Ian McEwan: «Hva vi kan vite»
Ian McEwans (77) nye roman er en spennende thriller og en dystopi som holder et speil opp foran oss som danser mens skipet er i ferd med å synke.
IRONISK PESSIMIST: Britiske Ian McEwan (77) omtales ofte som en litterær kameleon i sin evne til å skifte i stil, tema og tone fra utgivelse til utgivelse. Foto: David Hartley/REX/NTB Scanpix
Det
finnes et ørlite fnugg av trøst i Ian McEwans nye roman: Hele menneskeheten ble
ikke utryddet av kjernefysiske kriger på 2000-tallet. Bare halve.
«Hva vi kan
vite» er 77-årige McEwans 18. roman, og muligens en av hans beste. Definitivt
hans mest dystopiske.
Den blir omtalt som science fiction uten science. Han har
luftet sin framtidspessimisme i tidligere romaner, blant annet i «Solar» (2010) om klimakrisen og i «Maskiner som meg» (2019) om kunstig intelligens.
Det
spesielt minneverdige ved denne produktive britens forfatterskap er hans evne
til å dykke ned i vår samtids etiske og politiske dilemmaer og skape litteratur
fri for lettkjøpte fraser og klisjéløsninger.
Lesverdig er han alltid.
Galskapen
som bakteppe
«Hva vi kan
vite» byr på flere lag av litterære sjangere. Krim, politikk, biografi,
litteraturhistorie, ekteskapsdrama, naturvitenskap – i tillegg til det høyst foruroligende
bakteppet, som er verdenssituasjonen etter det han omtaler som «Galskapen».
Romanen foregår på to tidsplan, 2119 og 2014.
Jeg-personen i
2119 er historieprofessoren Tom Metcalfe og hans nostalgiske fascinasjon for den
litterære perioden 1990 til 2030.
Tom bor i et Storbritannia som er redusert
til et arkipelag av små øyer, nærmest fjelltopper som stikker opp av et sterkt
forhøyet havnivå. Dette er resultatet av en voldsom tsunami, 70 meter høye
bølger som ble utløst da en dårlig konstruert russisk interkontinental rakett
eksploderte over Atlanterhavet, 6400 kilometer fra sitt opprinnelige mål i det
sørlige USA.
Oversvømmelsen skyldtes et russisk forkjøpsangrep i 2042 og
medførte at store deler av Europa, Vest-Afrika og Nord-Amerika druknet i
vannmassene. Byer som London, Rotterdam, Hamburg, Lagos, Paris, St. Petersburg
og utallige andre forsvant. Over 200 millioner omkom.
Roman
Forlag:
Gyldendal
Oversetter:
Einar Blomgren
Utgivelsesår:
2026
««Hans mest dystopiske, kanskje hans beste»
Nostalgi om
vår tid
Tom og hans
akademiske kolleger mener «Galskapen» startet om lag ved Russlands invasjon av
Ukraina i 2022, og fortsatte med diverse kjernefysiske klimakriger mellom India
og Pakistan, Saudi-Arabia og Iran, tre kinesisk-amerikanske kriger og et USA
som er styrt av innbyrdes stridende krigsherrer.
De fleste konfliktene er
generert av KI-råd om at angrep er det beste forsvar. Oppsummert: Verdens ni
milliarder innbyggere er redusert til 4 millioner.
Kanskje ikke
underlig da at det blant voksne akademikere florerer en nostalgi omkring tida
forut for «Galskapen», altså «vår tid». Da kunne man gå tur i blomsterenger,
svømme i fossefall og attpåtil komme over noe så forhistorisk som et pinnsvin.
Problemet er at den yngre generasjon i 2119, altså studentene, blir rasende og
boikotter forelesninger om «gamle dager» og det de omtaler som fortidas
tullinger (altså oss) og deres neonlys og hamburgere.
Jakten på
diktet
Toms
forskning konsentreres rundt jakten på et forsvunnet dikt fra 2014. Da
deklamerte den (fiktive) berømte britiske poeten Francis Blundy diktet «Krans
til Vivien» på sin kones 54-årsdag. Det dreide seg om en sonettkrans, bestående
av 15 sonetter. «Innrøm det. Mine femten overgår John Donnes beskjedne syv,»
skrev han i sine notater.
«Krans til
Vivien» fantes bare i ett eksemplar, nedtegnet på en pergamentrull, som siden
er sporløst forsvunnet. I ettertid ble det omtalt som et mesterverk og ble
tillagt nærmest overjordiske profetiske kvaliteter.
Konspirasjonsteorier
florerte; noen hevdet at folk i olje- og gassindustrien hadde betalt Francis
Blundy for å holde diktet skjult. I virkeligeten var dikteren en svoren
klimaskeptiker som bannet i raseri hver gang bilen hans ble heftet av
klimademonstranter.
De udødelige
Francis og
Vivien Blundy var vertskap for en litterær elite kalt «Låvekretsen», ikke ulikt
virkelighetens Bloomsbury-krets.
Med sedvanlig sans for ironi skildrer McEwan
fødselsdagsselskapet der diktet ble framført. Gjestene omtalte det som «Det
andre udødelige middagsselskapet». Det første udødelig fant sted i London i
1817 med gjester som William Wordsworth, John Keats og Charles Lamb.
Hos
Francis og Vivien Blundy hang genierklæringene løst: «Det var en middelaldersk
livegenskap hjemme hos dem.» Han rikket seg aldri fra stolen, han var tross alt
et geni.
Romanens
siste del er Viviens versjon av historien, naturligvis med ingredienser av
mindre poetiske livserfaringer; et tidligere ekteskap med en mann som fikk
alzheimer, gjentatt utroskap og en egen forsømt karriere. Men hun skrev, i en
klok og framtidsrettet bevissthet om at alt du etterlater deg digitalt vil
dukke opp igjen: Skyen vet alt om alt.
Det finnes så mange fascinerende tråder i «Hva vi kan vite»,
at det er bare å begynne å nøste i Ian McEwans herlige blanding av ironi og
alvor, glimrende oversatt av Einar Blomgren.