Nord-Norge har sovnet stille inn, og vi lyser fred over dets minne.

«Aa eg veit meg eit land, langt der uppe mot nord. Med ei lysande strand, millom høgfjell og fjord. Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarta er fest, med dei finaste, finaste band. Å eg minnest, eg minnest so vel dette land».

Minnet om Nord-Norge er en nydelig romantisk tanke. Ganske sterkt nedfelt i mange av oss. En stolt og vakker landsdel, langt der oppe mot nord hvor vi står han av i storm og stilla. Feskarbonden, Rorbua, tørrfisk, Hamsun og midnattssol. Men er det et begrep som faktisk har noe innhold? Har vi en nordnorsk identitet og har vi et sterkt strategisk fellesskap?

5. januar setter Skjalg Fjellheim fokus på hvor splittet vi er i Nord-Norge. Det er det gode grunner til. Likevel bør diskusjonen starte helt i kjernen. Er det Nord-Norge vi bør ha som utgangspunkt for å diskutere fremtiden nord for Trøndelag?

I ulike kilder kan vi lese at ideen om en samlet landsdel kalt Nord-Norge ikke er så gammel som man skulle tro. Begrepet virker å komme i mer alminnelig bruk for litt mer enn 100 år siden, og jeg forstår det til å være et begrep som enkelte nordnorske miljøer på slutten av 1800-tallet ønsket å ta i bruk for å skape en felles identitet og strategisk enhet, for å så markere seg tydeligere på nasjonalt nivå. Det var det sikkert gode grunner til, og samfunnet på den tiden var fortsatt bundet sammen av kysten som vår viktigste ferdselsåre. Skipsleia knyttet sammen denne langstrakte landsdelen på et helt annet vis enn i dagens samfunn, og er nok en forklaring på hvorfor man følte seg mer samlet og ens i denne delen av landet tilbake i tid. Det er dermed naturlig å se for seg at Nord-Norge var et begrep som kunne fylles med innhold som ga en felles mening og strategisk utgangspunkt for utvikling.

I dag er dette felles grunnlaget borte. Vi har svært få strategiske og naturlige fellesskap. Avstandene er fortsatt enorme, men vi lever i et samfunn som nå bindes sammen på et helt annet vis enn på starten av 1900-tallet. Vi drar rett til Oslo om vi vil ha noe gjort direkte med beslutningstakere, ikke mange dagers reise via små kystbyer som må ha opplevd et slags fellesskap og som igjen knyttet bånd mellom seg. Samferdsel og teknologi har helt grunnleggende endret mange behov og utgangspunkt for samhandling.

Vi ser at i sak etter sak så klarer vi ikke å dra i samme retning. Det gjelder bla. helse, samferdsel, energi og utdanning. Et eksempel kan være at i en tynt befolket region, hvor vi vet at det er vanskelig å tiltrekke seg kompetanse, så var tanken at vi skulle ha et felles universitet som skulle utvikles for hele landsdelen. Hva skjer? Man lager en egen ny variant i Nordland og i dag har vi to.

Nord-Norgebanen er et annet eksempelet på en sak som aldri vil kunne utvikles som et nordnorsk prosjekt, rett og slett fordi det ikke er strategisk interessant for Nordland. Dermed vil man aldri kunne samles om prosjektet og det blir enkelt for nasjonalt nivå å stå imot i en sak som ikke kommer med samlet tyngde.

Selvsagt finner vi saker hvor det er samarbeid. Her vil jeg trekke fram Arktisk Filharmoni som et felles prosjekt som har lyktes ganske godt. Men innen samme fagfelt har vi Festspillene i Nord-Norge. Det kulturarrangementet som helt klart bruker mest av fellesskapets midler i hele regionen, og som i dag må sies å være svært lite relevant som landsdelsprosjekt. Når opplevdes det arrangementet sist som en viktig identitetsskapende kraft for et samlet Nord-Norge? Vi vil sikkert finne andre eksempler på samarbeid som fungerer, men i all hovedsak er det vanskelig å finne gode prosjekter som nå drar i samme retning og utvikler hele regionen i det store bildet.

Dessverre legger vi selv opp til at vi skal tviholde på et slags felles prosjekt om Nord-Norge, noe som gjør det svært mye vanskeligere å jobbe på et nasjonalt plan. Vi hører til stadighet utsagn fra nasjonale politikere om at Nord-Norge har fått noe, og at derfor bør vi være fornøyde i den runden. Men det er ikke slik at flytting av en flyplass utenfor Bodø gir noen ringvirkninger i Alta, eller utbygging av E45 i Finnmark er viktig for Mosjøen. Men likevel ser vi at i både store og små saker, så henvises det hele tiden til at dette er satsinger i Nord-Norge, som igjen brukes som argument for at andre prosjekter i nord må settes på vent. I sum fører dette til at nesten 35 % av Norge utvikles samlet sett saktere enn resten av landet.

Fredrikstad til Bergen er 8 timer kjøring og du kan velge tog. Øst til Vest. Mosjøen til Alta er minst 14 timer kjøring uten mulighet for tog, da helst igjennom Finland og Sverige for å korte ned reisetiden. Det er ingen som sier at vi har utviklet Vestlandet når vi utbedrer togspor forbi Fredrikstad, eller at Østlandet styrkes igjennom satsingen på vei mellom Bergen og Voss.

I tillegg er det en slags forventning til aktører fra hele landsdelen om at man skal stå samlet. Vi kan ikke forventes å samles rundt spørsmål når man ikke har noen felles nytte av dem. Man kan velge å fremheve dyder som samarbeidsvilje og fellesskap, at landsdelen krangler internt og at man bør legge vekk slike ødeleggende diskusjoner. Men disse kranglene og diskusjonene er ikke der fordi folk i denne landsdelen er noe mer kranglete enn andre. Vi har ikke et godt utgangspunkt for samarbeid, og utgangspunktet gir oss nær umulige valg siden det ikke er noe naturlig fellesskap i bunn. Da blir det lett krangel og diskusjon om de få beinene som kastes til oss, for alle ønsker å utvikle noe de ser gir utvikling i sin interessesfære.

Nord-Norge er blitt et begrep som virker mot sin hensikt.

Vi bør derfor innse at Nordland skal og bør jobbe for seg selv og sine interesser. Det er deres oppgave og mandat. Så bør Troms og Finnmark finne sammen i et tydeligere og sterkere fellesskap, for vi har et felles naturlig strategisk grunnlag som vil kunne styrkes ytterligere om man fokuserer sine krav og interesser med en samlet styrke. Vi bør derfor redefinere oss selv, og være tydelig ovenfor både oss selv og på den nasjonale arenaen om hvem vi vil at de og vi selv skal oppfatte oss som.

Vi er tynt befolket og ikke en stor økonomisk region i landet. Det er derfor desto viktigere at vi klarer å tale med tydeligere stemmer når det er nødvendig for å sette makt bak vårer krav. La oss derfor ta styringen på hvem vi skal være for å skape grunnlaget for en naturlig strategisk identitet. Da vil vi stå sterkere og med mer tyngde i viktige spørsmål i det vi vet blir en krevende tid.

Jeg vil understreke at dette ikke på noen måte er kritikk av noen spesielle steder eller aktører. Dette er en samlet utfordring til å tenke nytt om hvem vi er, hvilke begreper vi bruker om oss selv, hvordan vi vil bli oppfattet utenfra og hvordan vi vil oppnå utvikling fremover. Vi trenger et naturlig fellesskap, og Nord-Norge er ikke lenger et slikt naturlig utgangspunkt.

La Nord-Norge sovne stille inn til teksten av Elias Blix og tonene til Adolf Thomsen om landet der i nord. Den sangen var i alle fall et skikkelig vellykket samarbeid mellom Gildeskål og Tromsø ….