For to år siden var jeg på Arctic Frontiers konferansen der mange amerikanske representanter var til stede. Inklusive en høyerestående amerikansk offiser. Han holdt et innlegg på et seminar for pressen, som jeg nå ikke helt husker rammene rundt.
Men jeg husker at han ble spurt: «Hva skjer hvis Trump vinner valget?»
Offiseren smilte overbærende og svarte, og jeg parafraserer:
«Vi har hatt fire år med Trump før. Men institusjonene våre har bestått. De amerikanske institusjoner overlever alle presidenter.»
Offiseren så ingen fare for at Nato skulle ryke. Det er et halmstrå som Norge og Europa har klamret seg til. Det har kostet.
For et år siden var jeg igjen på Arctic Frontiers konferansen. Frafallet blant amerikanske deltakere var påfallende ei knapp uke etter Trumps innsettelse. Flere jeg snakket med mente at det var bekymringsverdig.
Dette er en konferanse som har vært en viktig sikkerhetspolitisk møteplass for land som hadde ambisjoner for utvikling og diplomati i nordområdene. En konferanse der kunnskap og politikk møtes for å berike hverandre med perspektiver og diskusjoner for fredelig utvikling i Arktis.
Interessen for konferansen og nordområdene økte betraktelig blant amerikanske politikere, diplomater, forskere og NGO-er i kjølvannet av Hilary Clintons besøk i Tromsø i 2012
.
DEN GANG DA: I 2012 var utenriksminister Hillary Clinton på besøk i Tromsø. Det ansporet enda større interesse for diplomati og utvikling i Arktis. Det var den gang da. Nå er kontorene på Utenriksdepartementet i USA tomme, mens Krigsdepartementet finnes.
Foto: Andrea Gjestvang / UD
Så klart var Trumps USA ikke interessert i det der.
I Trumps USA 2.0 er kontorene i Utenriksdepartementet tomme, mens Krigsdepartementet eksisterer og ledes av en pomadesleip propagandist.
Alvoret i den demokratiske kollapsen i USA demrer for oss nå. Men vi er langt fra å skjønne hvor stort alvoret er for vår egen del.
Det har slettes ikke demret for oss at dette ikke vil gå over i 2028. Det amerikanske demokratiet er i forfall, og grunnen beredes slik at forfallet vil vare lenge etter at Trumps andre periode er over.
Institusjonene for lov, orden og frihet bygges ned i stor fart innenlands og utenlands i USA.
Vår relasjon til USA vil ikke bli den samme på en generasjon. Kanskje lengre.
Vi tror at kanskje amerikanerne vil fikse seg selv, og vil deretter komme tilbake for å forsvare oss. Det er jo sånn Hollywood-filmer slutter. De ranke og rette generalene finner moralsk ryggrad og sier nei til presidentordre om ulovlige kriger.
Men i virkeligheten gjør de ikke det. Venezuela er beviset.
USA har stadig svakere interesse av å forsvare Norge. Samtidig som vi er helt avhengig av USA for et troverdig og avskrekkende forsvar av våre store hav- og landområder.
Det vet vår regjering. Signalene finnes i landets sikkerhetsstrategi fra mai 2025.
Der forbereder regjeringen oss på at Norge må finne andre allierte enn USA i en krig eller krise.
Der legger Støre-regjeringen stor vekt på å utvikle et dypere forsvarssamarbeid med Nord-Europa, Norden og EU.
Men klarteksten er ikke så klar for oss. Vi er et altfor rikt land.
Vi tror at Oljefondet gjør oss sterke.
Vi tror at noen der ute har interesse av å la oss ha vår enorme pengebinge i fred.
Vi tror at den største trusselen mot pengebingen kommer fra latsabber og offentlig forbruk innenfor våre landegrenser.
Det er det vi tror, fordi det har politiske debatter handlet om i dette landet. De nærsynte. Men det finnes andre debatter, som er verdt en titt.
I oktober og november i fjor kom professor Kjetil Jakobsen med et par interessante analyser i Morgenbladet om Oljefondet og hvordan det risikerte å bli en kasteball mellom stormaktene.
Han skriver: » Oljefondets verdier består av det som for andre land er utenlandsk eierskap. Slikt eierskap er noen ganger ønsket, men det er sjelden populært over tid. (…) Maga-bevegelsen i dagens USA er skeptisk til kinesisk og tysk handelsoverskudd og eierskap. Hvor stort må oljefondet bli før det også kommer i ildlinjen?»
For å fortsette:
«Et stort oljefond medfører ingen videre geopolitisk risiko, ja, det kan til og med bidra til trygghet siden penger på bok gir utenriks- og forsvarspolitisk handlefrihet. En hval av et fond vil derimot bringe Norge i skuddlinjen for fremtidens handelskriger, nasjonaliseringer, ressurskamper, grensetvister og antikapitalisme.»
Tekstene er verdt å lese i sin helhet for alle som føler at vår velstand er et automatisk vern mot trusler utenfra. Det kan like så godt bli magnet for konflikter.
Jakobsen anbefaler en brems i veksten av oljefondet, før hodet vårt blir kappet av. Bremsen kan eksempelvis oppnås ved større bidrag til forsvaret av Ukraina, innkjøp av forsvarsmateriell produsert utenlands, samt utviklingshjelp og klimatiltak. I tillegg foreslår Jakobsen en styrt og kontrollert økning i målrettet forbruk innenlands som og infrastruktur og forskning.
En god del av dette er politisk upopulære tiltak, som velgerne misliker. Bremsen er ikke innebygget i fondet. Ingen politikere vil snakke om brems. Tvert imot, Etikkrådet ble bremset for at fondet skulle gasse på.
Vi må forholde oss til virkeligheten og våre potensielle svakheter i en brutal verden. Da må debattene utvides og utsynet skje.
Det betyr ikke at vi skal henfalle til fortvilelsen og håpløsheten. Tvert imot.
En robust virkelighetsorientering er det første steget i forsvaret av det åpne, frie demokratiet.