Spøken med overtydelige titler var morsom nøyaktig én gang for to tiår siden, da Snakes on a Plane krasjlandet på kinoer verden over. Men lekenheten i begrepet simulator, når det ble brukt i andre sammenhenger enn bare å fly fly eller kjøre bil på realistisk vis, var morsom ved omtrent like mange anledninger. Goat Simulator beitet det lille grønne gresset som fantes, og det var det. Derimot har usammenhengende fortellinger bestående av «jeg er kronisk på nett»-referanser og samfunnskritikk formulert av en tolvåring aldri vært morsomme. Bugs som får spillet til å stoppe opp og tvinger deg til å starte fra scratch har aldri vært morsomt. Men ok, la oss ta det fra begynnelsen.
Drywall Eating Simulator starter i et mørkt rom foran en telefon som informerer spilleren om at man befinner seg i en simulering av livet på jorden. Hvem, hvorfor, hvordan og atter hvorfor blir aldri besvart. Deretter blir du bedt om å gå ut gjennom en dør som materialiserer seg i rommet, og som tar deg til leiligheten din i simuleringen. Spillet består deretter av å snakke med naboer, kolleger og ulike personer. Bli sint på ting de sier, knus en vegg og bli sint på neste person. I løpet av de drøye tre timene det tok meg å knuse alle veggene og spise alle gipsplatene, krasjet spillet tre ganger. I en av krasjene forsvant alle instruksjonene for å komme videre, noe som tvang meg til å starte på nytt.
Edgelord-dialog som får deg til å ville kaste datamaskinen ut av vinduet.
Det er tydelig at utviklingsteamet er opptatt av å identifisere seg med den ironiske resignasjonen overfor det moderne samfunnet som kjennetegner den gjennomsnittlige Reddit-brukeren. Senkapitalisme, hjernedød, barn som skriker 67, AI som tenker for mennesker, sjefer som prioriterer profitt fremfor de ansattes velferd osv. Alle de generiske og utslitte begrepene er der. Selvfølgelig usammenhengende og uten kontekst. Det finnes ingen overordnet historie, ingen sammenheng mellom karakterene. Hver person du møter befinner seg i et vakuum, som en tweet som ingen deler. Til å være et spill som prøver å kritisere samtiden, er det komisk at alt det oppnådde var en AI-lignende etterligning av internett-drivel.
Det hjelper heller ikke at presentasjonen føles som et skoleprosjekt kodet sammen ved hjelp av hullkort og tape. Animasjonene mangler tyngde, miljøene er klinisk tomme og lydsporet svinger mellom ikke-eksisterende og irriterende. Alt dette kunne kanskje vært unnskyldelig hvis spillet hadde hatt noe på hjertet, men her er det ingen humor, ingen sinne, ingen refleksjon – bare påtatt kynisme. Spillet vil så gjerne være en bitende samtidssatire, men lander konsekvent på samme innsiktsnivå som en sint kommentar på nettet.
Dette er en annonse:
Asset flips og MS paint-karikaturer?
Det er en ironi i alt dette. På samme måte som spillutviklerne mangler ferdigheter til å skrive et anstendig manus, mangler de også ferdigheter til å produsere et spill som ikke krasjer uten videre. Er det kanskje til syvende og sist en vits i seg selv? At kritikken av det moderne samfunnet består av et fantasiløst og stort sett uspillbart produkt som vi blir lurt til å betale for? Drywall Eating Simulator er et spill som snakker om samtiden uten å forstå den. Det er ikke subversivt, ikke provoserende og definitivt ikke morsomt – bare slitsomt. Så for all del, hold deg så langt unna Drywall Eating Simulator som du kan, ikke engang få det gratis. Bruk den lille tiden du har på denne jorden på noe mer fornuftig.