Det er med sorg og vemod vi mottok meldingen om Knut-Petters bortgang den 03.12. 2025. Tromsø By har mistet en av sine mest markante og spennende personligheter i vår tid.

Teksten i dødsannonsen var formet akkurat slik han ønsket og erklærte seg selv som, – «vår alles kjære bygutt og propell – sukkertøyhandler Knut-Petter Tessem».

Knut-Petter var meget stolt av sin egen morsomme erklærte kjøpmannsstatus, som «sukkertøyhandler». Det var akkurat denne varegruppen han likte best i starten. Og slik ble det i 1962, da han og hans kone Unn startet kiosk i Sjøgata 4. Så overtok de deretter forretningen i Storgata 88 i 1965, etter hans mor og far.

Uformell og fryktløs var han hele sitt liv. Men han var jo også en vellykket forretningsmann. Men i det sjiktet betraktet han seg selv aldri. Han var rett og slett en lekende jordnær «arbeidskraum», som få kunne slå følge med i tanker og gjerning.

Han var født med uro i kropp og sinn. Mor Magnhild (Nergaard ifra Lysnes) og far Kaare nede i Grønnegata hadde nok sin fulle hyre med å tøyle den livlige krabaten. Da de flyttet til Idrettsveien 8, med eget gårdstun og garasje strømmet det nye venner til for å være med på moroa med motorsykler og biler. Noen av oss vil kanskje sammenlikne hans utålmodighet og hurtigspirende idérikdom med vår kjente Tromsøpalme. Som kjent ikke lar seg påvirke av begrensninger etter som årene går.

Knut-Petter under ferdighetsløpet på Valhalla i 1958. Han uttalte at å kjøre over oljefat, planker og jordhauger med et egg i ei spiseskje i munnen var mest vanskelig, – «meinn æ klarte det».
Foto: Privat

Og slik var det også med Knut-Petter.

I løpet av 87 levde år ble det skapt historier om hendelser og prosjekter. Som kanskje til og med har blitt gjenfortalt så mange ganger at sannheten kan ha blitt noe overdrevet. Akkurat slik historien ble presentert av journalist Knut Smistad. Han beskrev humørfylt da guttungen Knut-Petter hadde funnet en stor kveitekasse ved Fryserikaia. En passe farkost for å ta seg ut til det kjente turistskipet «Stella Polaris, som lå i søndre ytterhavn. Han ble heldigvis berget i siste liten av mannskapet på skipet, og satt i land – sier historien.

Kanskje var det den hendelsen som løste ut hans evigvarende drøm om å få reise til sjøs. Han prøvde det også, fortalte han.

Hvor den største opplevelsen var at han fikk prøvekjøre motorsykkelen sin på den store lasteluka. Han nevnte aldri at sjøsyken overmannet han, til at han ble sendt hjem ifra sjøen for alltid.

Men hjemme i Tromsø ventet i stedet plass på Heimly ungdomsskole på Finnsnes. Når kompiser fleipet om at deres utdannelse var «2 netter på søsterhjemmet», ble de raskt tause. For han holdt i stedet frem om hans hele år på «Heimly». Knut-Petter satte i alle fall spor etter seg der, da det i disse dager er noen eldre damer ifra sørfylket som har meldt seg på minnesiden.

Så ble det eksersis på Helgelandsmoen. Han fortalte om en uforglemmelig og lærerik tid, hvor han fikk tilgang på både verktøy og solide kjøretøy å øve seg på. Den altomfattende interessen ble født, om at det meste kunne «skrues og mekkes» på».

I sin mor og fars forretning i Storgata, – «Tessem Frukt og Tobakk» var det imellom å hjelpe til for den unge Knut-Petter. Men han fikk også jobb som betongarbeider på Tromsøbrua. En historie blir fortalt om da han så «Kongeskipet» i ferd med å passere.

Impulsivt fant han på å la seg fire ned ifra midtspennet for å hilse på selveste kong Olav. Med viftende hender ble han i alle fall oppdaget av et forskrekket mannskap. De så at Knut-Petter ble berget opp av kollegaene ifra Nils Meland a/s. En ulykke var nære på den gangen.

Det ble også tid til ungdomstid med venner, hvor de ofte møttes på Cafe Nøden i Sjøgata. Noen venner undret seg over hans interesse for akkurat den kafeen. Knut-Petter drakk aldri verken øl, kaffe eller røkte. De velkjente patentsmørbrødene til fru Michalsen tiltrakk heller ikke, men derimot blikket til den flotte og nye servitrisen som het Unn Hope.

Da hun fikk ny jobb borte hos han Birger Hansen på «Aveny», fulgte Knut Petter etter. Det ble utallige tekopper med hele sjarmørregisteret eksponert ovenfor henne. Andre mange beundrerinner ble selvfølgelig veldig skuffet. Slik ble det endelig han og Unn.

Giftermål fulgte, og de etablerte bolig i Severin Ytrebergsgate. Så kom Petter og Tone til verden. Sammen utviklet de betydelig næringsvirksomhet, og skapte begrepet «KPT – Best og billigst midt i byen».

Hele byen fulgte med i annonser med morsomme temaer og ordvalg, med tilbud man ikke var vant til. Det var ikke alle øvrige kjøpmenn i byen like glade for. Unn og Knut-Petter overrasket både leverandører og konkurrenter, utvidet butikken og lykkes med stadig nye kunder.

Mange husker ennå episoden dagen etter at vår kronprins Håkon Magnus ble født (20. juli 1973). Langs hele Storgata ble det spent ut et banner i 1 meters bredde påtegnet store norske flagg. Her var budskapet: «Vi gratulerer hele Norge med vår nye kronprins, – i dag alle grønnsaker kun kr 2,95». Avisene omtalte påfunnet med helsider og humørfylte kommentarer ifra kundene.

Knut-Petter ble oppfattet av barn og ungdom som lekende, spennende og morsom å være sammen med. Når varer skulle kjøres ut eller det skulle deles ut noen passende oppgaver, vrimlet det rundt han. Vi hørte ofte på barnelatter og god stemning ifra bakgården hos «KPT, – best og billigst midt i byen».

Også den gang var «det tid for alt», og ny virksomhet ble skapt. Alle husker vi suksessen «GrillKnuten» på Stortorget. Kreativiteten og arbeidsinnsatsen gikk døgnet rundt. Hvor bygningen ble konstruert og sveiset sammen av stålbjelker og plater for egen hånd. Selveste «Stabbur Nilsen» møtte opp, og begeistringen han viste var nok en av de aller beste attestene Knut-Petter noen gang fikk.

Midt på Stortorget stoppet Gunnar opp med følgende uttalelse, – «den gutten hadde den riktige innstillinga, – her var det gode ideer og fart, – han må vi følge med og besøke neste gang». Ett nytt grunnlaget var lagt for økonomisk fremgang for Knut-Petter og Unn. Og slik gikk det «slag i slag» over årene. Med bl.a. «Restaurant Arkaden», «Grønnegata nr. 100 a/s», og det store livsprosjektet til Knut-Petter – «TEBA» gården oppe på Storgatebakken.

Han ervervet hele kvartalet imellom Storgata og Rektor Steens gate. Ingen utbyggere i denne byen har verken før eller siden hatt slikt pågangsmot med tro på egen ferdighet. Vi så Knut- Petter antrukket i skitten kjeledress med opptil 16 timers arbeidsøkter i egen innkjøpt gravemaskin og lastebil.

Det ble det bråk av. I avissidene fulgte det stadige historier om den stridige Knut-Petter, som hoppet bukk over det meste av formaliteter. Om naboer som mistet vann, og strøm som ble borte.

Så minnes vi den sanne historien om da «rampen» inntok den aller siste gården i nord før rivning, og hadde fyrt opp i ovnen.

Knut-Petter svingte gravemaskinen og kjørte den store skufla inn igjennom loftsvinduet, og ristet det lille huset. Okkupantene forsvant vettskremt nedover imot «Nansens Plass», fortalte forbipasserende. Men nabofruen «vegg i vegg», kom ut sjokkskadd og illsint. Knut-Petter fikk en reprimande han aldri glemte, fordi alle familiebildene hennes hadde falt ned av veggen.

Ikke nok med det. En tidlig søndag morgen lå et kumlokk midt i gata oppe på Storgatebakken, og opp av hullet som tilhørte lokket dukket Knut-Petter opp. Hva i all verden utbrøt jeg forskrekket, – hva foregår? «Du Rotvold, – æ må stænge førr det læk i tomta, kjerringen har mesta vainne, å e førrbainna».

«TeBa» gården ble selvfølgelig ferdig, og alle lokalene ble umiddelbart leiet ut. Knut-Petter med Unn tett ved sin side hadde nok en gang «skutt gullfuglen, og alle stridighetene ble raskt glemt.

Underveis ble den store nye boligen i Tromsdalen bygget. Selvfølgelig ble alt grunnarbeidet utført for egen hånd, og da dukket det opp Nord-Norges største underjordiske private garasje. Endelig skulle hans store interesse for veteranbiler og motorsykler pleies en gang for alle. Bil og motorinteresserte strømmet til, og lot seg imponere.

Vi husker Knut-Petters deltakelse i ferdighetsløp for motorsykler på «Valhalla» i 1957 med forbildet hans som stimulans. Hvem andre enn den berømte norske nordiske mester i speedway og banekjøring, Basse Veem. Knut-Petter endte sin utfordrende motorsykkelkarriere til alles forskrekkelse, med å teste ut å kjøre over det fristende buede taket på nye Fokus Kino.

Fisketurer ble det ikke så mange av, men derimot turer ut over hele fylket for å se og kjøpe gamle biler og alt annet som kunne bli til noe. Uansett eventyrlige prosjekter, – Knut-Petter og Unn samlet seg alltid om at familielivet var viktigst. Akkurat som den godværs ettermiddagen i 1975, da han impulsivt invitere sine og nabounger med, for å prøve ut hans nylakkerte oransje Willys Jeep 1942 modell. Opp over Turistveien i full fart så vi bilen fare forbi full av unger med skrål og vinkende hender.

Da gikk ferden inn i «Dalen» – opp fjellveien og videre imot Fjellheisen, hvor målet intet mindre var «Fløya». I ett vått myrhull like ved «Bønntua» var moroa over. Dagen etter sto Knut-Petter i butikken og pekte opp imot den oransje prikken alle kunne se, som sto fast på fjellet.

Butikken ble fylt med vantro og høylytt latter. Men det de ikke visste var at den samme kvelden sto Jeep’en i kjellergarasjen i Severin Ytrebergsgate, nyvasket og klar for neste «militærøvelse».

Utfordringer og sorg i livet hadde Knut-Petter erfaring med. Hans mor gikk bort altfor tidlig i 1960, og den gamle butikken i Storgata gikk konkurs. Familien Tessem ble satt på prøve, fortalte han. I deres eget liv måtte de over mange år også håndtere livssituasjonen til sønnen Petter, som endte med tidlig død.

Så ble Unn kreftsyk og gikk bort i 2008, og som forandret aktiviteten og fremtiden til familien. Knut-Petters egen helsesituasjon forverret seg årene etter, og i 2018 fikk han nødvendig opphold på Mortensnes Sykehjem. Han ga uttrykk for stort savn etter Unn. Men fortalte ofte om sin takknemlighet overfor datteren Tone, til at han kunne ha det så bra som mulig. Ikke minst var han glad for besøkene til vennene Leif Erik og Alf Roar, som senest i høst tok han med på «mimretur» med en staselig og passende engelsk «Bentley».

Han klaget aldri, og roste betjeningen for god omsorg. Derimot var han klar på at et liv var levd, og at tiden var kommet. Vi som besøkte han, fant alltid avisene ligge ved stolen hans. Hver gang helt til det aller siste, var han engasjert omkring sin kjæreby Tromsø. Den gode gamle og velkjente Knut-Petter fant vi frem til hver gang. Han som holdt hele byen i ånde med sin uendelige kreativitet og arbeidsinnsats, som beriket oss alle her i byen.

Kjære Knut-Petter, vi takker deg for din store samfunnsgjerning med pågangsmotet og kjærligheten du ga, som motiverte mange andre. Som også beriket oss med mye underholdning og moro i hverdagen.