– Det tok 25–30 år å komme dit vi er i dag. Vi har ikke noe management, ikke noe salgsapparat. Jobbene tikker inn av seg selv. Våren 2026 er allerede fullbooket, sier Roger fornøyd.

Når vi snakkeshar han ikke hatt helgefri siden 9. august.

– Du er blitt popstjerne, rett og slett?
– Vil ikke si det, sier han litt unnvikende.

Men han ler ved tanken, og vet at det nesten er sant. Popstjerne, liksom. Det har ikke vært mange av dem mellom fjellene her i Sunndal. Eivind Løberg må være den som har kommet nærmest. Men han var barnestjerne. Det er noe annet.

I møte med Ole M: Lukk ↑

Navn: Roger Nysveen (54)

Bosted: Sunndal

Barn: Linda Mæhle Nysveen

Barnebarn: Karina (14) og Nina (9)

Yrke: Kulturhusarbeider og dansemusiker i duoen Contiki

I dag: En av landets mest aktive og etterspurte dansemusikere

Ikke høy og mørk

Contiki med Roger og Rune er kjent og elsket fra sør til nord og fra øst til vest i dette langstrakte landet. Samme hvor de kommer, har dansepublikummet dem begge på fornavn. Roger, ropes og hoies det fra dansegulvet.

I sommer spilte de på en dansefestival på Storås – dette sammen med danseband-eliten i Norge. Den helga hadde Roger bursdag. Det visste fansen. Derfor strømmet det på med gaver fra de tilreisende.


ENDELIG FRI: Vi møter Roger Nysveen hjemme i stua en fredagskveld. Endelig er det frihelg.

– Slikt er artig. Det viser at folk setter pris på oss.

– Og damene står i kø?
– Rune er født pen og ligger godt an. Jeg er verken høy eller mørk. Så det handler ikke mye om damer, nei. Det skal jeg si deg: Jeg har aldri funnet meg en kjæreste ute på spillejobb. Dette har aldri vært tema. Vi elsker å spille og se at folket koser seg med musikken vår. Derfor holder vi på år etter år.


PÅ CD: Om du vil, kan du kjøpe deg en CD med Contiki.
Foto: privat En ryddig kar

Roger Nysveen leier en enebolig like ved hovedveien, ikke langt unna Smisetfossen. Han har utsikt mot Smisetnebba fra stua, og sier han stortrives på stedet der han nå har bodd i flere år, etter at han ble singel. Før det bodde han på Hoven, jobbet som bonde og kombinerte dette med spillingen og jobben på kulturhuset – en jobb han har hatt siden 2010.

Det er ingen typisk ungkarshule jeg kommer til. Ikke en sånn med tomflasker på kjøkkenbenken etter kvelden før som ble litt sen. Ingenting er strødd rundt, ikke et blad en gang. Det er et møblert hjem jeg er kommet til, lyst og trivelig, med kunst på veggene og et imponerende kakefat godt plassert på stuebordet. Besøket er ventet, og Roger har forberedt seg. Kaffekoppene fylles, praten går lett omtrent før vi har fått satt oss ned.

Da må det sies at vi har kjent hverandre i noen år og har en stor felles interesse i musikken.

– Du liker at ting er i orden?
– Ja, jeg er skapt slik. Dette gjelder også jobben på kulturhuset og spillingene rundt om på ulike scener. Arrangørene og publikum skal vite hva de får. Hele produksjonen vår er satt opp veldig nøye, fra avtalene vi gjør til klærne vi har på oss og til musikken vi spiller. Vi legger mye arbeid i dette. Og så drikker vi aldri alkohol på jobb. Aldri, sier Roger – som hadde sin første spillejobb en St. Hans-kveld i 1987. Da sammen med svoger Johannes, som spilte gitar.

Vokste opp med musikk

Roger Nysveen er opprinnelig fra Øyer, men har bodd i Sunndal så å si sammenhengende siden 1997. Han vokste opp i et hjem med mye musikk, der kassettene med dansemusikk og country fylte opp seksjonen i stua.

– Du verden hvor mye vi spilte. Og jeg spolte meg fram til de sangene jeg likte best. Jeg ble bare kalt «Spoler’n», sier Roger og smiler godt.

Han minnes en fin oppvekst hjemme. Det var trygt og godt, med snille foreldre.

– Og mor lever fortsatt. Hun er i fin form. Jeg er ofte sørover på spilling, og da legger jeg selvsagt også turen innom henne.

Som åtteåring fikk Roger trekkspill. Et pianospill. Men dette ble ingen suksess. Også broren Jan Tore fikk trekkspill. Han byttet dette i et trommesett, som ble satt opp på rommet hans i andre etasje.

– Du kan si det slik: Vi andre hørte godt hva han drev med.


SAMMEN MED MOR: Roger med bildet av mor Eldbjørg. De to har mye og god kontakt, selv om hun er bosatt i Øyer.
Foto: Ole Magne AnsnesArven hjemmefra

Noen år senere, som femtenåring, fikk han høre hvordan et keyboard kunne låte. Da fikk han blod på tann.

– Skaff deg keyboard, så skal jeg lære deg, sa svogeren Johannes.

Men det var lettere sagt enn gjort. Roger hadde ikke flust med penger, men han hadde derimot en flott kassettspiller med høyttalere. Den kunne jo være verdt noe. Så hadde han tusen oppsparte kroner. Dette kunne faktisk gå.

– Vi dro ned til musikkforretningen på Lillehammer og la fram planen vår. Hva med å bytte kassettspilleren og de tusen kronene i et keyboard? Eieren var veldig grei og sa at han trengte en kassettspiller med radio på kontoret sitt. Så da ble det handel – eller bytte, for å være helt korrekt.

Den kommende dansemusikeren kastet seg over tangentene. Det var full innsats. Her skulle spilles.

– Det ble ikke noe kurs eller opplæring av noe slag. Jeg lærte alt selv. Året etter var jeg klar. Som 16-åring debuterte jeg på scenen.


FRA ARBEIDSPLAASEN: Her er det flott utsikt fra arbeidsplassen på scenen. Dansemusikken har fulgt Roger siden han var guttunge.
Foto: privat Ikke tid til militæret

Dermed var karrieren som dansemusiker i gang, og uten opphold har spillejobber strømmet på fram til dags dato. Og kanskje var det aller mest de første årene? 114 jobber på ett år – det er ikke småtterier.

– Jeg fikk utsatt militærtjenesten i to år på grunn av spillingen. Jeg søkte og la med spilleplanen, og jammen fikk jeg ikke søknaden innvilget. Det er egentlig litt utrolig å tenke tilbake på dette i dag. Bare det at jeg gjorde det, at jeg turte, sier Roger – som etter hvert havnet i Kongens klær på Jørstadmoen.

De første årene spilte han i ulike band og duoer, som Vitos, Shimmy’s Orkester og Kveldens Dobbel. Ei tid spilte han også alene. Det var i årene 1992–1995.

– Disse årene var jeg musiker på heltid. På den tiden hadde jeg også blitt far til Linda. Jeg var en ung far, bare 21 år, og gjorde så godt jeg kunne. Marianne (mor til Linda), Linda og jeg bodde i Sunndal de tre årene jeg spilte på heltid. Så flyttet vi sørover. Da Linda skulle begynne på skolen i 1997, måtte vi ta et valg. Da ble det Sunndal, og her har jeg vært siden, sier Roger.

Et svart-hvitt-bilde av Linda pryder veggen like ved TV-en.

– Det er veldig fint, sier jeg.
– Visst er det det, svarer Roger. – Siden jeg var så ung da hun ble født, har vi fått et slags kompisforhold. Hun har alltid vært ei skikkelig pappajente, sier Roger stolt.

For lengst er han også blitt bestefar, til Carina (14) og Nina (9).

Danseband – hva er det?

I år 2000 tok Roger Nysveen et nytt steg. Da ble han med i Furulunds, et av Norges mest populære danseband. Der store gallaer eller festivaler ble arrangert, der var Furulunds. I dette bandet spilte også barndomsvennen Rune Engen. Gamle venner møttes endelig på scenen.

Som skolegutter møttes de hver morgen klokken ti over åtte for å gå til skolen. De spilte fotball sammen og gjorde mye annet artig.

– Vi to ble alltid spurt om å opptre på skolen, enten det var til jul eller på skoleavslutninger. Vi eide jo ikke sceneskrekk.

De spilte i Furulunds fram til 2011, da bandet ble oppløst, men allerede i 2008 hadde Rune og Roger begynt å spille i duoen de kalte Contiki. Eventyret var allerede startet – det som lever i beste velgående den dag i dag.

Men først en liten oppklaring: Hva er dansebandmusikk, egentlig?

Vi snakker om en egen sjanger, faktisk gjør vi det, og det var i Sverige det hele oppsto og ble utviklet videre, med blant andre Sven-Ingvars, Vikingarna og Lasse Stefanz. Formålet var – og er – å spille musikk som er god å danse til. Googler du, finner du ut at dette er rytmisk musikk som egner seg for pardans, der swing, pop, country og tysk slagermusikk er ingredienser.

Også i Tyskland, Nederland og Østerrike er dette en svært populær musikksjanger.

Låt det så ille?

I Norge er nok Ole Ivars øverst på dansebandtronen. Denne skribenten husker dem godt fra ønskekonserten helt tilbake på 60-tallet. «Regnets rytme» – slageren fra 1968 – glemmer man aldri. Den er fin og fengende, og helt sikkert perfekt til pardans.

– Hvorfor er Contiki så god på dette?
– Vi har lurt litt på det selv også. Mange sier vi er så gode å danse til, at vi har så god rytme. Vi kjøper komp, og jeg bearbeider det slik at det blir på vår måte. Så spiller vi keyboard og gitar oppå der igjen. Men jeg tror det er sangen vi er best på. Den jobber vi en del med. Teksten er viktig også. Den må komme godt fram.

– En gang på en festival var det noen som tørket tårer da vi hadde lydprøve. Da spurte jeg etterpå om det hadde vært ille å høre på.

Men der kunne Roger ta det helt med ro. Eller ta det til seg. Svaret var nemlig at det hadde vært så vakkert og med så fin tekst.

– Du verden, tenkte jeg. Og ble litt stolt. Tekstene i dansemusikken er ikke kompliserte, men de når fram til folk. Og vi ser at veldig mange kan hvert eneste ord. De synger med av full hals.


BÆRING: Det er ikke bare å gå på scenen. Mye på gjøres på forhånd, ikke minst kjøring og lemping av utstyr. 
Foto: privat Et spesielt år

2009 ble et spesielt år for Roger. For en gangs skyld sto ikke spillejobbene i kø, han var blitt singel og visste ikke helt hva han skulle gjøre. Så inntil videre valgte han å flytte tilbake til Øyer. Ikke lenge etterpå ble det utlyst en stilling på Sunndal kulturhus.

– Jeg slengte inn en søknad. Håpet var ikke stort, men gleden desto større da Jostein Trædal ringte og ville ha meg til intervju. Det var kort varsel, og jeg var oppe klokken fire neste morgen for å komme meg av sted fra Øyer for å rekke fram til Sunndal i rett tid.

Intervjuet gikk nok bra, for beskjeden etterpå var tydelig: Kan du begynne på mandag?

– Og jeg som ikke engang hadde noe sted å bo. Men jobben ville jeg ha, og ett eller annet sted måtte det vel gå an å bo sånn midlertidig. Jeg var da så heldig å få innpass på en gård på Hoven. Der ble jeg senere også gift med Elin og bidro i gårdsarbeidet.

– Arbeidet på kulturhuset har jeg den dag i dag. Ekteskapet, derimot, er historie. Derfor har jeg også funnet mitt eget sted å bo. Heldigvis er jeg tilpasningsdyktig.

Roger sier at jobben han fikk på kulturhuset i 2010, var som en redning for ham.

– Jeg er takknemlig og veldig glad i arbeidsplassen min. Kulturhuset betyr mye for mange i bygda. Vi byr på opplevelser og legger til rette for alle som vil leie – enten til kurs eller til festligheter. Noen dager og kvelder kan det være stressende med mye å holde styr på. Men etterpå er det som å komme hjem fra en vellykket spillejobb. Alt gikk jo så bra. Bare blide og fornøyde folk.

– Dette er noe langt mer enn et samfunnshus. Jeg synes at folk må bli flinkere til å sette pris på at vi har et slikt hus til bruk for alle i Sunndal. Unge som eldre, sier Roger Nysveen.


MYE MORO: Dansegalla appellerer til mange. Når Contiki spiller, er det fullt på dansgulvet.
Foto: privat Sunndal – ikke stedet for dansegalla

Det er ikke tett mellom dansegallaene i Sunndal, der Roger bor. En gang prøvde han seg på dansegalla med tre band, leide sportshallen og hadde trua. Men etter den helga sto han tilbake med ti-tusenvis av kroner i gjeld. Tapet måtte han dekke selv.

– Nei, dansebandmusikk er nok ikke det som spilles mest her mellom fjellene. Kanskje de går glipp av noe, sier han spørrende.

Og husker den tida han spolte seg fram på kassettene i stua hjemme hos mor og far. Fant favorittlåten sin. Den musikken har vært med ham siden. Enkelte helger kjører han 20–30 timer for å spille musikken han liker og for å møte Contikis publikum.

– Jeg skal ikke skryte, men det er alltid fullt hus der vi spiller, enten det er på Kielferja, på Storås eller på et lite sted i Østfold. Alle timene i bilen er verdt alt dette.


SAMMEN I 25 ÅR: Det er jubileumstid for disse to, Roger Nysveen og Rune Engen. De har spilt sammen i 25 år.
Foto: privat 25 år med Rune

I år feirer han og Rune Engen 25 år som partnere på scenen. Plate har de også gitt ut. Den kom i 2023. I tillegg har de vært med på flere av CD-ene til Furulunds.

– Det er artig å ha en CD ute. Men det viktigste for oss er å møte publikummet vårt. Kjenne på stemningen og høre allsangen.

– CD-en finner vi på Spotify, så klart?
– Joda, du finner den på Spotify. Men vi spilles lite der. Egentlig er det litt rart. Jeg tenker på alle dem vi spiller for i løpet av året. Mange tusen. Men de er kanskje ikke på Spotify, undrer Roger Nysveen.

Utenfor stuevinduet er Smisetnebba slukt av den mørke november-ettermiddagen. Men snart er det jo advent, med masse lys. Roger lurer på om han skal ta seg en liten likør utpå kvelden.

– Det er ikke mange slike frihelger i året. To av fem helger jobber jeg på kulturhuset. Ellers er det jo spilling de andre helgene. Joda, det kan bli et lite glass i kveld, sier han.

Og vi takker for oss, for kaffen og for tre svært så hyggelige timer.