«Velkommen til 2026» var den bekmørke meldingen krigsminister Pete Hegseth hadde til verden etter den amerikanske spesialoperasjonen i Venezuela. Jeg frøs på ryggen da ordene falt. Er det dette som er 2026? Skal ordene, det vi håpet bare var ord, virkelig gjøres om til handling? Grønland, Canada, Mexico, Colombia, Panama – hva skjer?

Ikke for det; 2025 var også handling. Rød løper for Putin på amerikansk militærbase, dramatiske kutt i nødhjelpsprogram, aggressive angrep på mangfoldsprogram og minoriteter, stopp i all innvandring med unntak av hvite sørafrikanere, stopp i støtten til Ukraina, nedskyting av forsvarsløse folk i småbåter i Karibia – for å nevne noe av det vår nærmeste allierte foretok seg.

«Vi lever i en verden, den virkelige verden, som styres gjennom styrke, som styres gjennom bruk av makt og maktmidler. Dette er jernlovene som har drevet verden framover siden tidenes begynnelse», sa Stephen Miller, visestabssjef i Det hvite hus da han like etter at Maduro hadde landet i New York ble spurt om planene for å ta Grønland.

Det er bare å holde seg fast, vi har muligens bare sett begynnelsen. Men hva skal vi holde i? Fins det holdepunkt? Ja, det gjør det. Vi skal ikke bare holde, men tviholde, på en regelbasert verdensorden. Vi skal opprettholde respekten for folkeretten, for menneskerettighetene, for handelsregler, for internasjonal rett, for internasjonale institusjoner og diplomatiet.

Vi skal, i motsetning til budskapet fra Nobelkomiteen, søke å løse konflikter gjennom dialog og gjensidig respekt. Vi skal søke allianser og samarbeid som tjener alle parter. Vi skal respektere kulturelle og religiøse forskjeller og finne sammen der vi kan og ta ut avstand der vi må. Vi skal løse de globale krisene gjennom bindende globale avtaler som bygger på rettferdighet og utjevner forskjeller mellom rike og fattige land.

Det blir imidlertid ikke enkelt å insistere på internasjonal lov og orden fremover. Når verdens største økonomi sier Amerika først og truer alle sine naboer med militærmakt, når verdens raskest voksende økonomi skal sikre seg Taiwans vekst i tillegg, og når verdens klart største land invaderer Europas største land, da skjer det noe i verden. Vi lever i realpolitikkens tidsalder.

Realpolitikken anerkjenner at den sterkestes rett går foran alle andre rettigheter. Den foreskriver en verden der det normale, ja, det eneste rasjonelle, er å utelukkende handle ut fra sine egne strategiske interesser. Realpolitikken håper ikke, tror ikke, drømmer ikke om en bedre verden. Den ser verden som den er, ikke som den burde vært eller kunne bli.

Når realpolitisk tenkning blir utbredt, følger terminering av samarbeid, økt mistenksomhet overfor andre lands hensikter, negative handelstiltak etterfulgt av mottiltak. Den nasjonale politiske samtalen vil handle mer om hvordan vi skal sikre og beskytte egen befolkning, sikre egne ressurser og hvordan landet skal spille kortene for å oppnå maksimal gevinst med minst mulig risiko og forpliktelse.

Norge er intet unntak. De som fnyser i forakt av Trumps «Amerika først» følger ikke med. Frykten for fremmede er på stigende kurs, landet skal stenges. Utenlandsk eierskap skal vi ikke ha noe av, selv om vi eier halve utlandet. Vi skal kutte kabler, men ikke kutte gassprisen til krigstruede naboer. Internasjonale avtaler er vi for, men kun de punktene som passer oss.

Hjelpe folk i nød? Jo visst, det får vi til, bare de arbeider, sier vi, og ser ikke at når folk kommer til Norge og arbeider, er det de som hjelper oss, ikke omvendt. Faktisk hjelp handler om å avstå fra noe, om å la være å bruke penger på egne trengende, fordi det er noen andre som trenger det mye mer. Men der er vi bare glimtvis. Moralpolitikk har trange kår.

Det var ikke for ingenting at Norges arbeids- og inkluderingsminister, Kjersti Stenseng (Ap), måtte gå ut og si at 27.000 ukrainere i Norge er i jobb. Vi er ikke så innstilt på å hjelpe Ukraina lenger, med mindre de jobber, da er det greit, for da hjelper de oss.

Skal vi tro statsviter og spaltist Asle Toje, og Høyres Ola Svenneby, er det vi, et av verdens rikeste og sikreste land, som er i akutt fare, som trenger beskyttelse – fra alt det vonde der ute, det nye og ukjente som truer kjempers fødeland. Det er i vår nasjonale interesse å hindre at noen kommer. Ingen spør seg: Hva hvis ingen kommer?

Heldigvis er det ikke helsvart. Et flertall på Stortinget vil bevare EØS-avtalen. Vi har fortsatt et bistandsbudsjett. Vi tør å hviske til USA at de bryter folkeretten. Vi støtter opp om internasjonale institusjoner og avtaler. Vi er i ferd med å ta innover oss – sakte, men sikkert – at våre nærmeste allierte også er våre nærmeste handelspartnere og våre nærmeste naboer.

Mitt håp er at flere også skal ha lyst til, og se nødvendigheten av, å stå løpet helt ut i Europa. EU-samarbeidet er nøkkelen til vår sikkerhet, vår økonomi og bevaring av vårt frie, liberale demokrati. En rik småstat som Norge lever farlig i en illiberal verden drevet av realpolitiske hensyn alene. Våre strategiske ressurser i nord kan spilles bort på et øyeblikk over et glass vodka og en Big Mac.

Hvem vil ha egeninteresse av å hjelpe oss da?