Bokanmeldelse«Seksti kilo solskinn»
Terningkast 6
Hallgrímur Helgasons nye roman strømmer over av språklig overskudd.
Jeg har jobbet med litteratur og journalistikk hele mitt voksne liv. Har bakgrunn som forlagsredaktør, og som journalist i blant annet Aftenposten, Dagbladet og Morgenbladet. Jeg har også vært redaktør av tidsskriftet Prosa, og skrevet fem sakprosabøker. Bokanmelder i VG siden 2004.
E-post
«Seksti kilo solskinn» vant Den islandske litteraturprisen, det gjorde også bok nummer to, «Seksti kilo juling», som kommer på norsk til høsten. Bok tre, «Seksti kilo søndag», kommer på norsk om ett år. Foto: Gunnar Freyr SteinssonMandag 5. januar kl. 18:00
Det er en stund siden vi har kunnet lese nye oversettelser av Hallgrímur Helgason, en av Islands absolutt største samtidsforfattere.
Men nå er han tilbake på norsk med en stor roman, den første i en trilogi. Og det har vært verdt ventetiden:
«Seksti kilo solskinn» er et overflødighetshorn av dramatikk, overraskelser, brutale hendelser, liv og død, burlesk humor og ikke minst fargerike skikkelser av alle slag.
Dette er en i ordets beste forstand gammeldags roman. Forfatteren tar seg god tid, og det bør leseren også gjøre. Karakterer og handlingstråder får tid til å vokse og flette seg inn i hverandre.
Det starter i jula 1889, når den stedige bonden Eilifur Gudmundsson endelig kan vende tilbake til kone og barn med tre kilo hardt tilkjempet hvetemel for julebaksten.
Anmeldelse
«Seksti kilo solskinn»
Forfatter: Hallgrímur Helgason
Oversatt av: Maren Barlien Guntvedt
Sjanger: Roman
Sider: 462
Pris: 449 kr.
Vis mer
annonse
Kjøp boken
«Seksti kilo solskinn»
Annonselenker
De eksterne lenkene i denne annonsen fører til nettbutikker der VG
får en provisjon av eventuelle salg. Inntektene bidrar til å
finansiere det journalistiske arbeidet i VG. Redaksjonen prioriterer
uavhengig av dette. VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig
redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av dette innholdet.
Men det som venter ham er et hvitt inferno. Snøras har enda en gang krevd menneskeliv på den islandske landsbygda. Bare guttungen Gestur har overlevd, og han blir etter hvert en sentral person i den videre handlingen.
Gestur får en omtumlet barndom, kastet fra fattigdom til relativ rikdom og tilbake til fattigdom igjen.
Faren Eilifur får aldri realisert sin utferdstrang og drømmen om Amerika. Gestur på sin side skal bli vitne til de store forandringene i det islandske samfunnet rundt forrige århundreskifte.
Det er her nordmennene, eller «norskene», kommer inn i bildet.
Islendingene har i århundrer sultet seg gjennom vinteren, til tross for at havet har stått fullt av sild. Men silda vil de ikke spise. Stor er derfor forbauselsen når driftige nordmenn med moderne båter kommer seilende og gjør sild til gull.
På rekordtid, og ved hjelp av medbrakt tømmer, bygger norskene brygge og sildesalteristasjon i den vesle bygda der Gestur bor. Ja, selv en ny kirke smeller de opp på en uke. Den gamle kirken blåste nemlig til havs under et episk stormvær!
Den viktigste endringen som nordmennene bringer med seg er lønnet arbeid, særlig for kvinnene i bygda. De sløyer og salter sild så det står etter, og får penger rett i hendene.
Hallgrímur Helgason er tidligere nominert til Nordisk råds litteraturpris tre ganger. Mange husker sikkert hans gjennombruddsroman «101 Reykjavík» som ble filmatisert. Foto: Gunnar Freyr Steinsson
Med denne overgangen til moderne pengeøkonomi brytes også de gamle, nærmest livegne tilstandene på Island, der vanlige folk sto i evig gjeld og i et direkte avhengighetsforhold til storbønder og kjøpmenn.
Selvsagt møter de nye tidene motstand, og det er nettopp disse brytningene Helgason skildrer så levende.
Først og fremst har han blikk for personligheter og skikkelser. Hans sans for gode historier og ufullkomne mennesker gjennomstrømmer hele boken. Her er den drømmende presten og den opportunistiske ordføreren. Her er skrønemakere og fantaster, drankere og diktere, brutale mannfolk og staute kvinnfolk.
I tillegg kommer karslige beretninger om haifiske og andre strabaser i den mektige naturen som preger Island. Her lever menneskene under små forhold, men med store drømmer.
Forfatterens appetitt på gode historier og rene slapstick-opptrinn virker umettelig. Språket er malerisk, rikt og eruptivt som en geysir.
Oversetter Maren Barlien Guntvedt har uten tvil gjort en kjempeprestasjon.
Forfatteren tar godt i når han vil ha frem motsetningene mellom de fatalistiske islendingene og de rasjonelle nordmennene: «Der islendingene så en god saga, begynte nordmennene å lete etter en sag.»
Boken slutter som den begynner: Med et ras.
Før det har trådene blitt lagt til de neste to bindene i denne trilogien. Det skal bli gøy å følge Gestur og de andre videre inn i det 20. århundret.
Les også