Debatt, Antisemittisme | Antisemittismens gift trives i skyggen av Israel-kritikk

«Jeg er en jøde … Hvis du stikker oss, blør vi ikke? Hvis du kiler oss, ler vi ikke? Hvis du forgifter oss, dør vi ikke»? Jøder og kristne; så ulike, men likevel så like. Med-mennesker. Uttrykt gjennom William Shakespeares ord, lagt i munnen på Shylock. En jødisk kjøpmann i Venezia på jakt etter hevn over kristne Antonio som ikke vil tilbakebetale et lån.

Shakespeare skrev sitt skuespill i et England der antisemittismen var ekstremt sterk, til tross for at jøder hadde vært bannlyst fra landet i over 300 år. Det viser jødehatets særlig dype og kraftfulle røtter i kristen kultur og vestlig sivilisasjon. Og selv om antisemittismens største tre ble hogd ned etter Holocaust har disse røttene åpenbart overlevd og kryper nå over bakken igjen.

Også islam har sin lange historie med antisemittisme. Hvor lang strides de lærde om, men jøder omtales gjennomgående negativt i Koranen. Nå gjelder det alle kjettere (kuffar) og en av verdens ledende islameksperter Bernard Lewis mente at antisemittisme i europeisk forstand først kom inn via radikaliseringen av islam rundt forrige århundreskifte.

Uansett er jødehatet i dag en sentral del av islamismen som politisk bevegelse. Og selv om den nok ble forsterket ved opprettelsen av staten Israel så var den for lengst til stede. Jødehatet gis også primært en religiøs begrunnelse, ikke en politisk. Slik sett har både Hamas og Hizbollah lenge vært ekstremt antisemittiske organisasjoner, helt uavhengig av Israels handlinger.

Dagen i dag er en Janus-dag, en dag for både å se bakover og framover. Slik guden Janus kunne, han som har gitt måneden januar sitt navn. Bakover på det året vi forlater, framover på det året som kommer. For et årsskiftet representerer både et brudd og en forlengelse. En mulighet til å forbedre oss, samtidig som vi bærer med oss fortidens synder.

Ser vi bakover mot 2025 er det særlig en tendens som bør skremme vettet av alle med en viss historisk innsikt: den sterkt økende antisemittismen over hele verden. Rett før jul fikk vi igjen erfare at også jøder blør, at også jøder dør når de stikkes – eller skytes. Et grotesk terrorangrep på en jødisk sammenkomst på Bondi Beach i Sydney ved inngangen til høytiden Hannuka levnet minst 16 døde.

Bak terroren sto en far og hans sønn, begge med bakgrunn fra Pakistan. Det er for tidlig til å si noe bastant om motiver, men begge skal ha sverget troskap til den islamistiske terrororganisasjonen IS. Samtidig som et enda større tap av liv ble forhindret av en muslimsk innvandrer fra Syria som ble alvorlig såret da han klarte å ta et gevær fra faren.

Den samme debatten kommer gjerne etter et terrorangrep: Er dette syke individers handlinger, eller del av en bredere ideologisk sammenheng? Vi fikk debatten etter Utøya-terroren og like meningsløst som ikke å snakke om den terroristens høyreekstreme ideologi blir det å snakke om terroren i Sydney uten å dra inn islamismen.

Forskere ved Deakin University i Melbourne har lenge kartlagt forekomsten av antisemittiske innlegg på sosiale medier i Australia. De registrerte en eksplosiv økning etter Hamas´ terrorangrep på Israel 7. oktober 2023; 40–50 ganger så mange. I tillegg er australske synagoger blitt bombet og jødiske barnehager, skoler og restauranter vandalisert.

I etterkant av terrorangrepet før jul skrev professor Matteo Vergani ved Deakin University at angrepet ikke kom uventet på ham. Hans forskning viser en særlig stor vekst i det Vergani kaller «ny» antisemittisme, at jøder som gruppe gis kollektiv skyld for alt som Israel gjør. Gjerne koblet til den «gamle» antisemittismen, der jøder framstilles som en mer grunnleggende trussel mor samfunnet.

Skillet mellom «ny» og «gammel» antisemittisme kan virke kunstig; de to er gjerne tett koblet. Men det gir oss et nyttig redskap i arbeidet med å skille mellom legitim kritikk av Israel og antisemittisme i forkledning. Skillet er ikke alltid åpenbart, og det blir ikke lettere av at Israels regjering aktivt bruker anklager om antisemittisme til å kamuflere sine egne overgrep mot palestinerne.

Israels krig på Gaza utgjør – i beste fall – en forbrytelse mot menneskeheten. Det er overgrep og krigsforbrytelser som bør og skal fordømmes. Men det må gjøres med den ytterste årvåkenhet i forhold til det professor Vergani påpeker; den nye antisemittismen suger i stor grad sin kraft av nettopp Israel-kritikk.

Retorikken i etterdønningene av 7. oktober har da også vært brutal, selv her hjemme. Ikke alt av dette har tatt høyde for framveksten av antisemittisme. Å gå i tog under slagordet «From the river to the sea» og hevde at man da ikke støtter Israels utslettelse er for eksempel like meningsløst som å gå under «Arbeit macht frei» og si at man kun mente å ytre seg i arbeidsmarkedsdebatten.

Også på ytterste høyre fløy vokser det fram en ny antisemittisme, i stor grad formulert som kritikk av Israel. Men skraper man litt i denne kritikken dukker det gamle jødehatet opp her også. Mange av kritikerne er rendyrkede nazister og under de dødelige demonstrasjonene i Charlottesville i 2017 agiterte den hvite flokken ikke mot svarte amerikanere, men ropte: «Jews will not replace us» – Jøder skal ikke erstatte oss.

Det er direkte skremmende at denne antisemittisme er i ferd med å tas inn i varmen av den mest radikale delen av det republikanske partiet. Som når den rabiate antisemitten og nazisten Nick Fuentes innbys til en timelang koseprat i podkasten til Tucker Carlson. Og republikanerne er partiet som styrer vedens mektigste stat.

I en fersk meningsmåling fra konservative The Manhattan Institute defineres 17 prosent av republikanerne som anti-jødiske. Disse er gjerne yngre, menn og relativt nye i partiet. Typiske representanter for den «nye» antisemittismen altså. Og for å gjøre bildet enda mørkere, ifølge meningsmålingen er også 20 prosent av demokratiske velgere anti-jødiske, gjerne unge og menn de også.

Denne antisemittiske bredden – islamister, høyreradikale, venstreradikale – viser hvor rotfestet jødehatet er. Det er ekstra bekymringsfullt at hatet synes særlig utbredt blant de yngste. Spesielt på venstresiden, der erfarne aktivister i større grad evner å kritisere Israel uten å ramme jøder enn de som engasjerte seg i palestinernes sak først etter 7. oktober.

Dette påpekes av tidligere leder for Jødisk Museum Mats Tangestuen i Aftenposten. Det er blant disse «nyfrelste» vi oftest hører påstanden om at «De kan egentlig bare skylde seg selv, disse jødene», skriver Tangenstuen. Og dessverre er dette noe vi også kan høre utenfor ekstremistenes rekker. For det er jo noe skummelt med disse jøden, ikke sant?

Også i Norge øker hetsen mot jøder og antall tilfeller av hatkriminalitet. Frykten blant denne lille minoriteten øker og har økt igjen etter terrorangrepet i Sydney. Men dette angrepet angår også oss andre; vi norske ikke-jøder. For vi har alle et ansvar for at jødiske nordmenn skal føle seg trygge.

Det betyr ikke at vi skal slutte med å kritisere Israel, men det betyr at vi må veie våre ord og våre slagord med atskillig større omhu enn mange har gjort til nå. Det bør være et utmerket nyttårsforsett på vei inn i 2026; å være oss bevisst jødehatets dype forankring i våre samfunn og veie våre ord ut fra det. Det skylder vi ikke bare jødene, men også oss selv. Som medmennesker i samme verden.