På denne tiden for fem år siden var Norge var det strenge koronatiltak i Norge. Én meters avstand, skjenkeforbud og hjemmekontor var regelen. Studiestart hadde blitt utsatt for å unngå smitte. Universiteter og høgskoler hadde nesten bare digital undervisning og digitale eksamener. 

FAKTA

Om forskningsprosjektet

 Nifu har hatt to  forsknkngsprosjekter om pandemiens konsekvenser. Det ene handler om konsevenser for forskning (på oppdrag fra Norges forskningsråd har NIFU, i samarbeid med Statistisk sentralbyrå), det andre om konsekvenser for studenter og ansatte i høyere utdanning ( i samarbeid med FHI på oppdrag av HK-dir). 

Noen funn:

  • Covid-19-pandemien var en ekstraordinær belastning for hele forskningssystemet: universiteter og høyskoler, instituttsektoren, helseforetakene og næringslivet
  • Tatt i betraktning hvor inngripende pandemien var, har det gått rimelig bra
  • I dag ser vi normalisering på mange områder
  • Sektoren har tatt med seg nyttige praksiser og infrastruktur for digitale og hybride arbeidsmetoder
  • På forskningssiden har pandemien demonstrert institusjonenes samfunnsrolle og evne til omstilling
  • Forskn­ing spilte en nøkkelrolle i håndteringen av pandemien – innen medisin, helse og samfunn. Pandemien viste hvilken betydning forskning kan ha for å løse et stort samfunnsproblem

Pandemien førte til at fysiske forskningskonferanser forsvant og forskningsprosjekter stoppet opp. 

I slutten av september samme år åpnet Norge opp igjen. 

Men har alt vendt tilbake til normalen, eller har pandemien satt varige spor i høyere utdanning og forskning?

Det er tema på et seminar torsdag 9. januar. Der legger Nifu (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) fram tre rapporter om pandemiens konsekvenser, både mens den sto på og for ettertiden.

Her er sju endringer etter pandemien:

1. Hjemmekontor har blitt mer vanlig 

Bruk av hjemmekontor har blitt langt mer alminnelig i etterkant av pandemien, fastslår forskerne.

En spørreundersøkelse viser at andelen som oppga at de jobbet mest fra hjemmekontor, har doblet seg, til 14 prosent, fra 2020 til 2024.

Andelen som oppgir at de er noe på hjemmekontor, har også vokst kraftig, mens andelen som kun arbeider i lokalene på arbeidsplassen, har falt betydelig, fra 40 prosent før 2020 til 15 prosent i 2024.

Flertallet av forskerne (67 prosent) oppgir at de jobber mest fra arbeidsplassen, men noe fra hjemmekontor.

Nifu har også intervjuet ansatte og studenter. I intervjuer sier ansatte som bruker hjemmekontor at de setter pris på fleksibiliteten, og at de har fått gode rutiner for å jobbe uforstyrret hjemmefra.

Samtidig sier de fleste informantene at det er for mye hjemmekontor, og at «det mangler folk i gangene».

Noen sier at det er vanskelig å få tak i folk i administrasjonen. Mange har ønsket seg tydeligere retningslinjer.

«For underviserne, som for mange andre arbeidstakere i Norge, er bruken av hjemmekontor antakelig det mest tydelige og varige sporet som pandemien har satt i arbeidshverdagen», står det i en av rapportene.

Etter pandemien har også administrativt ansatte begynt å bruke hjemmekontor mer enn tidligere. 

2. Det har blitt flere digitale møter 

Tallene tyder også på at digitale møter har blitt mer vanlig for forskere. Respondentene ble spurt om hva som var vanlig møteform før pandemien og etter pandemien, høsten 2022.

Fysiske møter var riktignok fortsatt dominerende. Men andelen som oppga at deres fagmiljø kun hadde fysiske møter, gikk ned med 39 prosentpoeng.

Flere oppga at valg av møteform er pragmatisk. Mindre møter ved egen institusjon er gjerne fysiske, mens møter med eksterne samarbeidspartnere ofte er digitale.

Møter med mange deltakere er ofte hybride.

Ikke alle er begeistret for utviklingen. Flere informanter sa at pandemien senket terskelen for å kalle inn til digitale møter, noe som medførte flere møter enn tidligere. 

En underviser sa at man i dag kan «gå fra et møte til et annet på sekundet». Andre sa at dagsorden for de digitale møtene ofte er uklar.

3. Forskere reiser litt mindre

Forskningsreiser stoppet helt opp under pandemien, men har stabilisert seg på et lavere nivå enn før pandemien. 

45 prosent av forskerpersonalet oppga i 2024 at de gjennomførte færre faglige reiser enn før pandemien. 

Andelen som oppga at de i et normalår ikke hadde noen faglige reiser, doblet seg til 12 prosent. 

Andelen storreisende, med ti eller flere reiser i året, ble halvert.
Da forskerne ble spurt om årsaken til endringen, oppga flest «egen prioritering av tid». De nest vanligste årsakene folk oppga, var endringer i tilbudet av fysiske og digitale møter og konferanser. Mange opplevde også trangere reisebudsjetter.

4. Det har blitt mer digital undervisning 

Antallet studenter på nettbaserte studieprogrammer har økt med nesten 90 prosent sammenlignet med 2019, ifølge tall fra direktoratet HK-dir. Direktoratet sier riktignok ikke at dette skyldes pandemien.

Nifu-rapportene beskriver pandemien som en katalysator for digitaliseringsprosesser som allerede var i gang.

Selv om nettbaserte tilbud opprinnelig var rettet mot voksne i arbeid, ser man nå at en økende andel yngre studenter søker seg til de digitale og samlingsbaserte tilbudene.

Ledere og undervisere som er intervjuet, sier at studentenes holdninger har endret seg. Nå forventer de for eksempel at fysiske forelesninger også skal strømmes og tas opp.

En informant sa at nå som studentene har sett hva som er mulig å få til, kan man ikke «putte tannkremen tilbake på tuben».

5. Noen forskere har blitt hengende etter 

Noen grupper, særlig de i undervisningstunge stillinger og forskere med omsorgsoppgaver, fikk mindre tid til forskning og publiserte mindre under pandemien. Særlig gjaldt det kvinner.

Analysene gir ikke klare tegn til at dette tapet senere er blitt tatt igjen. Det betyr at forskjellene som oppstod i publiseringsaktivitet under pandemien, i stor grad har blitt videreført i etterkant. Dette kan igjen få karrieremessige konsekvenser for dem det gjelder.

6. Flere sliter psykisk 

Allerede før pandemien viste undersøkelser en gradvis forverring av studenters psykiske helse. Da samfunnet stengte ned i 2020, ble denne utviklingen kraftig forsterket. Samtidig understreker forskerne at det er vanskelig å skille effekter av pandemien fra andre samtidige samfunnsendringer.

Analysene viser at ensomheten økte markant under pandemien, og at nivået fortsatt er høyere enn før pandemien.

Studenter i områder med strenge nedstengningstiltak rapporterte mer om psykiske plager, og særlig kvinner og yngre studenter ble hardt rammet.

En lærdom er at fysisk tilstedeværelse på campus har en beskyttende effekt mot ensomhet og psykiske plager.

Selv om mye har normalisert seg, konkluderer forskerne med at pandemien har satt spor i studentenes psykiske helse som ikke fullt ut har forsvunnet.

Det er også vesentlig flere ansatte som rapporterer om psykiske plager som skyldes jobben i 2025 enn før pandemien.

Nifu skriver at merbelastninger under pandemien kan ha bidratt til psykiske utfordringer på lengre sikt.

Forskerne kan imidlertid ikke slutte at økningen skyldes pandemien. Dessuten ble dataene før pandemien samlet inn med telefonintervju, mens de etter pandemien ble samlet inn med nettskjema, noe som kan ha påvirket utfallet.

Det er også færre som sier at de er fornøyde med jobben og opplever mestring ofte i 2025, sammenlignet med 2019.

7. Pandemikullene skiller seg fra andre 

Underviserne rapporterer om en tendens til at sosiale ferdigheter er svakere utviklet hos noen av studentene som har erfart pandemien.

Flere undervisere sier også at studenter mangler erfaring med samarbeid, noe som knyttes til at formative år i ungdomsskolen og videregående ble preget av hjemmeskole.

Studenter tør i mindre grad å ta ordet i grupper, ifølge en underviser på sykepleierutdanningen.

I tillegg melder undervisere om at studenter mer enn tidligere forventer at undervisningen skal tilpasses deres individuelle behov, snarere enn at de selv tilpasser seg de faglige rammene.

Rådgivere i videregående skole påpeker at elever som startet etter pandemien, ofte fremstår som mindre modne og har større utfordringer med å danne sosiale relasjoner enn tidligere.

Kilder: 

  • Langsiktige konsekvenser av koronapandemien for studenter og ansatte i høyere utdanning. (Jannecke Wiers-Jenssen, Børge Sivertsen, Tea Dyred Pedersen, Aslaug Louise Slette, Elisabeth Hovdhaugen, Sabine Wollscheid, Fride Flobakk-Sitter, Magnus Eliassen Stubhaug og Inge Ramberg)
  • Forskning i krisetid (Dag W. Aksnes og Per M. Koch)
  • Skiller pandemikullene seg fra tidligere studentkull? (Magnus Eliasson Stubhaug, Jannike Gottschalk Ballo og Elisabeth Hovdhaugen