Nå har den sluknet.
Å rangere kunstnere er ingen lett øvelse. Hvordan vurdere talent mot innsats? Hva er måleenheten for begavelse?
Seks tiår etter Sverre Anker Ousdals katastrofale scenedebut kan vi ettertrykkelig slå fast at han ble en av sin generasjons fremste skuespillere. Hans format var betydelig.
Mange vil plassere ham aller øverst.
FAR OG SØNN: Mads (t.h.) og Sverre Anker Ousdal ble i 2024 tildelt Wenche Foss’ Ærespris. Foto: Terje Bendiksby / NTB
Ousdal selv ville ikke uten videre akseptert en slik kåring. Det hendte han forbannet kritikerstanden som kastet terninger og karakteristikker etter hans gode, arbeidsomme kolleger.
Samtidig visste han utmerket hva han sto for.
Og at det kostet. Mer og mer.
Ikke bare fordi han brått mistet synet, etter en sykehustabbe i 2008. Å føre seg på en teaterscene som blind må ha vært krevende nok. Men de kunstneriske kravene han stilte til seg selv, økte i takt med hans egen utvikling og forståelse.
Sverre Anker Ousdals respekt for sitt fag og sine kolleger var dyp og oppriktig.
Slik billedhuggeren Nils Aas en gang underfundig formulerte sitt virke: «Det er ingen kunst hvis du kan det.»
Underforstått: Hvis du som kunstner blir for sikker i din sak, slutter du å utforske det du ikke kan. Det kan bli godt håndverk, men ikke kunst.
SNEKKERBODEN: Det var i snekkerverkstedet på Lista Sverre Anker Ousdal fant roen. Foto: Jørgen Braastad / VG
Sverre Anker Ousdal var begge deler. En fremragende håndverker og en formidabel kunstner.
Av natur var han det ene. Av begavelse det andre.
Forut for avskjedsforestillingen ved Nationaltheatret for snart 13 år siden la han ikke mye skjul på at han så frem til oftere å kunne trekke i snekkerhabitten på Lista.
Syv mil unna barndomsbyen Flekkefjord lå restaureringsprosjektet fra 1909 han kjøpte midt på 1990-tallet.
Her kunne han utføre håndfast arbeid uten å ofre Strindberg eller Ibsen en tanke. Milevis unna det «slør over dagen» som han ufrivillig påkalte over seg selv når han skulle på jobb.
«Det byr meg imot å stå på en scene, det koster meg sånn. Før kunne dette sløret begynne i 17-18-tiden, så kom det i 15-tiden, nå begynner det i halv åtte-tiden om morgenen. Jeg tenker på det jeg ikke kan spise, på hva jeg skal spille og at jeg må huske alt», sa han i avskjedsintervjuet med VG i 2013.
Foto: Jørgen Braastad / VG
Riktig nok vendte han tilbake til scenen en del ganger også etter at han formelt ble pensjonist i 2014, men egen helsesituasjon og sorgprosessen ved samboer Kjersti Holmens sykdom og bortgang i 2021 gjorde gjesteopptredene stadig færre.
Det er likevel talende for Sverre Anker Ousdals sceniske kall at han bokstavelig talt sto på plakaten til det siste.
I mars skulle han stått på Nationaltheatrets hovedscene i «Gi meg hånden», et nyskrevet stykke av Arne Lygre, sammen med blant andre Laila Goody, Trine Wiggen og Ine Jansen.
SAMBOERE: Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal var kolleger og kjærester. De spilte sammen både i filmer og på scenen. Foto: Terje Bendiksby / NTB
Uten annen kjennskap til å opptre enn de erfaringer han hadde ervervet som gitarist i Teen Age Band i Flekkefjord, søkte han Teaterskolen – av mangel på andre alternativer.
17-åringen hadde strøket i matte i andre klasse på gymnaset, og veien videre var blitt til en smalere sti. Han orket ikke ta opp fag.
Faren mente han burde få seg jobb i jernbanen. Selv satte unge Ousdal seg ned med NKS-boken «Hva skal jeg bli?» og fant ut at han – uten artium – hadde to muligheter:
NIKE-batteriet i Forsvaret eller Statens teaterskole.
Tilfeldigvis hadde Teaterskolen opptaksprøve først.
Foto: Bjørn Thunæs / VG
I oppslagsverkene står det at den karismatiske karakterskuespilleren Sverre Anker Ousdal debuterte i musikalen «Tips» på Den Nationale Scene i Bergen i 1965.
Ilddåpen fant imidlertid sted året før, på Nationaltheatret, i «Romeo og Julie». Det er en av de best dokumenterte og omdiskuterte smårolledebuter i norsk teaterhistorie – formedelst anmeldelsen i Verdens Gang 9.10. 1964.
Det er her kritikeren Odd Eidem setter på trykk sin kollektive henrettelse av den nye generasjonen skuespillere, fersk fra teaterskolen, beskrevet som «anslagsvis ni hundre kilo med nytt daukjøtt» som «veltes ut over norsk teaterliv».
Spesifikt, og ved navns nevnelse, spidder Eidem særlig klassekameratene Stein Winge og Sverre Anker Ousdal, når han minner dem om det svar Harriet Backer ga en ung malerinne som var usikker på hvorvidt hun burde fortsette med å male:
«Hvis De kan la være, så la vær!»
Heldigvis lyttet hverken Winge eller Ousdal til VGs velmente råd.
KLASSEKAMERATER: Stein Winge (t.h.) og Sverre Anker Ousdal møttes på Teaterskolen, og debuterte sammen på Nationaltheatret. I 2013 hadde Winge regien på Shakespeares «Kong Lear», som var Sverres avskjedsforestilling på Nationaltheatret. Foto: Terje Bendiksby / NTB
Sverre Anker Ousdal var i dobbelt forstand en ruvende skikkelse, og de tunge hovedrollene var mange.
Han eksellerte i det såkalt seriøse rollefag, i Ibsens klassikere og Shakespeares tittelroller, men spilte også komedie og teater for de yngste med like stor flid og fryd.
For en hel generasjon var han «Babb» mot Øivind Bluncks «Klabb» i Barne-TV på NRK; for den neste var han fortellerstemmen i «Postman Pat». Og sikkert tre-fire generasjoner har gått rundt og sagt «Æ har mine metoder» – etter han spilte Marves «morderiske» fetter fra Sørlandet i Fleksnes-episoden «Penger er alt».
Foto: Berit Roald / NTB
Ingen kunstart er mer flyktig enn skuespillerkunsten. Selv om store og gripende prestasjoner er bekreftet av kameraøyet, er det i teateret at den virkelige magien kan finne sted.
Det er mange minneverdige scener med Sverre Anker Ousdal festet til film. For ham var det likevel øyeblikkets kunst – teater – som gjaldt.
Samtidig representerte dette også det sårbare i det umiddelbare. Når øyeblikket er over, er det over.
Da kunne kunstneren søke støtte hos den solide håndverkeren. I avskjedsintervjuet med VG forente han snekkeren og skuespilleren Sverre Anker Ousdal med følgende ord:
«Den kunsten vi måtte klare å tenne på scenen, er slukket når kvelden er borte. Men man kan aldri klare å gjenskape akkurat det samme øyeblikket. Det er helt abstrakt. Men et bord, en list som står der dagen etter hvis treet er tørt; det er så konkret som bare det. Det har betydd veldig mye for meg å kunne veksle mellom disse to verdenene.»
Et vekselbruk som formet en skuespiller vi ikke har sett maken til.
Sverre Anker Ousdal ble 81 år.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.