Debattinnlegg skrevet av Tobias Tveter Ellefsen, journalistikkstudent.
Jeg er en god, gammal sportsspillentusiast. Fotball, ishockey, basketball, MMA, bordtennis, snowboard, skateboard, tennis… Alt du kan sette foran «ball» eller «board» har jeg stort sett vært innom.
I mine yngre år, på slutten av 90- og starten av 2000-tallet var sportsspill relativt arkadepreget. Mitt første møte med digital sport var World Cup 98 på Playstation. Annet enn introen med den franske fuglen og Tubthumping som kjenningsmelodi husker jeg ikke all verden.
Euro 2000 – der klemte jeg inn noen timer. Jeg spilte alltid som Estland (fordi flaggene så ut som kaker, og av en syk grunn syntes jeg en kake som var blå, svart og hvit så sjukt digg ut).
Etter mye spilling fant jeg en slags juksekode for å score mål: trykk L1 når du nærmer deg keeper: da chipper spilleren ballen, og hopper samtidig. Dette resulterte i to ulike scenarier:
- Du hopper, med ballen, over keeper og løper ballen i mål.
- Du hopper, med ballen, over keeper – men han feller deg og du får straffe.
Gøy? Ikke i lengden. Realistisk? Nei. Og sånn var fotballspill på den tiden.
1998 World Cup hadde en… enklere estetikk.
EA
Mannekenger med dratte strømpebukse-fjes, med firkanta torso og bein med to ledd, og armer som kunne hadde en form for hengselsledd i skuldra – eller som samtidens barn ville kalt det: Roblox-figurer.
Men det var fortsatt gøy! Akkurat som å ta en 1080 ispedd et par backflipper, én frontflip, og snurre snowboardet over huet som et biologisk helikopter i SSX 3. Eller rulle rundt med sprayboks på innerlomma og tagge mellom slaga med doble kickflipper darkslides som Benjamin Franklin i Tony Hawk’s Underground 2. Men det er i bunn og grunn fotballspillene som får kjørt seg mest på arkade-realisme-skillelinjen.
Realismens inntog
Noen år senere, da FIFA 03 kom. Flyten var helt annerledes, spillerne bevegde seg som mennesker (trodde jeg i alle fall), og du kunne til og med velge skru på ballen på frispark og cornere. Fotballspill var morsommere enn noensinne. Man kunne ikke hoppe over keeperen og score eller få straffe (men du kunne score fra midtbanen, da).
Gjett spilleren: FIFA 03
EA
Videre ble FIFA-serien bare mer og mer realistisk. Flere lag, lisensierte baller og sko, spillerne lignet seg selv, signaturfeiringer, du skjønner greia. Jeg ble en fast FIFA-konsument – til tross for at jeg fra 2013 har lovt meg selv hvert år og ikke kjøpe neste års utgave. For min egen psykiske helses del – og antall kontrollerkjøp.
Nei, kanskje vi skulle tjent noen kroner, da?
EA Sports var tidlig på ballen når det gjaldt mikrotransaksjoner. FIFA 09 (utgitt i 2008) fikk etter hvert en betalt DLC – FIFA Ultimate Team («FUT»). En spillmodus der du åpnet kortpakker, fikk spillere, og faktisk kosmetisk innhold til en egenskapt spiller, som var kaptein på laget ditt. Jeg mener at dette var starten på «Jeg ønsker meg V-bucks til jul». For fra dette tidspunktet kunne du kjøpe deg bedre i sportsspill.
Ultimate Team gjorde sitt inntog i 2008.
EA
FUT ble videreutviklet, og ble kjapt FIFAs mest populære spillmodus: Du åpner kortpakker, får spillere og bygger ditt ultimate lag. Peter Crouch, Messi og Brede Hangeland på samme lag. Realistisk? Njæ, ikke helt umulig.
Battlefield-teknologi
I 2016 kunne EA stolt fortelle at FIFA 17 kom til å være bygd på Frostbite Engine – motoren som Battlefield brukte på den tiden, som gjorde at ALT kunne sprenges hull i. Du kunne så klart ikke sprenge hull i noe i FIFA, men det økte realismen i bevegelser, skyggelegging og ansiktsuttrykk hos spillerne.
FIFA 17 ble bokstavelig talt et temposkifte for serien.
EA
År etter år har de bresket seg med nye slippvideoer hvor de snakker om at «neste års spill er det mest realistiske noensinne»; keeperbevegelser, smartere forsvarsspill, ballbane, kontakt mellom spillere, supportere, autentisk grafikk fra de store ligaene.
Men det er jo bare piss, er det ikke?
«Det er scripta»
For samtidig som teknologien gjør det visuelt mer og mer realistisk, kobler jeg meg opp og spiller mot en eller annen 11-åring fra kontinentet med mitt Ultimate Team.
5-0 etter 25 minutter.
6-8 etter 2. omgang.
0-0 til pause.
7-7 etter 90 min.
Alt går inn. Alt går utenfor.
«Detta er scripta». Er en setning jeg vil påstå de fleste mer eller mindre seriøse FIFA-/EA FC-spillere har sagt. Altså at det er forutbestemt hvem som kommer til å vinne. Motstanderen kan score fra 40 meter, mens du drar en tverra-bakken-tverra-stang-stang-bue over-mål-til-utspill-heading på åpent mål. Grafikken ser realistisk ut, men det føles ikke realistisk å spille det.
Tivoli
I takt med spillseriens e-sportssatsing har også måten å spille spillet på endret seg. For det er fint og flott at EA Sports skryter av ballbaner og at de har filmet og brukt «motion capture» på en haug av ekte spillere mens de slår pasninger, men dét er ikke «meta» (det mest effektive i nåværende patch). For skal du virkelig hevde deg, så kan du ikke parkere bussen som Mourinho, spille tiki taka som Guardiola, eller gegenpresse som Klopp.
Norske Erling har vært en yndet spiller å score med i de siste EA FC-utgavene.
EA
Du må drible. Du må snurre. Du må få attraksjonene på Tusenfryd til å se ut som stillestående monumenter. Joystick-bevegelsene minner mer om sleggekast og diskos i Athen 2004-spillet enn et fotballspill. Overstegsfinter i øst og vest og ømfintlige såledragninger i 40 km/t mens ballen ligger limt på foten til spilleren.
Det hjelper ikke med mannsmarkering. Det hjelper ikke med sonemarkering. Det hjelper ikke med pasningsbrudd. Det hjelper med frispark og rødt kort, som jo er som å slukke brann med en nedolja madrass.
«Game’s gone»
Og det er dét som har vært ståa for EA FC-spillene de siste årene. Så langt unna realisme når det kommer til gameplay. Ved en av de nyeste patchene, lanserte EA så klart patch-notater på Twitter (eller X, da).
Gameplayet skulle gå saktere med tregere bevegelser og pasninger.
«Konge», tenkte jeg. Mer realistisk. Jeg trenger ikke lenger ta reisesyketablett for å få digital deng av en unge fra Ungarn. Så lyste en tweet opp i fjeste mitt:
«WTF I’m tired of this new patch and playing 1-1 and 2-0. Before I won 8-5 every game. Game’s gone».
Game’s gone.
Et kjent og kjært uttrykk i fotballverden, når det skjer endringer. Saudi Arabias økonomiske sportsvasking, innføring av videodømming, forslag om «blått kort», forslag om «Superliga», endring av Champions League.
Endringer som rokker ved fotballens kjerneelementer – glede, fortvilelse, urettferdighet, tradisjoner, marginer og øyeblikket.
Og nå, sitter det en kamerat på Twitter og mener «game’s gone», fordi han spiller 1-1 i EA FC? Det vanligste resultatet i Premier League. Spillet er på hell, fordi kampene ikke ender med tosifra antall mål? Drit og dra.
Sportsspillenes knivsegg
For min del er det tipp topp at kampene ender med under syv mål totalt. Det er en realisme i at jeg ikke scorer på alt, og ikke forsvarer meg mot alt. Men realisme er jo også ganske kjedelig, da? Jeg spiller jo spill for å ikke bare oppleve realisme hele tiden.
Og dette er en utfordring sportsspill står ovenfor: Hvor realistisk skal spillet være, og hvor morsomt, fjongete eller arkadeaktig skal det være?
Sportsspill gir en fantastisk mulighet til å oppleve barndomsdrømmer. Du kan bli verdensmester, spille på lag med verdens beste spillere, kjøre en Formel 1-bil i 300 km/t fra stua – og da må det ha en dose realisme for å gi den euforien.
Men er det for realistisk så er det komplett usannsynlig at jeg skal bli verdens beste i noe som helst sport. Da kunne jeg heller prøvd i virkeligheten. Derfor dukker det hele tiden opp patcher og små endringer som prøver å holde balansen mellom gøy og realistisk stabil. For noen er det krise, for andre ikke.
Men å finne balansen er tilnærmet umulig, virker det som, hvis vi ser på ulike sportsspill. Skatespillet Session er for realistisk. Tony Hawk-serien er for fjongete. UFC-spillene prioriterer i hovedsak stående kamp. NBA 2k-serien er «pay-to-win» på nett. F1-spillene gir for godt dekkgrep.
Om det faktisk er sånn, er ikke godt å si. Personlig kommer irritasjonen inn når jeg enten opplever at det er for lett eller for vanskelig. Akkurat som da jeg spilte fotball selv. Det er ikke gøy å tape 6-0. Ei heller å vinne 8-1 hver kamp. Det er de harde, jevne 1-1 kampene som kan vippe begge veier som er så sure å tape – eller så euforiske å vinne. Og det er dét jeg jakter etter i dataspillene også.
Så om et 1-1-resultat i EA FC betyr at «game’s gone»? Da kan EA Sports anse meg som «gone» også.
Dette innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn et tekstbidrag til [email protected], merket «Debattinnlegg».