De er få, og det er langt mellom dem. De er veterinærene som tar imot pasientene ingen andre kan redde.
– Det ringer stadig vekk folk fra Vestlandet og Nord-Norge, som forteller at det ikke finnes noen som kan fugl der oppe. Da sier jeg at de kan komme hit, og så er det noen få som kommer. For mange blir reiseveien for lang, sier fugleveterinæren Laurence Barton.
Ikledd grønne operasjonsklær legges instrumentene møysommelig utover et brett.
Lukten av desinfeksjonssprit henger i luften og på operasjonsbordet ligger en noe uvanlig pasient:
Det er stokkanden Samuel som skal under kniven.
I over et år har han levd med en komplisert skade på undernebbet. Nå skal han få hjelp av Barton, en av landets få veterinærer med spesialkompetanse på fugl.
I Norge anslår man at det finnes mellom 20–30 veterinærer som tar imot fugl. Av disse er det under en håndfull som kan utføre komplekse operasjoner.
Få kan skilte med et større artsmangfold enn klinikken på Oslos østkant.
Her kommer både tam- og villfugler, fra småspurv til store arapapegøyer. Barton utfører alt fra kloklipping og nebbsliping til kompleks behandling av sykdom og skader.
Veterinærmangelen kjenner han på kroppen:
Ofte må han avvise folk grunnet manglende kapasitet, og alternativet kan være at de må kontakte vanlige smådyrveterinærer.
– Følelsen min er vel at hvis det dreier seg om en papegøye, så vil de ikke ta den imot engang. Eller hvis de tar den imot så har de rett og slett ikke peiling på hva som er problemet.
På grunn av deres fysiologi og anatomi er det vanskeligere å gjenkjenne og behandle sykdom hos fugl enn hos hund og katt, sier han.
– Fugler er byttedyr. Kroppen er i tillegg dekket av fjær som skjuler veldig mye.
Barton har alltid satt høye mål til seg selv.
Det var den gnagende følelsen av å ikke kunne nok, som gjorde at han videreutdannet seg innen fuglemedisin. For å gjøre dette måtte han reise til England.
– Målet mitt er å tilby like bra tjenester til fugl som jeg gjør til hund og katt. Det er jo en prosess som krever enorm innsats over flere år, forklarer han.
Han oppfordrer kollegaer til å legge inn ekstraarbeid for å øke sin kompetanse.
– Veterinærer bør ha lavere terskel for å ta imot fugl og heller spørre kollegaer med fuglekompetanse om råd. Og via den prosessen vil de kanskje fatte interesse for å lære mer.
I nattmørket utenfor dyreklinikken står et knippe forventningsfulle fugleentusiaster. Med seg har de flere byduer samt en spurv.
De tilhører Fugleadvokatene, en frivillig interesseorganisasjon som jobber med rehabilitering av byfugler.
Barton undersøker dem en etter en, og avgjør hvem han kan hjelpe og hvem som må få slippe.
Trine Rambøl fra Fugleadvokatene sier at tilgangen til fugleveterinæren betyr forskjellen på liv og død for veldig mange fugler:
– For ti år siden var en brukket vinge en dødsdom. Det er det ikke lenger.
Et røntgenbilde av en fugl som har operert vingen etter brudd.
Rambøl forteller at det finnes mange snille mennesker som finner skadede fugler ute og leverer dem til veterinær i tro om at de skal få hjelp.
– Den eneste hjelpen de får er avlivning. Til og med fugleunger avlives omtrent på samlebånd hos veterinæren om våren. Selv om det ikke er noe galt med dem, sukker hun oppgitt.
Tonje Bugge og fuglen Kokos
Tonje Bugge er leder for den frivillige organisasjonen Fugleteamet som hjelper tamfugler i nød. Hun støtter fugleadvokatenes beskrivelse av mangelen på fuglekyndig hjelp fra veterinærstanden, og at veien til avliving er kort.
Selv har hun vært vitne til mye dårlig fuglehold.
– Fugl er jo nederst på rangstigen av alle kjæledyrene i forhold til helsehjelp. De blir sett på som … ikke engang annenrangs dyr. De er under alt – de er under hamster, marsvin og rotter.
Karine er i gang med sitt siste år på veterinærhøyskolen og har nylig gjennomført kurset «Eksotiske dyr». Over en og en halv uke får de en innføring i alt fra fugl til reptiler og gnagere.
Karine (24 år)
Veterinærstudent på 6. året ved NMBU
– For meg er ikke en uke nok til at jeg føler meg komfortabel til å jobbe med fugler og reptiler når jeg er ferdig.
Hun forsøkte å få praksis i klinikker som tok imot eksotiske dyr, men det var ikke mulig.
– Man lærer jo best med praksis, men jeg har aldri vært med på behandling av en fugl, sier hun.
Karine forteller at hun kunne tenke seg å gå videre innen veterinærmedisin på eksotiske dyr. Men når Norge ikke tilbyr videreutdanning på dette, frister det ikke å ta opp dyre lån for å dra til utlandet.
– Det er ikke rimelig å forvente at privatpraktiserende skal bruke tid og ressurser på å etterutdanne kollegaer, sier veterinær Elisabeth Blom.
Hun har selv spesialisering i eksotiske dyr, og har undervist på veterinærhøyskolen. Hun mener de må sørge for at norske veterinærer tilegner seg nødvendig kompetanse om fugl.
Elisabeth Blom
Veterinær med spesialisering i eksotiske dyr.
Hun påpeker at nyutdannede veterinærer mangler tilstrekkelig erfaring til å vurdere alvorligheten i sykdomstilfeller hos fugl.
– Når utdannelsen skal dekke så mange områder, og tiden til hvert fagområde er knapp, vil mange veterinærer helst slippe å ta imot en pasientgruppe som de har liten kunnskap om.
Dekan ved veterinærhøyskolen (NMBU), Ane Nødtvedt, sier at de må gjøre prioriteringer ut fra at hund og katt er de vanligste kjæledyrene i de norske hjem.
– Det er ikke det at vi ikke bryr oss om fugler, men vi må gjøre noen prioriteringer på hva vi skal fokusere på. Du skal kunne håndtere de vanligste tingene som du får på vakt, sier hun.
Ane Nødtvedt
Dekan ved veterinærhøyskolen (NMBU)
Hun forteller at grunnutdanningen inneholder det de mener er et kurant nivå når det gjelder fugl, og understreker at studentene tilegner seg mye kunnskap gjennom praksis.
For andriken Samuel ble det en lykkelig slutt. Etter over tre timer på operasjonsbordet var nebbet lappet sammen og forsterket med en vaier.
Mens nebbet heles, skal han bo i et rehabiliteringshjem hos Samantha Søbakken. Der får Samuel mat og medisiner før han endelig kan slippes ut sammen med flokken sin på Nittedal.
Her kan du følge VGs fotojournalister på Instagram:
Les flere bildesaker her:
Les også