Det kjennes vemodig at hedersmannen Harder Emil Sandvik er gått bort. Han nådde en anselig alder, 85 år, men var fortsatt vital og engasjert som en ungdom helt inntil kreftsykdommen fikk overtaket i høst.
Det er enkelt å gi mange gode beskrivelser av Harder: ektemannen og familiefaren, idrettsentusiasten, offiseren, karttegneren, skogskaren, treneren, motivatoren, lokalhistorikeren, musikeren, forfatteren og lokalpatrioten … ja, den lista kunne vært enda lenger. Egentlig var han politiker også, på sin måte – alltid engasjert og klar for å gi meldinger og innspill.
Læreren Harder. Jeg hadde lenge hørt om Harder som en drivkraft i det unike friidrettsmiljøet i Fri-Kam i Trøgstad. Men jeg ble for alvor kjent med Harder da jeg ved et lykketreff fikk han som meget godt kvalifisert gymlærer på Hov videregående skole i Askim høsten 1975. Da var friidretten det altoverslukende for Harder; han hadde en enorm samling statistikker og resultatbøker, og hver mandag var det oppdateringer etter helgens stevner. I 1976 skulle vi ha friidretts-NM på Askim stadion, og Harder fikk meg inn i min første journalistjobb for daværende Øvre Smaalenene.
Det var fint å kjenne lærer Harder. Og vi som likte å løpe, fikk lov til det. Det var ikke få av den 8 km klassiske «Oraugrunden» i Askim jeg fikk klemt inn i gymnasårene.
Da Harder oppdaget O-idretten. Harder fikk en ny «oppvåkning» helgen 8.–9. mai 1976. Fri-Kam var i ferd med å få et knallag i Holmenkollstafetten, men det hadde også Flaggtreff i verdens mest kjente o-stafett, Tiomila. Allsidige Jan Erik Fredriksen var en av dem som var ønsket på begge lagene. Harder så muligheten og kjørte 1.200 km t/r Uppsala for å hente Jan Erik på natta, slik at de sammen kunne rekke også klassikeren Holmenkollstafetten i Oslo søndag formiddag.
(Minneordet fortsetter under bildet)
BETYDD MYE: Harder Sandvik (t.v.) har betydd mye for o-sporten i Indre Østfold. Her sammen med stjernen Per Fosser fra Hærland under VM-testen i 1983.
Foto: Arkiv
Der borte i de svenske skogene ble han kjent med en ny idrett som kom til å prege hans liv i de neste fem tiår. Med en unik stemning gjennom «Långa natten», et stadion langt inne i skogen bygget for anledningen og den legendariske speakerstemmen til KG Nilsson.
Jeg glemmer ikke Harders euforiske beretninger den mandagen.
Lite visste han på den lange bilturen den morgenen at sønnen Tore senere skulle bli en legende i Tiomila, som den mestvinnende gjennom tidene (åtte seire med Halden SK – ingen har flere). Eller at Tore skulle bli verdensmester i stafett i Skottland i 1999 og ta ytterligere to VM-medaljer i neste VM i Finland i 2001.
Kunne gjøre alt. Harder ble raskt drivkraften i O-laget Pan, og senere i løperklubben Indre Østfold OK, som vi stiftet i 1991. At vi i noen år var en av Norges største klubber, var i stor grad hans fortjeneste.
Harder var en super-ildsjel. Han gikk løs på alle oppgaver, løp så mye han kunne selv fram til beinet slo seg vrangt, tok tillitsverv, tegnet glimrende kart, laget treningsprogram for et stort antall utøvere og bidro lokalt med alt fra treningsløp til VM, NM og internasjonale uttaksløp. I en periode var han også med som juniorlandslagstrener og ble et unikt tospann med sønnen Tore.
Stilte opp for alle. Harder hadde en unik evne til å se alle. Jeg husker somrene rundt i Sverige med O-Ringen (5-dagars), verdens største løp. De var et fast høydepunkt i Sandvik-familiens årshjul. Vi var mange fra Indre Østfold der på 1980- og 90-tallet, og jeg ser fortsatt for meg alle ungdommene som Harder inviterte til teltet sitt for gjennomgang av deres veivalg og kart, og de oppmuntrende kommentarene og innspillene han alltid hadde.
Tydelig – og raus. Harder kunne nok vise temperament og var ikke redd for å si hva han mente. Det fikk også jeg oppleve i mine år som ordfører. Men han gjorde det på en fair måte, og tok han en sjelden gang feil, hadde han en beundringsverdig evne til å være ydmyk og beklage det.
Akkurat som hans evne til å være den første til å ringe og gratulere. Som da jeg ble valgt inn i styret i Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité. Jeg tror ikke jeg hadde gått den veien uten Harders tidlige inspirasjon.
Mannen med trekkspillet. Harder var også en musikalsk begavelse. Trekkspillet var ofte med, og Harder stilte opp når han ble spurt, enten det var i unge eller gamle hjem. Han komponerte; vi som var der, glemmer aldri øyeblikket hans «Bruremarsj fra Trøgstad» ble spilt i Idd kirke da Tore og Lene giftet seg der i 2010.
(Minneordet fortsetter under bildet)
MUSIKER: Harder Sandvik var en svært allsidig mann. Også trekkspillet behersket han.
Foto: Jo Erik Askerøi
Skribent og lokalhistoriker. Vi var frilansere sammen i Indre og Østfold-Posten. Etter at han ble pensjonist, skrev han mye igjen. Jeg vet ikke helt hvor mange bøker, leserinnlegg og foredrag det ble, men han har virkelig etterlatt mye til neste generasjoner. Spesielt om lokalhistorie, idrett og 2. verdenskrig. Grenselosene, fortene og Feldmann-saken engasjerte ham ekstra. Jeg er glad Harder fikk være til stede ved åpningen av Demokrati- og menneskerettssenteret på Høytorp i sommer.
(Minneordet fortsetter under bildet)
GODE VENNER: (f.v) Harder Emil Sandvik, her 81 år, skrev boka om Trøgstad 160 år lange idrettsliv. Her sammen med medhjelper på boka, Kåre Krokeide.
Foto: Morten Westgaard
Det er mange som kommer til å savne alle de gode samtalene med Harder – men også de vi ikke fikk tatt. Vi minnes med takknemlighet en særs raus person i så mange miljøer.
Alle kjente Harder, og alle kjente kraften i Harder.
Harder var en bauta. Våre varme tanker går i dag til trofaste Ellen, som har mistet sin ektemann gjennom 58 år – dere var en svært sterk duo sammen – og til Hege, Tore og barnebarna. Men dere skal vite at han la igjen så mye, både i holdninger og i skrevne ord, som mange av oss vil ta med videre.
(Harder Sandvik begraves onsdag 7. januar kl. 10.30 fra Trøgstad kirke, bare noen hundre meter fra Trøgstad sykestue der han ble født for 85 år siden.)