DEN største idrettsfesten ble avbrutt av sorg. Slik måtte det bli når norsk idrett er rystet over et dødsfall på en som kunne konkurrert i OL om bare noen uker.

Dette var en samlende nasjonal minnestund for en ung, flott skiskytter og for fotballegenden Åge Hareide, mens alle prisene for 2025 ble delt ut.

Som vanlig skjedde prisutdelingene etter en diskusjon om hvem som skulle ha blitt nominert til hva, og hvem som til slutt burde ha vunnet.

For hvordan er det mulig å vrake verdens beste håndballspiller Henny Reistad som «Årets kvinnelige utøver» rett etter at hun og Norge sikret VM-gullet mer suverent enn noen gang? 

Eller at fotballverdenens suverent giftigste målscorer Erling Braut Haaland måtte vente helt til i går kveld før han endelig ble kåret til «Årets mannelige utøver» i norsk idrett?

Det er sånn det blir i en norsk toppidrett som år etter år presterer oppsiktsvekkende sterke internasjonale resultater.

2025 ble ikke noe unntak:

Om noen dager kommer vi i Norge igjen til å bli kåret til verdens fremste idrettsfolk, etter at slovenerne så vidt slo oss året før.

Disse kåringene til det respekterte fagnettstedet Greatest Sporting Nation fra 82 ulike sportsgrener, gir et godt bilde av det idrettslige nivået verden rundt.

At Norge har vunnet kåringen nesten hver eneste gang, forteller om en sterk, samlende norsk idrettskultur. I det med sport er bare andre små, velstående og demokratiske land som Slovenia, Sveits, Nederland, New Zealand og Sverige som er i nærheten av oss.

MEN nettopp fordi det er så mange fine felles verdier som bygger den gode toppidretten vår, gjelder det å ta vare på denne kulturen. 

Over tid er en åpen, inkluderende norsk idrettsbevegelse med på å binde hverdagene våre sammen. Gi oss noe gjenkjennbart og trygt.

Det skjer nettopp i NRKs «Idrettsgalla» som stadig samler et rekordstort TV-publikum.

Bare så synd at TV-seerne denne gangen aldri fikk se det som utfordrer denne samlende norske idrettskulturen.

EN fest blir jo alltid best når den feirer det som er ekte og sant. Det gjelder absolutt feiringen av idrettsåret 2025.

Da hører fjorårets største nasjonale idrettsskandale også hjemme på scenen.

Altså det som skjedde under Ski-VM i Trondheim.

DER tenker jeg slett ikke på den litt stusslige pengekrangelen om overskuddet som forsvant. Under dette verdensmesterskapet var det for mye dårlig arrangørhåndverk, men heller ikke noe mer.

Slike idrettsfester kommer ofte med et overforbruk, men er som regel verdt millionene. 

Tenk bare på all gleden under sykkelfesten i Bergen fra VM i 2017, eller de nasjonalromantiske TV-bildene fra de to 5-mils-eventyrene i folkehavet rundt langrennsløypene over Trondheim sist vinter da hele byen var sammen ute i skauen.

SÅNN var det ingen revisorer som ble savnet på scenen på Idrettsgallaen:

Men jeg savnet virkelig en av hopperne.

For svindelen over symaskinen med de norske hoppdressene, viste vrangsiden av internasjonal toppidrett. Det jukset som vi i tiår har trodd hørte tvilsomme konkurrenter til, men som altså denne gangen ble spesialsydd for å lure fram norske VM-medaljer på hjemmebane.

Bare for i stedet å avsløre oss selv.

NORSK toppidrett trenger slike avsløringer. De hjelper oss til å skjønne hvordan vi ikke vil vinne. Og hva alle disse medaljene ikke er verdt.

Slik viste den utenlandske videoen av norske juksere tatt i nattemørket gjennom hotellvinduet i Trondheim, en av de største skandalene i norsk idrettshistorie.

Den da ganske ferske hoppsjefen Jan Erik Aalbu skjønte hvilken grunnleggende feil den norske treneren og hjelperne hans hadde gjort. 

At norsk skisport midt i skammen, var nødt til å legge seg flat. At dette var noe mye mer enn et tegn på en internasjonal hoppsport som i tiår har slitt med å skjønne forskjellen på rett og galt.

Altså at denne svindelen truet hele vår egen, samlende idrettskultur uansett hva de utenlandske konkurrentene også har drevet med over symaskinene sine.

Eller hva som hender videre av tusk i det utstyrskappløpet som dessverre fortsetter i internasjonal hoppsport.

NÅ ni måneder seinere er det lett å se at denne helt nødvendige virkelighetsforståelsen reddet en mørbanka norsk hoppsport. Ved å vise egen svakhet, er dette miljøet på nytt samlet selv om de internasjonale resultatene foreløpig ikke er som før.

Nettopp derfor er det synd at denne selverkjennelsen aldri ble fulgt opp på Idrettsgallaen.

Skandalen skulle vært en naturlig del av festen. Rett og slett fordi dette bråket preget det norske idrettsåret 2025 mer enn de fleste VM-medaljene våre.

SJANSEN var der. Dobbelt verdensmester Marius Lindvik ble selvsagt nominert av sporten sin til «Årets beste mannlige utøver ». To overraskende VM-gull på hjemmebane i en av de aller største vinteridrettene, var en mer enn god nok grunn.

Hvorfor Lindvik ble stoppet bak scenen, vet jeg ikke. Men jeg antar det var for å slippe diskusjonen om hvorvidt han og kameraten Johann Forfang kjente til at lederne tuklet med hoppdressene deres.

Den mistanken har de levd med gjennom nesten hele fjoråret. Den ulmer i det internasjonale hoppmiljøet fremdeles, men de uavhengige granskernes gjennomgang av den norske hoppskandalen viste noe annet:

De to norske stjernene ble aldri anklaget for å ha visst om svindelen med dressene.

Da må den norske toppidrettsledelsen også våge å stå opp for sine egne, og gi Marius Lindvik den æren han fortjener.

HOPPERNE driver med en ekstrem sport. Norske TV-seere ble forleden minnet om det i den rørende episoden i «Mesternes Mester» med Daniel-Andre Tandes historie om det voldsomme fallet i Planica; den rystende opplevelsen som gjorde at han til slutt måtte gi seg med toppidrett.

Jeg er fortsatt lei meg fordi jeg ikke fikk skrevet et skikkelig farvel med storhopperen Tande i det han la opp. Han hadde fortjent det.

På samme vis som Marius Lindvik fortjener all ros for det han presterte før de glade hoppdagene i Trondheim snudde til tidenes norske VM-fiasko.

DEN fartsblinde toppidretten blir sånn når vi ikke hjelper hverandre med å følge reglene. Eller når vi tenker mer på medaljer enn på rett og galt.

Nå som norsk toppidrett er midt inne i en adskillig dystrere sak med toppledere som tilsynelatende ikke ønsker fellesskapets innsyn, er det viktig å ikke stoppe alt det ubehagelige bak scenen på Idrettsgallaen.

Tåler ikke toppidretten vår flomlyset på direktesendt TV, er den heller ikke verdt beste sendetid en lørdagskveld på NRK.

FOTNOTE: Hedersprisene på Idrettsgallaen ble uansett en fulltreffer. Bedre vinnerene enn Johannes Tingnes Bø og Therese Johaug er det vrient å finne i norsk toppidrett.