Simen Sætre Journalist og forfatter

Tidlig på 1980-tallet skjedde en rad justismord i Frostating lagmannsrett. Noe var galt, og det er på tide å finne ut hva.

Publisert:
2. januar 2026 kl. 10:27
Oppdatert:
2. januar 2026 kl. 10:27

Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

17. desember 1981 fant det sted et opptrinn i Trondheim tinghus. «Det er skjedd et justismord», sa forsvarer Olav Hestenes. Fritz Moen, en døv, funksjonshemmet mann, var nettopp kjent skyldig i drap.

Lagmann Karl Solberg reagerte sterkt på forsvarerens påstand. «Den slags uttrykk vil vi ha oss frabedt», utbrøt han, det var «uverdig» å bruke slike ord i en norsk rettssal. Lite ante han at Frostating lagmannsrett hadde dømt en uskyldig mann, og at det skulle skje gjentatte ganger de kommende årene.

I 1982 dømte Frostating, med Solberg som lagmann, en ung fisker, Sveinung Rødseth, for å ha drept sitt eget barn. Senere ble det kjent at han hadde gitt en falsk tilståelse og var uskyldig.

I 1984 skjedde det igjen. Frostating, med lagmann Solberg, dømte en dataingeniør, Atle Joar Hage, for å ha forgrepet seg på egne barn. Hage tok livet sitt. Da barna vokste opp, kunne de fortelle at faren var uskyldig, og han ble frikjent etter sin død.

Mellom disse sakene gikk 1980-tallets store drapssak. I 1983 dømte Frostating, fortsatt med lagmann Solberg, Arnfinn Nesset skyldig i 22 drap. I boka Den usannsynlige seriemorderen, som kom ut nylig, viser jeg at Nesset skulle vært frikjent i flere tilfeller, muligens alle. Tvilen skulle kommet ham til gode. Nesset, som døde nylig, kan ha blitt utsatt for norgeshistoriens største justismord, målt i antall drap.

Var denne rekken av justismord tilfeldig? Må man i strømmen av rettssaker godta noen menneskelige feil? Nei, rettsvesenet har bolverk mot dette. Tvil skal komme tiltalte til gode. Dette visste man den gang også. «All tvil om et rent faktisk forhold skal løses i favør av tiltalte», skrev Anders Bratholm, professor i rettsvitenskap, i 1980. Eksperter som har forsøkt å tallfeste tvilen, mener man må være minst 95 prosent sikker på skyld for å dømme noen.

Når justismordene likevel skjedde, kan man lete etter forklaringer i kulturen. De samme aktørene går igjen i disse rettssakene. Statsadvokat Olaf Jakhelln var aktor i tre av de fire saker, og i like mange saker var Karl-Ewerth Horneman og Børre Husebø rettspsykiatere.

Rettspsykiaterne skulle gi objektive vurderinger av om tiltalte var bevisstløs eller alvorlig sinnslidende i gjerningsøyeblikket, men uttalelsene synes å ha gått lenger og i favør aktoratet.


Fritz Moen ble i 1978 og 1981 dømt for drapene på to unge kvinner i Trondheim. Senere, i 2004 og 2006, ble han frikjent for begge.
Foto: Heiko Junge, NTB

Fritz Moen ga «inntrykk av betydelig følelseskulde» konstaterte de. «Hans hukommelse for gjerningstiden har vært usedvanlig god og ledsaget av nøyaktige og meget detaljrike gjengivelser». Om Sveinung Rødseth hevdet de at han hadde foretatt en «impulshandling under affekt», og fant forklaringer i hans barndom. Lenge før Arnfinn Nesset var stilt for retten, var de sikre på hans skyld og konstaterte «mangelfullt utviklede sjelsevner» i en rapport som aktoratet siterte fra allerede i innledningen.

At Horneman sto på politiets lønningsliste som politilege, var nok heller ikke den beste forutsetning for objektivitet.

Tre av disse dommene kom etter falske tilståelser. Dette synes Frostating å ha hatt liten kunnskap om. Rettspsykiaterne fant ingenting i Fritz Moens personlighet som kunne peke mot falsk tilståelse, sa de, mens lagmann Solberg forklarte at Moen hadde tilstått med så mange detaljer at han måtte ha opplevd drapet.

I rettsbelæringen i Nesset-saken belærte Solberg juryen at «erfaringene viser at folk meget sjelden tar på seg skylden for noe de ikke har gjort». «Enda sjeldnere når det gjelder en alvorlig forbrytelse som drap.» Han bortforklarte at Nesset hadde gitt en rekke falske tilståelser.

Mennesker har fått ødelagt sine liv. Alt vi kan gjøre er å kartlegge hvorfor det skjedde.

Den offentlige utredningen om Fritz Moen-saken peker på flere brudd på objektivitetsprinsippet. Dette krever at politi og påtalemyndighet undersøker både skyld og uskyld. Tendensen i disse saken er ofte at man etterforsker spor som bekrefter skyld, men tar for lett på hypoteser om uskyld. Uskyldshypotesene skulle vært bedre belyst i retten.

Disse justismordene kan ikke omgjøres. Mennesker har fått ødelagt sine liv. Alt vi kan gjøre er å kartlegge hvorfor det skjedde. Disse spørsmålene bør stilles, av historikere, jurister og i politiet.

Også pressen bør se seg i speilet. Så sent som i 1988 ble Karl Solberg hedret med Trondhjems journalistforenings honnørpris. Ble forholdene for tette? Var tilliten til rettsvesenet for stor?

Hvis disse fire sakene er representative, kan det ligge flere uoppdagede justismord i Frostating lagmannsretts historie.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!