Hilde Ervik Førstelektor i naturfag, NTNU
Publisert:
3. januar 2026 kl. 08:37
Oppdatert:
3. januar 2026 kl. 08:37
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Plastforurensning handler ikke bare om søppel. Marint plastavfall lekker PFAS og tungmetaller til vannet i små ferskvannsinnsjøer og tjern, med nivåer over grenseverdiene. Fugler og dyr drikker dette vannet. PFAS er evighetskjemikalier som truer både natur og helse.
Norge har en fantastisk natur. Den gir oss friluftsliv, rekreasjon og læring. Vi sier alle at vi vil ta vare på naturen, men gjør vi det? Virkeligheten er brutal: Naturen bygges ned, arter forsvinner, og bestander går kraftig tilbake. Dette skjer ikke av seg selv. Det er resultatet av menneskelige valg.
Hilde Ervik Førstelektor i naturfag, NTNU.
Foto: Privat
Før et miljøproblem blir akutt, kaller vi det en miljøutfordring. Det er da vi har mulighet til å handle. En av vår tids største miljøutfordringer er plastforurensning. Plast som havner i havet og langs kysten blir ikke borte. Den brytes ned til mikroplast og blir værende i naturen. Den truer livet i havet, fugler, dyr og til slutt oss mennesker. Dette er ikke et problem vi kan skyve foran oss. Det må løses nå.
Hvert år lekker mer enn 19 millioner tonn plast inn i elver, innsjøer og hav. Erfaringen fra frivillige og profesjonelle ryddeaktører er klar: Det ryddes store mengder marint plastavfall fra kystområdene, men det kommer stadig mer tilsig til fra havet som lander og blir liggende i terrenget. År etter år. Vi står overfor en «renters rente»-effekt i mengde marint søppel i kystlandskapet. Men med dagens system klarer frivillige og profesjonelle aktører verken å ta unna det som allerede ligger i naturen eller det som stadig tilføres. Dette vil være et problem i mange tiår framover.
Undertegnede har vært med og ryddet marint søppel og forsket på konsekvensene av marint plastavfall i kystnære strøk. Funn viser urovekkende høye konsentrasjoner av PFAS og tungmetaller i marint plastavfall ryddet fra små ferskvannsinnsjøer og tjern. Konsentrasjonene i ferskvannet er over miljøkvalitetsstandardenes grenseverdier. Fugler og dyreliv eksponeres når de drikker vann, og mennesker når de spiser kjøtt fra dyr som beiter på kystøyer, for eksempel sau. Små ferskvannsinnsjøer og tjern er lukkede økosystemer. Miljøgiftene har «ingen steder å gå» og konsentrasjonene øker over tid. Dette gir oss et varsel om hva som skjer i havet, det tar bare lengre tid å påvise.
Naturavtalen (Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold) slår fast i mål 7 at plastforurensning skal elimineres innen 2030 for å beskytte naturmangfoldet. Spørsmålet er enkelt: Hvorfor følger vi ikke opp med tiltak som monner?
Regjeringen har lagt frem mål i Meld. St. 35 (2024–2025) og Norges Plaststrategi (2021). Det handler om produsentansvar, reduksjon av plastproduksjon, bedre avfallshåndtering og tiltak mot umerkede fiskeredskaper. Strategien fremhever også behovet for en global avtale mot plastforurensning og et kunnskapspanel for kjemikalier og avfall. Likevel mangler vi en nasjonal plan for å rydde opp marint søppel som allerede ligger i naturen, og for å håndtere det som stadig kommer til. Uten finansierte og langsiktige tiltak for kystlandskapet i Norge ligger vi hele tiden bakpå, mens plasten fortsetter å hope seg opp og utfordringen vokser.
Det gjøres mange bra tiltak, men det monner ikke. Miljødirektoratet delte ut 27,9 millioner i støtte til rydding av marint plastavfall i 2025 mot 80 millioner for noen år tilbake. Handelens Miljøfond har som mål å rydde 55 prosent av kysten innen utgangen av 2025. Bra, men står dette i forhold til at plastforurensning er en av vår tids største miljøutfordringer? Det må tas i betraktning at et område som er ryddet rent det ene året, er forurenset av marint plastavfall året etter på grunn av det kontinuerlige tilsiget som kommer med havstrømmene fra ut- og innland. Slik tiltakene er nå, gir det en kort horisont i en krise som krever langsiktighet.
Fra rakettfri nyttårsaften til mer plantebasert hverdagsmat
Vi kan ikke vente på en global avtale. Plastavfallet ligger i naturen nå. Norge må etablere en nasjonal modell for plastberedskap, inspirert av oljevernberedskapen? Et forslag er at det etableres én sentral organisasjon som har alle aktører samlet under en paraply og har et overordnet ansvar for prioritering og tiltak der behovet er størst, og klare, langsiktige strategier med finansiering og ansvarslinjer.
Universitetsstudenter er svært opptatt av plastproblematikken og konsekvensene den påfører miljøet og menneskene. De har kommet med mange konstruktive løsninger, men de etterlyser handlekraft på politisk nivå. De er utålmodige, og med rette. Skal vi unngå «miljøgifter inn i evigheten», må vi levere på Naturavtalens mål nå. Ambisjoner holder ikke. Det er handling som teller.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!