Etter endt plateår, er det alltid noen plater man har gått glipp av, som man oppdager at man digger, og som man derfor får litt dårlig samvittighet for ikke å ha omtalt eller anbefalt i det tilbakelagte året.

Nå er det sjelden man går glipp av så mange norske plater (selv om det selvsagt også skjer), men når det kommer til verdens største land, Utlandet, er det jo mildt sagt helt umulig å holde seg à jour. Der går man hele tiden glipp av noe.

Her er derfor tre kanonsterke plater jeg anbefaler bitte litt forsinket, men der jeg selvsagt krydrer med ei plate som ble sluppet så sent som andre januar i år. Tidal-link til alle ligger nederst i saken. Spoti underveis.

ESCAPE-ISM «Charge of the Love Brigade» (Radical Elite Records)

Denne skiva gikk meg hus forbi i 2025, helt til jeg så en kollega hadde den øverst på lista si over 2025s beste plater (den kom i mars). Hovedpersonen bak prosjektet Escape-ism er dessuten en gammel traver som står bak en rekke klassiske utgivelser, vel å merke i den amerikanske undergrunnen.

Plata «Rated Z» (2021) var helt knall, om enn litt tynt produsert. Samme år ga de også ut ei plate med total stillhet («The Silent Record»), i en slags ehh … «protest mot lyd», eller noe.

Men nå er de denne nye plata det handler om, og den er full av vellyd, herlig musikk og er rett og slett helt fantastisk.

Ian Svenonius, som er halvparten av dette prosjektet, er godt kjent på begge sider av Atlanteren, som en multikunstner, som har skrevet en rekke bøker, laget flere filmer, vært programleder og så videre, men der hans eskapader bak mikrofonstativet i diverse band vel er det som har gitt ham mest oppmerksomhet. Med rette.

Bandene Nation of Ulysses, Weird War, Chain and the Gang har alle fått betydelige doser oppmerksomhet og velfortjent åtgaum de siste noen og tredve årene, ikke minst som følge av et helt ekstatisk liverykte (Ian er ei slags blanding av Rob Tyner, James Brown, Lux Interior og Iggy).

Det er nok likevel bandet The Make-Up som troner øverst her for de fleste. Svanesangen «Save Yourself» (1999) er ei av de beste rock-beslektede platene på hele nittitallet, og bandet har den dag i dag en høyst fortjent kultstatus på begge sider av Atlanteren.

Escape-ism føyer seg naturlig inn i den øvrige katalogen, men Svenonius har aldri vært en artist som har stått i ro (verken fysisk eller rent kunstnerisk), og her er fremstår orkesteret som en duo, og der bruken av trommemaskiner og synth, sammen med Sandi Denton, har erstattet det mer klassiske bandoppsettet.

De har også etablert seg i Los Angeles, ifølge et nylig intervju med Svenonius «den eneste byen i landet der det fortsatt er ei skikkelig rock-scene» (uten at jeg tror samtlige newyorkere vil skrive under på det).

Referansene til en annen amerikansk rock/synth-duo, Suicide, er så åpenbar at det nesten blir teit å påpeke det, men det er uansett en flammende sterk kompliment. Navn som Devo og sågar Kraftwerk rinner også en i hu underveis. «Fire in Malibu» får jeg også kraftige Modern Lovers-vibber av.

I tillegg er har de selvsagt bøtter av særegenhet og signatur i den overkule stemmen til Ian, som i det ene øyeblikket er mørk og Hazlewood-autoritær, før han i neste øyeblikk høres ut som en skummel voodoo-preacher-man. De karakteristiske og jamesbrownske hylene hans er filt bort (uten at jeg føler sterkt for å kaste et spydig sell out!» her. Han synger jo også her at han er den siste som vil være nettopp en sellout).

På den svært Make-Up-aktige «Rock’n’Roll Man» stjeler han til og med fra seg selv, og sender meg inn i Make-Up-låten «Save Yourself» (den sugende tittellåten fra nevne skive).

De sier selv at de er et band som befinner seg ytterst i musikkens randsoner, under undergrunnen, og utenfor det kommersielt respektable. Og de holder ord. Likevel er plata faktisk veldig tilgjengelig, og langt fra så skrudd og eksperimentell som mye av det andre han har gjort på plate.

Albumet er ikke i Spotify og de andre store strømmetjenestene, men kan både lastes ned og strømmes i Bandcamp (her ligger også link til kjøp av vinylutgaven). Gjør deg selv tjenesten og sjekk den ut.

Edit: Den er i Spotify og Tidal likevel. Juhuuu! Har lagt til linker til begge.

THE ALTERED HOURS «The Altered Hours» (Pizza Pizza Records)

Feedback blir hele tiden rent ned i senk av ville horder av rabiate lesere som er rasende på oss for at vi ikke skriver mer om den spennende psykedeliascenen som brer om seg i byen Cork i Irland om dagen, og her er det bare å legge seg paddeflat og ta selvkritikk. Dette må vi rett og slett skjerpe oss kraftig på.

Dette er den tredje ordentlige fullengderen fra denne Cork-kvintetten, et band jeg selv har fulgt siden forrige runde, den tidvis finfine plata «Convertible» (2021), men som jeg over tid helt hadde glemt av at eksisterte, til fjorårets selvtitulerte album poppet opp i november, etter ei rekke strålende singler. Og dette er ytterligere hakket opp fra forrige korsvei. Soundet er tyngre og større, ypperlig rattet i havn av produsent Julie McLarnon.

Det vekslende vokalansvaret mellom Elaine Howley og Cathal MacGabhann gir soundet mer variasjon, men det er jo først og fremst den brillefine musiseringen som er byggverket her.

De både speisa og luftige gitarene sender tanke til både 13th Elevators og tidlig My Bloody Valentine, og selv om enkelte av låtene er monotone og langdryge, er det likevel bunnsolid låtskriving i bunnen, noe for eksempel den dypt suggererende og forførende låten «Special Things» er godt prov på.

I tillegg er det andre låter som er regelrett melodiøse, slik også Velvet Underground var på sitt mest tilgjengelige, som i den fortryllende vakre «Paper Roses».

Skiva kom rett og slett ut akkurat for sent til at jeg fikk hørt den nok til å la den blande seg inn i tevlingen til årets album i 2025. Nå er jeg mer i tvil. Kanskje den burde vært med inn i finalen. Uansett. Ei knall skive i kategorien «la den snurre og gå og vokse på deg».

JEFF CLARKE «Miracle after Miracle after …» (Bretford Records)

Canadiske Jeff Clarke er mest kjent for sine bidrag i bandene Demon’s Claws (spilte i Tromsø for en 15 års tid siden) og amerikanske The Black Lips (har også spilt her i byen to ganger). Begge disse står høyt i kurs hos undertegnede og mange andre.

The Black Lips tok dessverre aldri steget opp i øverste divisjon, som jeg var hellig overbevist om at de kom til å gjøre (mine profetiske evner er åpenbart oppskrytte), men har likevel fortsatt å gi ut plater, der det så å si alltid er gull å finne. De slapp også plate i fjor. Den er helt OK.

Demon’s Claws er visstnok ikke oppløst, selv om det er lenge siden de ga ut noe nytt. Heldigvis lager frontfigur Jeff ny musikk, men den er mye mer melodiøs, nedpå og folkbasert enn lurvelevenet hans orkestre er kjent for.

Solodebuten «Locust» (fra 2023, jeg kjenner iallfall ikke til noe før den, men det må ikke sees på som fasit her, vi snakker jo – tross alt – undergrunnen i verdens nest største land) var også ei svært hyggelig plate, men her har han bare spisset formen ytterligere. Låtene er rett og slett bedre.

Jeff er fortsatt et lite stykke unna å skape Taylor Swift-tilstander over there, men hans andre soloalbum er like fullt ei kjempefin plate, der gode låter og snurrige tekster stables oppå hverandre, til 12 låter som fordeler seg fint over en knapp halvtime.

Tidvis sender assosiasjonene over til Daniel Johnston, mens David Bermans Silver Jews og Purple Mountains også rinner en i hu. Bare å sjekke ut pronto.

SEX MEX «Down in the Dump Trucks/Don’t Sex With My Mind» (Candy-O Records)

2026s beste nyttårsrakett kom allerede den andre januar, i form av et EP som blander pop og melodiøs punk på et aldeles fortryllende vis. For en knallert dette er! Utgivelsen er en samling av to EP-er, der fire av låtene er fra en som kom i november, og der den andre er flunkende ny. For dette er ikke et band som hviler mellom slagene.

Eller, «band». Sex Mex er derimot alter egoet til San Antonio-baserte Clark Gray, som har skrevet en hysterisk morsom, selvutslettende og befriende lite selvhøytidelig bio til sitt eget band, som han altså insisterer på at ikke er et band likevel (selv om han turnerer med musikere og definitivt er et band).

Som han skriver (lett oversatt til norsk): «Sex Mex er […] en lang og senete fyr som lager musikk, fordi det er det eneste du kan drive med der det å være en nerdete raring er sosialt akseptabelt. […] Han er i like stor grad låtskriver, musiker og lydtekniker. Samtidig er han forhatt av de som kaller seg alle tre. Det er fordi Sex Mex lager musikk for folk, ikke for nerder som spiller gitar».

Gid det var mer sånn, i en tid der presseskriv blir stadig mer pretensiøse, sutrete og uutholdelige. Han sier også at musikken er punkmusikk fra en dystopisk fremtid, men saken her er at man kan barbere ned beskrivelsene til en steintøff og humørspredende punkrock, med skikkelig melodiøse poplinjer og en underliggende fandenivoldskhet og masse glimt i øyet og snert i hjertet.

Låtene pumpes ut i et heseblesende tempo, og etter 16 minutt er alle åtte låtene ferdige. Heldigvis finnes det en repeatknapp, og heldigvis finnes det en bråte utgivelser liggende ute i de digitale plattformene, fra de siste årene (tilbake til starten i 2026).

Til min store glede minner han om akk så savnede Jay Reatard, en stor kompliment i seg selv. Så her er det bare å henge på og følge ham/dem i din foretrukne strømmetjeneste. Her er det mye gøy i vente, ikke minst live, der Sex Mex ser ut til å være særs aktive. Europa kaller!

PS: Ikke bruk Google for å finne bilder av dem.