Først av alt: Jeg har stor forståelse for at enkelte spillere og foreldre ønsker mer trening og større sportslige utfordringer. Dette ønsket skal og bør anerkjennes. Vi skal ta vare på alle spillerne – også dem som har ambisjoner og behov ut over gjennomsnittet.

Bekymringen handler derfor ikke om ønsket om satsing, men om måten dette nå foreslås løst på.

Hvorfor er etablering av en ny klubb en dårlig idé?

Diskusjonen er ikke ny – den pågår i lokalsamfunn over hele landet. Nettopp derfor er det klokt å løfte blikket og se på hva blant annet Norges Fotballforbund (NFF) anbefaler, hva andre har forsøkt, og hva som faktisk har fungert i praksis.

Når man gjør det, peker både råd og erfaringer tydelig i samme retning:

NFF fraråder å løse utviklingsbehov i ungdomsfotball gjennom etablering av nye, konkurrerende klubber i områder med begrenset spillergrunnlag. På steder av Vågan sin størrelse finnes det få, om noen, eksempler på at slike initiativ har lykkes over tid. Det er rett og slett ikke spillere nok til å forsvare enda en klubb som rekrutterer fra de samme årskullene.

Behovet for økt treningsmengde og bedre kvalitet bør i stedet løses innenfor eksisterende klubber, gjennom tiltak som differensiering, egentrening, frivillige og åpne ekstratreninger, samt klubbstyrt hospitering. Dette er løsninger som både ivaretar utvikling og fellesskap, uten å splitte et allerede lite miljø.

Erfaring viser også at nye klubbinitiativer sjelden er langsiktige. De drives ofte av en liten foreldregruppe rundt én årgang. Når denne gruppen forsvinner, eller når barna blir eldre og behovene endrer seg, faller prosjektet sammen. Mange steder har man sett at slike klubber enten legges ned etter få år eller må slås sammen igjen – ofte etter betydelig slitasje, konflikter og tap av tillit i miljøet.

Ekstra sårbart i et lite lokalsamfunn

I et lite samfunn som Vågan er dette særlig viktig. SIL og KIL har tradisjonelt hatt nok med å stille lag og få årskullene til å gå rundt. Når marginsituasjonen allerede er sårbar, vil etablering av en ekstra klubb som henter spillere fra samme gruppe uunngåelig få konsekvenser – uavhengig av intensjonene bak.

Derfor bør det stilles noen grunnleggende spørsmål:

  • Er det sportslige anbefalinger, faglige vurderinger eller dokumenterte erfaringer som tilsier at ny klubb er en bedre løsning enn tiltak innenfor eksisterende klubber?
  • Er de eksisterende klubbene ikke er i stand til å gi et godt nok tilbud – selv med justeringer og samarbeid?

Bedre løsninger finnes – og de ligger (potensielt) nær

Sone-trener i kretsen Frank-Vegard Esperø sier at vi også må ta vare på de barna som ønsker å trene mer. Han spør også om vi i dag gjør nok for disse barna. Det mener jeg er et relevant spørsmål.

Anbefalt treningsmengde fra NFF har blant annet bakgrunn i å hindre større frafall. Men det betyr jo ikke at de som ønsker det ikke skal få trene mer om de vil. Og det er jo det initiativtakerne til den nye klubben ønsker. Men trenger vi enda en fotballklubb for å løse dette?

Om partene i debatten har samme mål, nemlig at de som ønsker å trene mer skal få lov til det, er det ingen som bør være i bedre stand til å løse dette enn de eksisterende klubbene. Om man ser på sportslige anbefalinger og de mest suksessrike løsningene på aktuelle tema er det disse klubbene som bør tilby løsningene.

Både SIL og KIL er store klubber med lang historie, kultur og mye trenerkompetanse. Med et sterkere sportslig samarbeid mellom klubbene bør man enkelt løse disse behovene på en måte som både fagmiljøene og erfaringene anbefaler.

Sterkere samarbeid på drift og utvikling

Et strategisk samarbeid på aktivitet ut over vanlige treninger og kamper ville kunne gi store muligheter og gode resultater.

En konkret ide kan være en overordnet «aktivitets-gruppe» med representanter fra begge klubbene som jobber konkret med planlegging og gjennomføring av f. eks. ekstra treningstilbud, fotballskole, FFO, trenerutvikling, dommerkurs og øvrige utviklingstiltak. Alt på tvers av klubb og årskull.

Et slikt samarbeid ville styrket allerede sterke klubber – og fjernet behovet for enda en fotballklubb i Vågan. Dette ville også vært i tråd med mange av «suksess-historiene» rundt om i landet. At det ville gjort det enklere for både spillere, trenere, og foreldre å ta kloke valg er utvilsomt. Og for aktuelle sponsorer ville kanskje et slikt samarbeid gjort støtte mer lystbetont og mindre komplisert?

Detaljer rundt samarbeidsform, aktiviteter og organisering trenger vi ikke bruke lang tid på. De gode eksemplene er mange, og kunnskapen ligger tilgjengelig. Så vil man det nok er det bare å sette i gang.

For valget vi står overfor handler ikke bare om treningstimer og ambisjoner her og nå. Det handler om hvilket fellesskap vi ønsker å bygge for alle.

Vi bør i hvert fall unngå å gjøre dette til en «kamp» mellom voksne, når det er barna som bør være vinnerne.