet var ikke et åpenbart popstjernefrieri, mens duetten med Espen Lind på 2000-tallet absolutt må sies å være det. Julekonserten i Wien med operastjernene Placido Domingo og Charles Aznavour, som senere ble en plateklassiker, hektet Sissels stjerne ettertrykkelig på himmelen. Når vi ber henne trekke frem høydepunktene, tar Sissel oss med til slake OL-åser på Lillehammer og brådypt isvann under Titanic:

– Det er kanskje de aller største, sånn publikumsmessig. Men så har jeg gjort masse annet, som for eksempel tegnefilmen «Ariel», der jeg hadde stemmen i Norge, Sverige og Danmark.

Sissel Kyrkjebø ble kåret til Årets spellemann i 1986 og slått til Ridder av 1. klasse St. Olavs Orden i 2006. Listen over utmerkelser inkluderer «Årets navn» i 1986, juryens hederspris under Spellemannprisen i 2006, beste kvinnelige artist i NRKs Topp 10 i 2007, Anders Jahres kulturpris i 2025. Og nå altså KKs ærespris 2025.

– Hvordan er det, er du en sånn som henger prisene på veggen i stua?

– Nei, sier Sissel, med et glimt av hverdag i blikket.

Det er tross alt middager som skal lages, tre hunder som skal luftes og et småbruk ved Randsfjorden å holde i orden.

– Jeg er ikke opptatt av at folk skal si: «Å ja. Skal si hun har fått mange priser». Jeg er klar over at jeg har vært utrolig heldig. Å få så flotte priser, og spesielt St. Olavs orden, gjør meg både ydmyk og glad. Vi liker jo alle å bli sett og få anerkjennelse for det en holder på med og gjør. Jeg er nok mer opptatt av det som skjer nå og hva som kan skje fremover.

Takket nei til USA

Sissel har døtrene Sarah og Ingrid med den danske artisten Eddie Skoller, som gikk bort i 2023. Paret var gift fra 1993 til 2004. Familien bosatte seg i København, og da barna var små hadde de barnepike, eller «Pige i huset», som reiste med når Sissel turnerte.

– Jeg fikk masse tilbud om å komme til USA, og skulle reise rundt der og liksom bli stor. Men jeg hadde ikke lyst til at barna skulle ha en mor som bare var på veien. At jeg aldri hadde tid til å være sammen med dem på den måten jeg ønsket å være sammen med dem. Hvis vi hadde flyttet til USA, hadde de selvsagt fått noe annet, men jeg ville de skulle være tett på sin danske og norske familie og oppleve det skandinaviske. Den friske naturen og friheten, og vokse opp i vår kultur. Det har jeg aldri angret på.

STEMMEN: – Jeg vil at mine barnebarn
også skal få høre stemmen
min. Og jeg vet jo ikke hvor
lenge jeg har den, så derfor
må jeg gjøre det nå, sier
Sissel, som har laget plate
med vuggesanger. FOTO: Ida Bjørvik

Jobber med ektemannen

Siden 2013 har Sissel vært gift med juristen Ernst Ravnaas, som også er involvert i firmaet hennes. Sammen har de skrevet ny musikk, som blant annet ble til albumet «5». Og nå, på Sissel seneste album «Vuggesanger,» har de skrevet nye sanger som glir inn sammen med vuggesanger fra Sissels egen oppvekst, og bånsullene hun sang for Sarah og Ingrid. Bare Sissels stemme, uten instrumenter:

– Ideen kom da jeg var i en barselgruppe, så det er jo en del år siden. En av de andre mødrene spurte: «Sissel, kunne ikke du spilt inn noen vuggesanger, for jeg kan ikke synge. Tenk deg hvis mitt barn kunne falt i søvn til din stemme?» Og jeg ble nesten litt sånn … sånn flau, kanskje også litt rørt.

Til sangene hører en bok, med litt funfacts for de voksne, små refleksjoner for barna og sangtekstene.

– Det er ikke bare en vuggesangbok, men også en barnebok illustrert med morsomme og flotte tegninger av Gunvor Rasmussen. Da kan foreldrene synge med på de samme sangene for barna.

– Det er kanskje litt fallhøyde? At ungene sier: «Mamma, du synger ikke så fint. Jeg vil heller høre på damen?»

– Nei, det tror jeg ikke. Og alle har en stemme. Du kan være tonedøv, men har likevel en stemme. Og det er den barnet ditt er vant til å høre og elsker.

I SLAGET: Sissel Kyrkjebø i Presidensuiten på Grand hotel i Oslo, til KKs fotoopptak til Årets kvinner-kåringen 2025. FOTO: Ida Bjørvik

Småbarnsroen

Hun er bonusbestemor til Ernsts barnebarn, og har dermed fått øvd seg litt, før hun eventuelt får egne. Og nettopp tanken på slekters gang har vært en særlig inspirasjon til vuggesang-platen.

– Jeg vil at mine barnebarn også skal få høre stemmen min. Og jeg vet jo ikke vet hvor lenge jeg har den, så derfor må jeg gjøre det nå.

Da døtrene var små, hadde Sissel to gylne stunder. På stellebordet, og på sengekanten. En hellig time for nærhet og blikkontakt, der stemmen og sangen knyttet dem sammen.

– Du kan være stresset, men ved et stellebord får du roen og har barnets fulle oppmerksomhet. Det var utrolig vakre øyeblikk. Og så på sengekanten, å synge og lese for dem. Det å få den menneskelige stemmen inn i barne-rommet, og ikke være redd for å bruke den.

Ingen av døtrene synger profesjonelt, selv om musikk er viktig for dem begge, etter å ha vokst opp med både mor og far i bransjen.

– Jeg har sagt at de må finne ut hva de vil. Musikk kan være en hobby, og du trenger ikke å ha det som yrke. Men det må de selv finne ut av.

Hun mener det er vanskelig å slå gjennom i dag, og at mange ikke vet hvor mye som kreves. Hun husker ordene til Bjørn Nessjø, som hadde produsert alt fra Stage Dolls og TNT til Arve Tellefsen.

– «Man skal aldri glemme hvorfor man egentlig begynte med det man gjør. Gleden over det man holder på med.» Det har nesten blitt et mantra for meg. Og da spiller det ingen rolle om man står på de store scenene. For det handler om kjærligheten til det du holder på med. Uansett hvor profesjonell du er, må du aldri glemme å være en glad amatør.

Hun ser ut vinduet på Grand, mot Karl Johan, der en ensom trompetist spiller på et gatehjørne.

– Jeg føler meg så heldig som fremdeles har mulighet til å ha det å synge som jobb, spille inn musikk, gjøre konserter og jobbe med dyktige folk. Det er jo livsbekreftende i seg selv. Og det å kunne bo på landet, ha frisk luft, ro og space …

Hun smiler.

– Jeg synes egentlig at jeg har det som plommen i egget. Ja, virkelig.

Juryens begrunnelse

Hun har sunget seg inn i hjerter
verden over med sin klokkeklare
og overjordisk vakre stemme. I en
tid der Erik Bye og Dan Børge
dominerte underholdningsbildet
her hjemme, ga hun med sin
medfødte stjerneglans oss
nordmenn en dytt inn på den
internasjonale stjernehimmelen.
For visst gikk det an, å være norsk
og superstjerne!
Hun har sunget det hun til enhver
tid har ønsket, på tvers av sjanger,
og jobbet med de store stjernene,
både innen opera og pop. Hun var
det åpenbare valget som
pauseunderholdning i den
internasjonale Grand Prix-finalen
i Bergen i 1986, og på OL på
Lillehammer i 1994 ble hun
selveste lydsporet av «The best
Winter Olympics ever».
Den dag i dag setter folk verden
over kaffen i halsen når de hører
filmmusikken til «Titanic»-filmen, og
spør seg: Hvem er hun som synger
de utrolig vakre sopranpartiene?
Og svaret er: Nei, det er ikke
Celine Dion. KKs ærespris 2025
går til Sissel Kyrkjebø.

Vil gi pengene til

Sissel ønsker å gi pengene til
UNICEF, der hun også er ambassadør. Organisasjonen jobber
for å sikre barns rettigheter over
hele verden, med hovedfokus på
helse, utdanning og beskyttelse.

Vis mer
Vis mindre

Har du et tips?

Hei, jeg heter Hege Løvstad Toverud og er journalist i KK.
Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?