Pål Tøien, bedre kjent som OnklP, har kledd seg så iøynefallende at det er vanskelig å få øye på ham. 

Basketjakka er knallgrønn og full av stoffmerker med skrikende budskap, solbrillene er store og mørke. Midt i panna speider en diger gribb ut på folkestrømmen som glir forbi i et jevnt sig langs Aker Brygge. 

Hvis tanken er å gli anonymt gjennom gatene, lykkes han merkelig nok ganske godt. 

Denne artikkelen er laget av Dagbladet Pluss. Du kan lese flere intervjuer her.

FY FY: Dette er de vanligste tabbene nordmenn gjør når de er på restaurant – små grep gjør en stor forskjell.

Klokka er elleve på en torsdag formiddag. OnklP er tørst.

– Kan jeg få en pils eller, Dagbladet? 

Han setter kursen mot nærmeste pub. Langt hår stikker ut under capsen. 

– Jeg har en svær gribb tatovert over brystkassa også. Alle andre har ørner, gribben er mer som meg. Jeg lar andre gjøre drittjobben, så kommer jeg bare flyvende og lander midt i matfatet … pjof. 

Han plystrer gjennom fortenna, den ene mangler en bit. 

– Er det noe servering å få her, eller? 

Fingrene trommer på bordet, beina tramper takten. Tøien legger solbrillene i lomma, men lar capsen være på. Et par hvite Nike’s tramper rastløst under bordet, fingrene trommer taket på bordet. 

– Er det logoen til Vinmonopolet du har på håndleddet der? 

– Stemmer, det er godt observert. Så har jeg en ape ved siden av. Apedrita, altså. 

To knyttnever skyter fram over bordet. 

– «Ikke sant», står det over her, og så har jeg navnet til dattera mi over der. Amanda, hun er åtte år nå. 

– Drømmen om A4-livet på Nesodden gikk i tusen knas? 

– Mmm. Det er to år siden, så det er cool, men det er som en radar som slår inn «Åh, nå har OnklP det vanskelig igjen, nå må vi snakke med ham».

NEVEMAGNET: Han har våknet på glattcella og drukket en og annen øl for mye, men nå har Pål Tøien funnet en formel som funker. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Pilsen kommer på bordet. Tøien tar en slurk. 

– Jeg putta det ut der, og nå synes folk synd på meg og shit. Jeg takker for omsorgen, ikke misforstå, men det er også litt kleint siden det er lenge siden det ble slutt med babymama. 

«Du fortjener et godt liv, Pål» «Du har Norge i ryggen, mann!», «Får lyst til å gi deg en stor klem», er noen av meldingene som har ramlet inn i sosiale medier. 

– Det er døvt å rykke opp i det nå så lenge etterpå. Plutselig har det blitt en nyhet vi skal snakke om, folk synes synd på meg og greier. 

– Det er kanskje prisen å betale for å være folkekjær? 

– Kanskje det. Jeg setter selvfølgelig pris på det, å være folkekjær hvis det er det jeg er, og at folk bryr seg, men jeg har det helt fint. 

Med låta «Styggen på ryggen» satt han ord og musikk til angst og uro, og ble hyllet for sin åpenhet. Men Tøien hadde skrevet personlige og ofte mørke tekster helt siden debuten med plata «Det kunne vært deg». 

– Jeg fant en måte å uttrykke meg på da jeg var kid, om det var noe bra eller dårlig i livet mitt fikk jeg putta det ut der. 

– Er det en form for egenterapi? 

– Helt sikkert. Men jeg vasser ikke rundt i nederlag og depresjoner hele tida, jeg har det helt fint, selv om det ikke selger like bra. 

– Blir det bra kunst av å ha det tungt? 

– Det der med at det blir kjempebra kunst av å ha det kjipt er bare piss, det blir kjempedårlig kunst av å ha det kjipt. 

Ny slurk av halvliteren. Tøien sitter urolig på stolen. 

– Først når du får det kjipe på avstand kan det komme noe bra ut av det. Noe som er ekte og ærlig. Hvis jeg i det hele tatt har en oppskrift å jobbe etter så er det at alt jeg gjør må komme derfra, fra det ekte og ærlige. 

NY MUSIKK: Foreløpig har han fire, kanskje fem nye låter på gang, sier Pål Tøien om sitt kommende, nye album. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Tøien skriver som en maskin når han først kommer i gang. 

– Nå er det et par sekunder siden jeg slapp noe på egen hånd, så nå jobbes det. 

– Hvor langt har du kommet i prosessen? 

– Jeg har noen låter i kammeret, men jeg skal gjøre meg flid før de smeller. 

Flau inn, stolt ut er arbeidstittelen. 

– Jeg liker racerbiler, og da jeg skulle prøve meg på Rudskogen for ei stønn siden sa dem til meg at jeg måtte bremse inn i svingen og gønne ut av den. Flau inn, stolt ut. Jeg likte den formuleringen, det er noe å jobbe ut i fra. 

– Det beskriver følelsen av å gi ut en personlig låt? 

– Ja, litt. Og som å bounce tilbake etter å ha fått et par knyttnever i trynet. 

– Apropos knyttnever, er det sånn du chippa tanna? 

– Ja, nå skarru høre. Nei, fakta er at jeg brukte tenna for å bite opp en tannbørstepakke. 

Han har våknet opp på glattcella, drukket en og annen pils for mye og fått bruddskader i fylleslagsmål. Men nå har han funnet en formel som funker. 

– Jeg har blitt flinkere til å puste med magen, jeg fyrer meg ikke opp like kjapt som før. Nå prøver jeg å se hva som trigger meg, og styrer unna. 

Høye topper, dype daler. Pål Tøien kaller seg selv en følelsesmann. 

– Jeg er som jeg er. Men jeg går ikke rundt og eksploderer på folk. Stort sett er jeg blid som sola. 

Karaffelen med vann står urørt på bordet. 

– Vann? Jeg chiller’n, ass. Jeg er tørst, ikke skitten. 

Han gliser.

Foreløpig har han fire, kanskje fem låter på det nye albumet. 

– En fyr som meg må ha litt press for å få jobben gjort, så det er bra at jeg snakker om at det snart kommer ny musikk. 

SKYGGESPILL: – Alt jeg putter ut der må være hundre prosent ekte og ærlig, sier OnklP om låtsnekrincen. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Sola skinner inn gjennom vinduet og tegner skyggen hans på veggen. Tøien fikler opp ei røykpakke fra den skrålete jakka. 

– Kan jeg ta en sigg, Dagbladet? 

Vintersola utenfor puben er skarp. Han tar på seg solbrillene igjen. 

– Jeg har sagt til ungen at jeg skal slutte å sigge. Det er helt dust å holde på sånn som meg. 

– Ikke det beste å risikere helsa for? 

– Det er faktisk det aller verste. Flaut også, jeg er omtrent den siste som røyker, det er helt disgusting. 

Han tenner på, trekker inn. 

– Sorry for at jeg er et håpløst intervjuobjekt, jeg er bare ikke så glad i å snakke om det private og personlige. 

– Men du skriver utleverende låter?

– Ja, hør på dem i stedet, å tolke og forklare det jeg rapper om er bare …. jeg veit ikke. 

– Du synes det er ukomfortabelt? 

– Det er som å be en maler om å fortelle hva et bilde forestiller, det bildet er jo malt og ferdig, så får det være opp til dem som ser på det å tolke det, sånn er det med låtene mine også. 

Røykskya henger tungt rundt rapperen. 

– Faen, jeg er bare 41 år, det er nå det begynner. Jeg synes livet er okei. Livet gir og livet tar, men jeg er på et godt sted nå, har vind i seilene og en plan. 

POSØR: OnklP har fått seg ny jakke og caps, og ser lyst på livet etter samllivsbruddet. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Hjertet i hånda, innsida ut. OnklP holder ingenting tilbake når han lager låter. 

– Jeg ble en som snakka om de tinga som ikke var så lyse, men det er så mye som er fint og kult, og jeg er mye happy, jeg, men det er det ingen som vil høre. Jeg går ikke bare rundt og depper og er trist og lei. 

Som for å understreke gliser han bredt. 

– Føler du et ansvar for å adressere det mørke og triste? 

– Næh, ikke ansvar, men det at det lissom har blitt identiteten min lurer litt i bakhodet. Men jeg lar det aldri bli noe hinder, for alt jeg putter ut der må være hundre prosent ekte og ærlig, jeg konstruerer ingenting, det har jeg aldri gjort.

Han stumper sneipen, og går inn i varmen.

– Det er umulig for meg å gå rundt å tenke at jeg skylder folk sanger, jeg lager det jeg lager. Det er ikke sånn at jeg setter meg ned og tenker at nå skal jeg lage en trist låt til folket, jeg vil at alt jeg lager skal være ekte og ærlig, og da blir det som det blir. 

– Kjærligheten, da, hvordan går det med den? 

– Nå er jeg fri og frank og kan tøyse med jentene, he, he. Faen, i morra kommer den nye sofaen min, jeg har jo fått meg ny leilighet på Tjuvholmen og nå skal det møbleres. 

Han switcher effektivt tema når personlige temaer dukker opp, vil heller snakke om nye møbler enn de nære ting. 

– Jeg fikk akkurat beskjed om at den blir levert på fortauet en gang mellom åtte og fire. Åtte og fire! Skal jeg stå der og vente på en jævla fuckings sofa, da, som om jeg ikke har noe liv? 

Han slår ut med armene. 

– Forrige uke venta jeg på et sofabord, så kom det et digert garderobeskap på døra i stedet. 

Velkommen til PostNord, sa de, da han ringte å klaga. 

– Dette er da Pål Tøien 41 som prøver å gjøre ting på egen hånd, he, he, he.

BRYGGESLENG: A4-livet på Nesodden gikk i tusen knas. Nå har Pål Tøien funnet en ny vei. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Helt fra han var guttunge og faren hans trada bøker med bilbladet har han lest mye. Først Pelle og Proffen-serien til Ingvar Ambjørnsen, seinere ble han forelska i bøkene til Charles Bukowski, Jack Kerouac og andre beat-forfattere. 

– Folk tror ikke engang at jeg kan lese. At jeg bare surrer rundt med huet i ei røyksky. 

– Føler du deg karikert? 

– Noen ganger. Men det har vel noe med hvilken energi jeg putter ut i universet.

Ja da. Han har blitt kalt et vandrende nachspiel og en notorisk bråkmaker, nevemagnet og kapabel til å skravle høl i huet på nær sagt hvem som helst. 

– Jeg er en vandrende klisje, ha, ha. 

Blikket vandrer ut mot det yrende folkelivet på Aker Brygge. 

– Jeg er her på jorda kun for å lage låter og underholde folk, jeg ser på meg sjæl som en Marilyn Monroe som er rundt og danser for troppene i Vietnam. Neida, men noen må gjøre det også, putte noen smil i fjeset på folk og ta dem med på tur. 

Det har vært en klar sak for ham hele tida, sier han, at han ikke blander seg inn i ting han ikke veit en dritt om. 

– Er det én ting jeg blir kvalm av så er det musikere, kunstnere og whatever som føler seg forplikta til å ha meninger i det offentlige rom. Fy faen, det orker jeg ikke. Alt jeg bryr meg om er å prøve å underholde folk, prøve å få dem til å smile i kjipe tider. 

– Ligger det ikke en forpliktelse i det også? 

– Jo, jo, på en måte, men jeg er her kun for å reise rundt å spelle og lage låter, ikke for å flagge mine politiske meninger eller sette noen form for dagsorden. 

OnklP har jobbet lenge for å slippe å ha en ni til fire jobb. 

– Jeg gjør akkurat det jeg har lyst til å gjøre, og håper det fortsetter sånn. Det er ingen rappere som har blitt hundre år foreløpig, kanskje jeg blir den første. 

Han har litt igjen av øla da det er tid for å ta bilder. 

– Det skriver du faen ikke, Dagbladet, at OnklP drekker som en pingle. 

PÅL TØIEN

Født: 12. mai 1984.

Familie: Singel. Pappa til Amanda. 

Beste egenskap: – Jeg kan prate i det uendelige, jeg har uendelige historier å by på. Så har jeg vel kanskje et talent for rapping, eller formidling. 

Verste egenskap: – Jeg er en pest og en plage å være sammen med over lengre tid, jeg holder aldri kjeft. Så har jeg et hissig temperament, men det har blitt way bedre enn det var. 

Redd for: – Frykten er at alt skal rase, men det er også drivkraften. Alt kan rase i morgen, alt kan gå til helvete. Det er både skummelt og motiverende. 

Ser på: – Meningsløse dokumentarer om tåpelige temaer. Og serier som jeg binger. 

Det klokeste rådet du har fått? – Fikk et bra av Timbuktu: Vil du ha rett, eller vil du ha det bra? Det er ikke alltid man trenger å vinne krangelen. 

Hva gjør deg forbanna? – Det kan være hva som helst, ikke noe spesifikt. Idioter, hvis jeg må være konkret. 

Hva gjør deg glad? – Jeg elsker å spille for folk, å gjøre folk glade og skape en reaksjon gjør meg glad. 

Oppsummer helsa di i en setning: – Jeg er fresh, jeg kan fortsatt gi folk to tette. Neida, jeg er i decent form, hele landet så vel det i 71 grader nord, jeg klatra jo opp fjell og shit. 

Hva gjør du hvis du er statsminister for en dag? – Gir jobben videre til en som er bedre egnet enn meg. 

Hva vet ikke folk (flest) om deg? – Massevis! 

Hva gjør du om ti år? – Holder fortsatt på med musikk og rapper videre, selv om jeg har passert femti. 

Vis mer
Vis mindre