Tor Langbach Fast forsvarer i Frostating på 1980-tallet

Publisert:
5. januar 2026 kl. 13:43
Oppdatert:
5. januar 2026 kl. 13:43

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Forfatter Simen Sætre har studert Nesset-saken, og han konstaterer med bred penn at «noe var råttent i Frostating». Nei, råttent var det ikke; det er nok heller slik at rettssystemet og kunnskapsnivået var temmelig annerledes for 40–50 år siden.

De alvorlige straffesakene startet – og sluttet – den gang i lagmannsrettene, hvor spørsmålet om skyld eller uskyld ble avgjort av en jury som ikke begrunnet sine avgjørelser. I dag starter sakene i tingretten. Og de sakene som kommer til behandling i lagmannsretten, avgjøres av en meddomsrett, en kombinasjon av fagdommere og legfolk, som begrunner sine dommer.

Naturligvis var det den gang slik at lagmannen kunne påvirke juryen, og det hendte nok at lagmann Solberg gjorde det, til tider til overmål. Likevel er det mange eksempler på at juryer i Frostating traff selvstendige beslutninger, som for eksempel i Bjugn-saken. Men det var nok også slik den gang at dommere generelt, og ikke minst lagmenn, tilhørte en generasjon som utøvde sin rolle på en mer markert måte enn vi ser i dag.

Noe var råttent i Frostating

Når Sætre skriver at Frostating synes å ha hatt liten kunnskap om falske tilståelser, er nok dette en beskrivelse av hvordan situasjonen var i hele Domstols-Norge, både i politiet og blant dommere og rettspsykiatere. Dette ble et tema først i Birgitte Tengs-saken mange år senere. Politiets avhørsmetoder den gang, som Sætre beskriver godt i boka si om Nesset-saken, var lite profesjonelle og basert på nedarvede tradisjoner i politiet, og ikke på fagkunnskap. I dag vet vi mye mer om hvordan avhør skal gjennomføres, og Norge har vært et foregangsland for innføring av nye, kunnskapsbaserte avhørsmetoder.

Domstolenes forhold til sakkyndighet på 1980-tallet har i ettertid vist seg å ha vært problematisk, og heller ikke dette gjaldt bare Frostating. Det er ingen tvil om at rettspsykiatere den gang kunne ha stor innflytelse på utfallet av en sak, ved uttalelser og vurderinger som ikke nødvendigvis baserte seg på psykiatrisk fagkunnskap. Dette er de siste 20–25 år blitt betydelig bedre, ikke minst takket være en aktiv rettspsykiatrisk kommisjon.

Og da antallet overgrepssaker i rettssystemet eksploderte på 1980-tallet, fikk leger og psykologer en rolle som sakkyndige, som de ikke hadde god nok fagkunnskap til å fylle. Antallet gjenopptatte saker er et bilde på hvordan dette gikk feil; lagmannsretter over hele landet avsa dommer som i ettertid viste seg å være uriktige. Men også her har fagkunnskapen utviklet seg vesentlig de senere årene.

Det er lett å forstå at Sætre blir rystet over det han har sett i sin gjennomgang av Nesset-saken. Men på veldig mange punkter er dagens situasjon annerledes, og det Sætre reagerer på er slik det var i hele systemet den gang. Likevel har det sin verdi å ikke glemme den nære rettshistorien.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!