Det er en skikkelig fin og frisk høstdag på Byåsen i Trondheim. Himmelen er overraskende klar og blå til høst i Trondheim å være, og bladene er blitt gule og oransje. Sikkert en perfekt dag for en løpetur i marka, tenker jeg, idet taxien setter oss av i oppkjørselen til barndomshjemmet til Johannes Høsflot Klæbo.

Hovedpersonen selv er, ikke overraskende, ute og tar dagens første økt, men mamma Elisabeth har satt på kaffe, og ønsker oss velkommen inn. Hun lager lunsj til Johannes samtidig som hun serverer rykende varm kaffe i store krus, og snakker med svigerdatteren Pernille i telefonen, som forteller at hun er fem minutter unna, men må låne badet til å sminke seg litt når hun kommer ned.

Anledningen til besøket på Byåsen, der det tross alt ikke er ofte at pressen blir invitert helt inn, er filmen «Klæbo», som hadde premiere 14. november. Johannes lot seg nemlig følge av kameraer i et halvt år under oppladningen til VM på hjemmebane i februar i år, og regien, den er det lillebror Ola som har.

I sommer gikk Johannes
ned på kne og fridde til
Pernille. Men når bryllupet skal stå, har de ennå
ikke planlagt. FOTO: Tor Kvello

Så nå sitter vi altså ved spisebordet og venter på at verdens største skistjerne skal tråkke over den samme dørstokken han gjorde i hele oppveksten. Stua er lys og hyggelig, og hele atmosfæren vitner om en familie som har mange baller i lufta, er tett på hverandre og der latteren aldri er langt unna.

Samboer Pernille, som faktisk bare var fem minutter unna, sitter henslengt ved stuebordet, og på kjøkkenet står også morfar Kåre og drikker kaffe. Det blir veldig tydelig at Johannes er omgitt av gode folk som bidrar og får hverdagen til å henge sammen.

Elisabeth Høsflot Klæbo har alltid vært tett på ungene sine, og med to sønner, Johannes og Ola, og en datter, Ane, har det uten tvil vært en aktiv hverdag. Johannes har hun fulgt fra de første turene på ski i barndommen, gjennom ungdomsårene og hele veien til verdenseliten.

Der mange andre ser en idrettsstjerne, ser hun utvilsomt fortsatt gutten som var nysgjerrig, målbevisst og full av energi. Og denne høsten skal hun også få lene seg tilbake i de røde stolene på ærverdige Colosseum kino og se filmen om Johannes, laget av broren Ola. Og klippene fra barndommen, de er det Elisabeth som har lett frem fra gamle VHS-kassetter.

Da vi er på besøk, har filmen ennå ikke hatt premiere – Ola sitter i klipperommet og får de siste detaljene på plass, og Elisabeth gru-gleder seg:

– Jeg har stilt som krav at vi i den aller nærmeste familien må få se filmen alene først, for jeg er ganske sikker på at det kommer noen tårer. Ikke fordi det er trist, VM endte tross alt med seks gull, men fordi det helt sikkert blir veldig rørende og litt sterkt å få det så tett på.

– Mamma er limet
i familien sammen
med pappa, som
jeg jo også jobber
med, og Pernille er
limet hjemme – den
som får hverdagen
til å henge sammen,
sier Johannes. FOTO: Tor Kvello

I intervjuer har Elisabeth fortalt om viktigheten av å ha beina på jorda, uansett hvor høyt sønnen flyr. Hun minner ham på å være takknemlig, å ta vare på seg selv – og å huske at livet er større enn langrenn:

– Det hjelper ikke å være god på ski hvis du er en «douchebag», ler hun mens hun viser oss det utendørs «treningsrommet» med rulleskimølle som Johannes og morfar Kåre lagde som påbygg til huset en langhelg de var alene hjemme. Riktignok har den fått noen estetiske oppgraderinger siden den gang, men dedikasjonen har det aldri vært tvil om.

Og så står han i gangen. Ferdig trent og så langt unna «douchebag» som det går an å komme. Dagens første treningsøkt er unnagjort, men timeplanen er tett. Det er tross alt OL om noen små måneder. Og vi får snart merke at han spiser og lar seg intervjue med samme effektivitet som han går på ski. Her er det rutiner i fokus, ikke utenomsnakk.

Mens mamma passer på at han får i seg mat, går skravla rundt bordet, men da han blir spurt om han vil spise i fred, svarer han tydelig at han gjerne tar intervjuet mens han spiser. Så mens pastaen effektivt går ned på høykant, snakker vi om kvinnene i hans liv og hvor viktige de er.

– De er på mange måter limet, forteller Johannes.

– Mamma er limet i familien sammen med pappa, som jeg jo også jobber med, og Pernille er limet hjemme – den som får hverdagen til å henge sammen, som vet alt som skal gjøres og alt som burde vært gjort.

– Og hvordan synes du det går? skyter Pernille spøkefullt inn fra siden.

Johannes ler litt.

– Jeg synes det går veldig, veldig bra!

Med 250 reisedøgn i året sier det seg selv at det blir mye kontakt per telefon, og hva er det Johannes ringer mamma oftest om?

– Økonomi. Min egen. Det ringer jeg ofte om, forteller han.

– Hun sitter tross alt som sjef i selskapene mine. Men jeg ringer mamma mye, altså! Jeg ringer heller en gang for mye enn en gang for lite. I perioder snakker vi mange ganger om dagen, for jeg er så dårlig på å skrive melding. Det orker jeg ikke. Og hvis jeg får en melding, svarer jeg aldri med sms. Det verste jeg vet, er sånne korte tekstmeldingsvar. Å svare bare «ok» synes jeg er skikkelig dårlig gjort, konstaterer han.

– Han blir faktisk ordentlig sur, ler Elisabeth.

– Det er sant, kontrer Johannes kjapt.

– Et «ok» kan ødelegge dagen for meg.

Hele familien er viktig
for Johannes og hans
skikarriere, og det
innbefatter ikke minst
morfar Kåre. FOTO: Tor Kvello

Pernille Døsvik er kjæresten, nå forloveden (det er vanskelig ikke å legge merke til diamanten som glitrer på fingeren hennes), Johannes har delt livet med gjennom mange viktige år, og som garantert aldri svarer på meldinger med «ok».

I dokumentarfilmen om ham får vi små glimt av hvordan hun balanserer den hektiske hverdagen med humor, ro og ærlighet. Hun beskriver forholdet deres med en enkelhet som bare føles ekte:

– Jeg vil bare at vi skal ha det bra, sier hun med et smil.

– Vi er nødt til å spørre om hun ikke hadde noen reservasjoner om at svogeren skulle følge livet deres med kamera i månedsvis, men hun forteller at hun likte prosjektet fra starten:

– Det er jo først og fremst en film om Johannes, og jeg er jo selvsagt med her og der, men jeg opplevde det bare som ekstra trygt at det var Ola bak kameraet.

Pernille er ærlig om at hun ikke har alt planlagt, og at det føles godt å være i en fase av livet der man kan ta ting som de kommer. Etter fem år med studier har hun valgt et friår for å kjenne etter hva som faktisk føles riktig.

– Når det skjer store ting i livet, som bryllup eller barn etter hvert, så blir det sikkert veldig stort. Jeg kommer ikke til å bli en «bridezilla», det er jeg helt sikker på! Vi har ikke engang satt en dato! Tror knapt noen av oss har googlet «bryllup». Men at vi kommer til å ha en bra fest når den tid kommer, det bare vet jeg! Vi kan å lage fest! Vi har øvd oss litt ved for eksempel å arrangere årlige 17. mai-frokoster for vennene våre, og vi liker begge å samle dem vi er glad i rundt oss.

– Pernille er god til å lage fest, skyter Johannes inn.

– Jeg er av typen som synes det er greit å gjøre ting litt enkelt, og kan finne på å foreslå papptallerkener, men da bare ser hun dumt på meg, forteller han.

– Du kan heller få betale, du, kontrer Pernille lattermildt.

– For papptallerkener skal vi ikke ha! Du kan heller få være sponsor for ditt eget sosiale liv.

Men det er liten tvil om at så lenge Johannes er idrettsutøver, må mye gå på hans premisser. Men hva med den dagen han legger skiene på hylla? Er det da Pernille som skal få bestemme alt?

– Det trenger jeg ikke, svarer Pernille raskt.

– Det viktigste for meg er at vi har det bra!

Johannes, som på alle måter virker å være en fyr som har det bra, har allerede reist seg og pakket den blå bagen fra Christian Dior (det eneste synlige beviset på at vi faktisk har med en verdensstjerne å gjøre). Trondheimsværet viser sitt sanne ansikt, og mørke skyer og regn har tatt over for det klare blå vi kom i bare en time tidligere.

Men uansett vær er verdens beste skiløper snart klart for dagens andre treningsøkt. Han lever jo tross alt med et enormt forventningspress om OL-gull fra en hel nasjon. Da et det godt å ha to damer som holder alt i vater.