Som en siste prikk over i-en som har vært Gamer.nos dekning av årets beste spill, avslutter vi med å gi dere medlemmene av redaksjonens personlige favoritter for spillåret vi forlater.

>> Årets beste spill ifølge leserne
>> Årets beste spill kåret av Gamer.no

Årvåkne lesere vil kanskje notere seg Øystein Fureviks favoritt fra 2025, et spill som ikke var representert på Gamer.nos liste over årets beste spill. Tenk om godeste Furevik hadde hatt mulighet til å bli med på diskusjonen, hvor annerledes ting kunne sett ut (i kommentarfeltet*) da.

Nu vel, heder og ære skal fortsatt deles ut en siste gang før vi snakker om det som ligger foran oss de neste 365 dagene. Og vi starter med vår største forkjemper for bybyggerspill og «mindre spill som ikke trenger å koste en skjorte og en arm» – Oda.

Oda Rygh

Coatsink Software

Mitt årets spill: Islanders: New Shores

Grunnlag: Jadda jadda, det kom ut noen bangers i år, alle kommer til å si noe om Blue Prince eller Clair Obscur. Men det jeg har kommet tilbake til i time etter time mellom stressende greier, har vært Islanders: New Shores. En liten perle av en avslappende bybygger. Konseptet er besnærende enkelt: Du har begrenset plass, og byggene har interaksjoner med hverandre som gir eller trekker fra poeng om de er innenfor hverandres radius. Det blir fort ikke så enkelt som det ser ut når du må huske å sette av plass og legge bygg i riktig rekkefølge. I tillegg er det ganske pent. Spillet har dessuten den funksjonen mobilspill har i nedetider: Ta det opp, pusle i et kvarter, og legg det vekk igjen.

Jørgen Bordal Andersen

Kepler Interactive

Mitt årets spill: Clair Obscur: Expedition 33

Grunnlag: Det er garantert ikke bare meg som har latt meg begeistre av denne fantastiske fargeklatten av et spill i denne redaksjonen, men i år var det ingenting som kom i nærheten av å treffe så hardt som Clair Obscur gjorde for meg. Jeg kan nesten ikke huske å ha opplevd at et spill leverer så sterkt på så mange forskjellige måter, fra den fantastiske verdenen til det fengslende og velspilte rollegalleriet. På toppen av det har du i tillegg et ekstremt tilfredsstillende og avhengighetsskapende turbasert kampsystem, og en oppriktig hjerteskjærende historie om sorg og tap. Jeg beundrer så å si alt Clair Obscur gjør, og kommer til å tenke på spillet i lang tid fremover.

Andreas Klebo-Espe

Landfall Games

Mitt årets spill: Peak

Grunnlag: Å velge kun ett favorittspill i 2025 er neimen ingen enkel oppgave. Året startet med herlig hjernetrim i The Roottrees are Dead og avsluttet med knakende god flerspilleraction i Arc Raiders. Innimellom var det også Blue Prince og Clair Obscur, som jeg ikke fikk så mye tid med takket være en utidig tommelskade. Alle fire, og enda noen, kunne raskt ha endt som min nummer én. Til slutt landet jeg imidlertid på Peak, et spill jeg nøt hvert bidige sekund jeg spilte det. Det er noe magisk med et spill som skaper moro enten man jobber sammen eller prøver å ødelegge for hverandre. Ingen blir sure. Alle har det gøy, uansett om man kommer seg til fjelltoppen eller ikke. Sånn var det i hvert fall i min vennegjeng. Timesvis med latter og moro. Er det ikke det dataspill egentlig handler om?

Øystein Furevik

Warhorse Studios

Mitt årets spill: Kingdom Come: Deliverance II

Grunnlag: 2025 har vore eit sterkt år, og for meg starta høgdepunkta tidleg i januar då eg fekk fyre opp Kingdom Come: Deliverance II i god tid før lansering. Dette er eit av dei beste rollespela eg har spelt, og det av ein enkel grunn; det følest ikkje som å spele eit spel. Kingdom Come: Deliverance II er som å bli sendt tilbake i tid, til ei verd der alt kan skje, og moglegheitene er endelause. Dette er spelet der eg berre byrja å gå fordi eg ville sjå kvar eg enda opp. Desse spaserturane var ofte det einaste som skulle til for å sende meg i møte med folk som skulle ende opp med å by på nokre av dei beste opplevingane eit spel kan by på. Kingdom Come: Deliverance II er eit spel som byr på ei fantastisk historie i fantastiske miljø, med ein heilt ufatteleg valfridom. Ingen over, ingen ved sidan.

Espen Jansen

Bandai Namco

Mitt årets spill: Elden Ring Nightreign

Grunnlag: 2025 har vært et typisk tettpakket spillår, og tradisjonen tro har jeg vondt for å trekke fram kun ett spill blant mine mange favoritter. Når de høye herrer likevel stiller meg til veggs, må både Clair Obscur, Ball X Pit og Silent Hill f vike – for i år har ingen spill kunnet måle seg med Elden Ring Nightreign. Det usedvanlige flerspillerspillet tok meg med storm allerede fra start, og har egentlig bare fortsatt å levere ekstraordinære spillopplevelser gjennom året. Først i form av en særegent brutal anmelderprosess, hvor alt var nytt, skummelt og ute etter å ta meg av dage. Dernest har resten av året gått med på uregelmessige spilløkter med en god venn, og sammen har vi stått ansikt til ansikt med overmakta utallige ganger. Innimellom har vi kommet seirende ut, og desto flere ganger har det gått helt på tverke. Felles for hver eneste utflukt er den helt unike utforskertrangen og det enorme tempoet. Resultatet er mye frustrasjon, men også en uendelig mengde livsbejaende heiarop i møte med makeløse monstre og sensasjonelle spesialangrep – og da tåler man litt motgang i ny og ne.

Sofia Hariz

11 bit studios

Mitt årets spill: The Alters

Grunnlag: Som mange andre hadde jeg det gøy med populære titler som Clair Obscur: Expedition 33, Silent Hill f, Blue Prince og Arc Raiders. Det er vanskelig å velge ett spill iblant så mange forskjellige sjangre, så jeg har valgt å lande på det spillet som gav meg den mest unike opplevelsen i år, og for meg var det The Alters. Ja, Gen KI-bruken er sykt kjipt, men ser man bort fra det (noe som vi har alle gjort med mange andre GOTY-deltagerne/vinnere i år) så gav The Alters meg en helt unik opplevelse jeg koste meg masse med. The Alters er et sci-fi eventyr som kommer til livet takket være Alex Jordans fantastiske stemmeskuespill, med en gripende og velskrevet historie og med en gameplay-loop ulik noe annet jeg har spilt i år. En sjangerbrytende indie-perle med viktig tematikk rundt identitet og teknologi.

Mikkjell Lønning

Kepler Interactive

Mitt årets spill: Clair Obscur: Expedition 33

Grunnlag: Det er mange år sidan eg har spelt så mykje som i 2025. Etter eit gjensyn med The Last of Us-spela, eit djupdykk i Kingdom Come: Deliverance II og å ha runda Elden Ring Nightreign, falt eg pladask for det franske sjarmen i Expedition 33. Med unntak av Larian-spela hatar eg turbaserte spel, men eg blei fullstendig rive med av kampsystemet, den fantastiske musikken, dei levande figurane og den engasjerande historia. Sjeldan har eit spel fanga meg på denne måten. No som eg har fått eit avbrekk med 100-150 timar i Battlefield 6, er eg klar til å spele gjennom det heile på nytt med madammen. Eg gleder meg til å dele dette smykket av eit spel med henne. Tenk for ei historie som ventar henne, og det er så utruleg kjekt å vere der på sidelinja. Eg kjenner nesten på ei kjensle av misunning for at ho får oppleve det for første gongen.

Håvard Ruud

Team Cherry

Mitt årets spill: Hollow Knight: Silksong

Grunnlag: Egentlig hadde jeg tenkt å svare DOOM: The Dark Ages på dette spørsmålet. Men etter å ha kjent dypt i hjertet, må jeg nok likevel si at det er Silksong som tar prisen for meg i år. Til tross for at jeg ikke har maktet å fullføre det (ennå), er dette et spill som har gjort varig inntrykk på meg. Silksong har sendt meg på en emosjonell berg-og-dalbane. Fra frustrasjon og fortvilelse til eufori og stolthet. Det er helt dust hvor vanskelig dette spillet er til tider, men følelsen av å beseire en sjef man har slitt med i halvannen time er nærmest ubeskrivelig. Jeg har stått fast på tampen av andre akt en stund, men én dag snart skal jeg finne mot og motivasjon til å komme meg videre. Poshanka!

Fredrik Olimb

AdHoc Studio

Mitt årets spill:Dispatch

Grunnlag: Jeg kunne svart Clair Obscur: Expedition 33 eller Blue Prince, men fordi begge har blitt grundig dekket i vår egen liste over årets beste spill, så vil jeg benytte en siste anledning til å snakke litt om det velregisserte mesterverket som er Dispatch. En genuint morsom interaktiv historie med rollefigurer som ikke ligner noen andre – selv om protagonisten Robert Robertson III ironisk nok har utseende til en hvilken som helst Marvel-figur i en robotdrakt. Tid er en mangelvare for en småbarnsfar, og jeg føler meg heldig som har fått oppleve et såpass stramt og godt skrevet verk som Dispatch i en ellers svært travel hverdag. Spillingen er minimal, og valgene bare delvis av betydning, men som en opplevelse, som noe som tar tiden din i løpet av dagen i konkurranse med alt annet, er dette spillet helt der oppe i toppen av glede-per-minutt fra det siste året.

Gøran Solbakken

Mitt årets spill: Hades II / Death Stranding 2

Grunnlag: Det er nesten helt umulig for meg å velge mellom to spill. Og det er ganske sjukt at spill som Clair Obscur og Blue Prince ikke når helt opp. Men når jeg oppsummerer spillåret 2025 er de to spill som står over alle andre, og på helt forskjellig måte. Hades II er en perfeksjonert oppfølger, og det eneste «negative» jeg har å si om spillet er at det er en oppfølger. Her får du alt originalen gjorde så bra, bare mer, bedre og med meningsfulle forbedringer. I tillegg må jeg ha med Death Stranding 2, som ikke er et perfekt spill, men som uten tvil er den sterkeste spillopplevelsen jeg har hatt, ikke bare i året som har gått, men som står blant de aller beste gjennom mange år med dataspill.

Josephine Le Berre

Fellow Traveller

Mitt årets spill: Citizen Sleeper 2: Starward Vector

Grunnlag: Spillåret mitt startet i skyene (til og med helt oppe i verdensrommet), noe som var litt synd, fordi da kan det jo i grunnen bare gå nedover derfra. Jeg spilte sci-fi rollespillet Citizen Sleeper og oppfølgeren Citizen Sleeper 2: Starward Vector rett etter hverandre på starten av året og ble så sjarmert at det inspirerte en av mine første kronikker («Når frihet er en illusjon»). Citizen Sleeper: Starward Vector er et lite spill skrevet av én person og traff en viktig nerve for meg med sin samfunnskritikk og genuine utforskning av utenforskap, kropp og samhold. Det er rett og slett bra mat for tankene, det er litt å tygge på metaforisk og tematisk og det digger jeg. Sammen med atmosfærisk musikk, sjarmerende tegnestil og en tilfredsstillende «gameplay-loop» var dette midt i blinken for meg.