Alle USAs kriger

Bygger Trumps kupp i Venezuela på den 200 år gammle Monroe-doktrinen? Eller skyldes kuppet at impuls har blitt doktrine? La oss kalle det Donald-doktrinen.

POSØRENS DOKTRINE: Alt jeg gjør, gjør jeg for å bli sett. Foto: AP / NTB

Kjært barn har mange navn. Derfor har den 200 år gamle Monroe-doktrinen blitt bredt omtalt før og etter den oppsiktsvekkende kidnappingen av Venezuelas president Nicolás Maduro i forrige uke. Doktrinen til president James Monroe fra 1823 slår fast USAs rett til å gripe inn overfor europeiske stormakters maktutøvelse på det amerikanske kontinentet. Kravet om amerikansk overherredømme på eget kontinent — som Donald Trumps kupp i Venezuela demonstrerer — har derfor blitt omtalt som «Donroe-doktrinen».

GRØNLAND: USAs president, Donald Trump, har komt med oppsiktsvekkende uttalelser om å ta Grønland. «Ufattelig», sier Dagbladets politiske redaktør, Lars Helle. Programleder: Nicolai Alcaniz.

Man kan godt inkludere Donald Trump i en «Donroe-doktrine». Trumps kommandodiplomati demonstrerer på alle måter USAs krav på overherredømme på den vestlige halvkule i vår tid. Men en doktrine forutsetter en slags systemtenking for å kunne være gyldig som doktrine. Og har USAs øverstkommanderende evne eller vilje til det? Likner det ikke i stedet enda en impulsdrevet, trumpsk, handling? Er det ikke bare enda en gang Trump ser verden i sitt impresjonistiske, vridde, perspektiv, og handler uten impulskontroll? Kombinert med god gammeldags imperialisme, og skamløse krav om kontroll over Venezuelas enorme oljeressurser.

For hva er målet med Trumps siste eventyr? Er det regimeskifte i Venezuela som er målet? Neppe, siden han peker på Maduros visepresident Delcy Rodriguez som landets nye leder. Likevel insisterer Trump på at USA skal kontrollere Venezuelas oljeressurser. Hvordan? Via stedfortreder? Hvilken stedfortreder? Med et fiendtlig innstilt venezuelansk lederskap som nettopp har fått sin sjef kidnappet på det mest ydmykende vis? Korrupt og illegitim, javel. Men hva er realismen i Trumps siste prosjekt? Hva er målet, annet enn å ydmyke Maduro, fordi han ikke bøyde av for Trumps vilje? For et klart mål og en viss realisme må vel til for at vi skal kunne kalle politikken for en doktrine?

DETALJEN SKAPER REAKSJONER: I et provisorisk situasjonsom på Mar-a-Lago hadde president Donald Trump og rådgiverne X på storskjerm under Venezuela-operasjonen. Video: AP / NTB. Reporter: Vegard Krüger

Trump har lagt ut på et nytt amerikansk eventyr. Og han er ikke den første eventyrer i etterkrigstida, og særlig ikke etter årtusenskiftet. Eventyrene har alle gått til helvete — må vi kunne si — i etterpåklokskapens og post-kristenhetens klarere lys. Vietnamkrigen var i begynnelsen på en måte en idealistisk krig som ballet på seg — det ene etter det andre — og ble ei hengemyr, og en katastrofe for USAs utenrikspolitikk og selvbilde. USAs krig hadde verken noe klart mål — annet enn det abstrakte «kamp mot kommunismen» — eller mening, viste det seg.

Går vi til vår nærere historie, så var invasjonen av Afghanistan en like stor katastrofe. Den var båret fram av president George W. Bushs krav om revansje etter Osama bin Ladens terrorangrep mot New York i 2001. Men igjen hadde krigen et diffust mål, og etter hvert ingen mening. 

Bush understreket så ofte han kunne at USA ikke drev med nasjonsbygging. Det var det de europeiske allierte som kunne drive med, mens USA bombet. USA og Vesten kom i utgangspunktet som frigjørere, fra den ekstremt upopulære Taliban-bevegelsen. Men USA skjøt på alt som rørte seg i det afghanske samfunnet, blant annet så bombet de mange bryllupsfeiringer, fordi skikken i Afghanistan er å skyte i lufta for å feire store anledninger. «We’re not doing Nation-Building», sa Bush som et mantra, og i stedet skjøt han sitt eget «frigjøringsprosjekt» i filler. Krigen hadde ett mål — å knuse og hevne seg på Taliban — men den var uten mening.

Krigen i Irak i 2003 var også Bushs krig. Det var en krig med et klart mål, nemlig innføring av demokrati. Men enda en gang var den uten mening. Enda en gang skjøt amerikanske soldater i stykker all sympati de hadde etter at tyrannen Saddam Hussein var fanget og deretter hengt. Iraks kompleksitet, med etniske grupper, sunnier og sjiaer, og lojalister til Saddam Hussein, var verken tilstrekkelig forstått eller tatt hensyn til. Irak ble i stedet for et demokrati, et arnested for internasjonal terrorisme.

I Libya bombet USA bare fra lufta etter den arabiske våren i 2011, de gikk klokelig ikke inn med bakkestyrker, Barack Obama ville ikke starte kriger. Resultatet ble likevel kaos, kaos uten verken mål eller mening.

Alt dette  — bortsett fra vietnamkrigen — er amerikanske kriger som Trump har kritisert på aller sterkeste vis. Krigene hadde til en viss grad et mål, men når det kom til stykket, aldri noen mening. Når det gjelder Trumps krigserklæring mot Venezuela kjennetegnes den ved at den har et veldig uklart mål — regimeendring, eller kontroll over oljeressursene? Og siden målet og realismen i beste fall er uklart, så tyder alt på at krigserklæringen blir uten mening. Mye tyder på at Trump i stedet har utviklet sin egen doktrine, impresjonistens eller posørens doktrine; alt jeg gjør, gjør jeg for å bli sett.