Skrevet av Bjørn Hall–Hofsø

Det var i Harstad det begynte på ordentlig, under festspillene, da navnet mitt ennå ikke var så stort. På plakaten sto det, under US Navy Band, med mindre skrift: «I pausen underholder den kjente crazykomikeren Arthur Arntsen». – Sitat Arthur Arntzen, 1999

Vi og resten av harstadpublikumet som bænka oss på kinoen utpå sekstitallet førr å møte deinna kjæftausa fra Tromsø førr første gang, vi var urolig på festspillbyens vegne.

På lokalsendinga fra NRK Troms hadde vi hørt Håkon Karlsen intervjue deinna loslitte kraumen fra ei urtypisk nordnorsk utbygd, Raillkattlia. Vi hadde bladd i boka fra Tromsø Bokhandel, Han Oluf, og sett korsen han va i Dagfinn Bakke sine tegninga. Og denna svemlingen, han skulle komme og opptre på Harstad kino sånn han kom og gjekk. Vesst va vi sjepisk!

Harstad kino, bygd medt på femtitallet med cinemascope og 24 rader, va i si tid ett av verdens sju underverk i Nord-Norge, detta va ikkje arena førr bygdebuskis og bona fra fastlainnet nordi Tromsø. Sånn satt vi dær i fullstappa kinosal og veinta på han Oluf førr første gang.

Så åpenbarte gamlingen sæ sjøl uti showet, det vil si han subba i tøflan over scenen – og scenen på Harstad kino var heiller ikkje da nåkka samfunnshusscene i areal og målestokk, så det tok ei tid førr han va ferdiglabba. Så stoppa han, hekta begge nævan i kvær sin vestkaint, strauk høyrehånda over skinnhua og gliste tell oss, og fiffen begynte verkelig å ane urå. De skulle ha sæ frabedt at nån fra den omflødde holmen nordi skipsleia skulle glise sånn av oss harstadværinga. Nei, bygdetullinga, det kuinne man dra på revy til Grovfjord, Hamnvik, Snubba, Sanemark eiller Båltåsen å se, men ikkje på Harstad Kino i Festspillbyen.

Stemninga snudde sæ raskt. Æ veit ikkje når de første lokalpoengan kom. Men de kom raskt og satt som mitraljøseskudd. Lokale poenga, meir træffanes einn heile Trondarnes skjøttarlag og vittigare enn nå’n av oss hadde hørt før. Førr kaillen på scenen var så innmari godt oppdatert på lokalsladder og kommunale vesen og uvesen her i Harstad at publikum bærre ga sæ over. Han va jo den reine lokalkomiker, han!

– Dokker, tænk på korr mykje han vesste, han så e fra Tromsø, om ka som foregår hær i Harstad, sa vi ætterpå.

Det va leksom ikkje nån direkte sammenhæng med den bonske personasjen på scenen og de kommentaran som rainn, ofte i gapskratt, ut av gliset og deinn kollåpne munnen hannes.

Det va Kommunikatoren Oluf som bergtok oss. Det va «underdogen» – en heimsnekra nordnorsk Kolingen, som stor utaførr og keik inn vinduan tell borgerskapet med høylytte spissformuleringa. Frækk. Direkte. Vællplassert. Saftig. Og plutselig opplevde vi aille i kinosalen der og da at det va en troverdig sammenheng mellom deinn rufsatte skikkelsen på scenen og ordan og replikkan som nagla lokale og sentrale størrelsa som bænkpryd oppætter kinoveggan.

– Dæven røske korr han slo oppover!

Det førrtælte en lokaljournalist oss ætter forestillinga, at Arthur ei uke i førveien hadde ringt redaksjonen og spurt ætter lokalnyheta som han skulle bruke i showet sett. Som han ringte redaksjonen i Troms Folkeblad, Finnmarks Dagblad, Nordlandsposten, Lofotposten og avisa Vesterålen. Da var det journalisten og blamainn som forberedte Oluf-forestillinga, fekk vi høre. Ætterpå.

Teksten er en redigert artikkel Hall-Hofsø hadde som bidrag i boka «Eventyr, tårer og latter: Historia om Arthur Arntsen» av Kjell Snerte og Arthur Arntzen (Det norske samlaget, 2007).