Dette er et essay.
I førjulsdagene går jeg rundt på Nordfjordeid og lurer på om det ikke er på tide å kjøpe meg ei ny bukse, eller brok, som de sier her på Vestlandet (og i Nord-Norge).
I den siste tida har jeg vært nødt til å kassere to bukser som er så slitte at det er blitt åpninger både her og der. Ja, de er så slitte bak at jeg risikerer å bli politianholdt for blotting om jeg fortsetter å gå med dem. Hun som jeg residerer sammen med til tider, er proff syerske og sier det ikke er verdt å lappe på de to buksene som er i ferd med å gå i oppløsning. Begge er for øvrig dongeri-bukser. Nå er det jo mote blant ungdommer å gå i dongeribukser med splitter og hull i både her og der, men det passer liksom ikke for en som er veteran-pensjonist.
Det er ikke snakk om kjøpe seg ei ny dongeri-bukse. Jeg har faktisk flere av dem som fremdeles er i bra stand, men det må bli noe annet denne gangen, og ikke noen billigbukse heller, tenker jeg. Og i Nordfjordeid går man til Frislid når man skal kjøpe konfeksjon som både er elegant og holdbar. Frislid er bra og særlig kjent for dressene sine.
– Jeg kjøper ikke annet enn Frislid, og det har jeg gjort hele mitt voksne liv, for det er topp kvalitet, sa en nordlending til meg her om dagen. Og Frislid-dressene er kjent over hele landet, ei sterk markevare.
På Frislid-forretningen i Nordfjordeid har de klær både av eget og annet merke. Det får jeg forklart av henne som står bak disken i butikken, og etter en del bukse-prøving, det blir ei Frislid-bukse på meg som er så dyr at nesten ikke tør nevne prisen. Men pytt, noe fint må man koste på seg i disse juletider.
– Sørgelig at Frislid måtte legge ned klesproduksjonen her i Nordfjordeid og flytte den til utlandet. Jeg har forstått det slik at produksjonen er lagt til et baltisk land, sier jeg til henne som står bak disken og tar imot betaling.
Hun er godt informert og forteller at det måtte store investeringer til for at produksjonen kunne ha blitt opprettholdt. Maskineriet i fabrikken var så nedslitt at det ikke hjalp å sette det i stand lenger. Det måtte kjøpes nye maskiner, og nye maskiner ble en for tung investering. Dessuten begynte de flinke sydamene i fabrikken å trekke på årene, og det var usikkert om man kunne finne nye syersker i ei tid der det ikke lenger er vanlig med manuelt arbeid i Norge. Og da var det ikke annen vei å gå enn den som fører til utlandet.
– Frislid var den siste konfeksjonsfabrikken her i landet som la ned virksomheten, sier hun.
Og med nedleggingen av fabrikken i Nordfjordeid var sying av konfeksjon blitt historie i Norge, en industri som en gang sysselsatte tusenvis av mennesker med fabrikker over hele landet, kanskje med unntak av Nord-Norge. Men selv om det er slutt med kles-produksjon, så er det fremdeles en god del Frislid-butikker i drift. Sist jeg var i Oslo, i fjor høst, så jeg at det var kommet ei Frislid-forretning nederst i Bogstadveien som oste av eleganse.
Konfeksjonsfabrikken i Nordfjordeid ble stanset på nyåret i 2014 etter at den ble grunnlagt i 1946. På det meste hadde den produksjonslokaler på 5.000 kvadratmeter, og 85 personer var sysselsatt i produksjonen. Det norske eierskapet til Frislid forsvant i år 2000 da selskapet ble overtatt av et finsk selskap.
TEKSTIL VAR STORINDUSTRI I NORGE
Det finnes fremdeles norske selskaper som produserer klær, men det er spesialprodukter slik som sportsklær fra selskaper som Stormberg og Norrøna, men begge har lagt produksjonen til utlandet. Ei anna veldig kjent norsk merkevare for sports- og arbeidsklær, er Helly Hansen, som ble solgt til utlandet for flere år siden. Helly Hansen er vel det mest kjente kles-merket internasjonalt med norsk opphav. Selskapet ble i sin tid grunnlagt i Moss.
Den eneste gjenværende klesfabrikken i Norge, er så vidt jeg vet, Dale of Norway, som fremdeles produserer strikkevarer i fabrikk-lokalene til Dale fabrikker i Hordaland. Dale fabrikker var på 1950-60-tallet den største produsenten av tekstiler i Norge, og det jobbet da om lag 1.200 mennesker med framstilling av tekstiler og klær på Dale, et sted med et samlet folketall på 4.000. Det som en gang var et stort industrisamfunn, finner man i dag som et industriarbeidermonument i Dale sentrum.
Tekstil- og klesproduksjon var en gang storindustri i Norge. I 1939 var nesten 40.000 mennesker ansatt i denne industrien. Krigen førte til en nedgang for tekstil-industrien som etter krigen nådde toppen i 1963, før nedgangen begynte på 1970-tallet på grunn av en voksende, internasjonal frihandel med påfølgende konkurranse fra utenlandske produsenter. Det var handelsorganisasjonen GATT, senere WTO, som la til rette for mer internasjonal frihandel med tekstiler og konkurranse fra bedrifter i land med lavere driftskostnader.
I 1980- og 1990-årene ga norske myndigheter støtte til norske produsenter som ville flytte ut produksjonen til land med lavere driftskostnader. Produksjonen ble flyttet blant annet til land i Sør-Europa, de baltiske landene og til Kina og andre land i Øst-Asia, en utvikling som har gjort at det i dag nesten ikke produseres tekstiler og klær i Norge.
Norsk tekstilproduksjon og konfeksjon er i dag historie og kan på et vis gjenoppleves som billedhistorie på industrimuseer, der man også kan finne maskiner som ble brukt i produksjonen. Siden konfeksjons-industrien i dag er historie, slik som annen norsk industri, har de som vokser opp i dag lite begrep om at Norge på 1950-60-70-tallet var en industrinasjon, og at man her i landet produserte alt hva folk trengte, bortsett fra biler, bananer og appelsiner, kan man si.
SKO-EVENTYRET I HALDEN
På begynnelsen av 1970-tallet drev jeg et omfattende vedlikeholdsarbeid sammen med noen anleggsarbeidere i den svære produksjonshallen til Saugbrugsforeningen i Halden. Der ble jeg fortalt av arbeidere på denne papirfabrikken, som leverte glanset papir til utenlandske magasiner som tyske Der Spiegel, at det hadde vært 27 skofabrikker i byen. På midten av 1970-tallet var det bare et par-tre fabrikker igjen. I en lokalhistorisk beretning har jeg funnet at det fra 1892 til 1998 i alt hadde vært 30 skofabrikker i byen. På 1950-tallet produserte byens 800 skotøyarbeidere årlig 800.000 par sko, og byen ble regnet som landets skotøyhovedstad.
Det eneste i dag som minner om byen skohistorie er et kommunalt senter som kalles Skofabrikken, som før var et butikksenter, og i tida før butikksenteret lå her byens største skoprodusent, Østfold skofabrikk. Det eneste som ”produseres” på Skofabrikken i dag, er barnevernstjenester, spesialpedagogikk, pedagogisk-psykisk helsetjeneste, kinotilbud i tre kinosaler, bibliotektjenester, ungdomsklubb osv. Dette er en pekepinn om at vi lever i en annen tid og i et annet samfunn enn for bare 50-60 år siden, et samfunn der vi i stedet for å produsere varer som sko og klær, betjener hverandre – yter tjenester, som er blitt vår tids store levevei.
Det var ikke bare norsk konfeksjon som holdt høy kvalitet i etterkrigsåra. På begynnelsen av 1970-tallet kjøpte jeg et par spasersko i Markveien i Oslo, som den gangen var skogata i hovedstaden med alle sine skobutikker. Disse skoene fulgte meg år etter år som ”undersotter”, etter hvert til Tromsø og Finnmark i fem-seks år før jeg igjen havnet i Oslo. Da oppdaget jeg tilfeldigvis at hælsålene på skoene var så nedslitte på den ene siden at det der nesten ikke var noe igjen av sålen der. Det var en skomaker i gata like ved der jeg jobbet. Jeg stakk innom ham en dag med skoene og fortalte at jeg hadde gått med dem dag ut og dag inn i hvert fall i 10 år, men at skoa var like gode, bortsett fra de nedslitte hælsålene.
– Ja, det er vel Windsor-sko, sa skomakeren som han slo fast et ubestridelig faktum.
Og Windsor var det, produsert av Norrøna skofabrikk på Hamar, om jeg ikke minnes feil. Skomakeren satte på nye såler, men da jeg tok på meg de reparerte skoene, fikk jeg så ondt i føttene at jeg knapt kunne gå. Føttene mine var blitt skeive etter å ha tilpasset seg de skeive hælsålene slik at jeg ikke lenger kunne bruke skoene. Ellers var de like gode som nye, men jeg måtte altså kjøpe meg nye sko for å kunne gå uten pine i føttene. Om de nye skoene var Windsor, husker jeg ikke. Windsor-fabrikken var da trolig lagt ned, slik som mange andre skofabrikker i Norge på siste halvdel av 1980-tallet. Men det sitter fremdeles Windsor-sko på føttene til folk her til lands, noe som denne Facebook-siden viser: Norsk produserte Windsor fra Hamar som… – SkomakerMester Våge As | Facebook
VASKEMASKINER, KJØLESKAP OG KOMFYRER
Det var ikke bare tekstiler, konfeksjon og sko som var storindustri i Norge i etterkrigsårene og fram mot 1980-tallet. Landet hadde også en stor produksjon av hvitevarer, som vaskemaskiner, kjøleskap og komfyrer. KPS produserte kjøleskap, Emaljeverket vaskemaskiner og Beha og Grepa komfyrer.
KPS i Sarpsborg var landets største produsent av hvitevarer som kjøleskap og komfyrer og hadde i 1970 450 ansatte. KPS ble på slutten av 1970-tallet overtatt av svenske Husquarna som igjen ble kjøpt opp av svenske Electrolux. Konkurranse fra andre norske produsenter og det faktum at de fleste husholdningene etter hvert fikk kjøleskap og komfyrer, gjorde at produksjonen av hvitevarene ble lagt ned i Sarpsborg, I stedet begynte KPS å produsere oppvaskmaskiner for Husquarna og så motorsager for Electrolux fram til 2011. Om fabrikken i Sarpsborg er lagt ned, vet jeg ikke, men en del av produktene til KPS kan i dag ses på Norsk Teknisk Museum i Oslo.
Emaljeverket var en bedrift som ble startet i Oslo i 1933 av ingeniør Gegers Kure og startet med å emaljere jernvarer, slik som reklameskilt og jerngryter. I 1949 begynte fabrikken å produsere lette, emaljerte badekar og ble nærmest ene-produsent av badekar i Norge. Men like etter begynte produksjonen av bedriftens største suksess, vaskemaskinen Evalet, den såkalte folkevaskemaskinen, som fra 1950 til 1959 ble produsert i mer enn 100.000 eksemplarer.
Etter hvert utvidet Emaljeverket produksjonen til kjøleskap, varmtvannsberedere, dusjkabinetter, og fra 1960-tallet begynte de masseproduksjon av kjøkken. Senere ble Emaljeverket slått sammen med innredningsprodusenten Nordia og dannet selskapet Norema. De elektroniske produktene til Emaljeverket ble overtatt av KPS for at Norema skulle kunne konsentrere seg om å bli Norges innredningsgigant. Noremas fabrikk på Jevnaker ble lagt ned i 2009. Selskapet eksisterer den dag i dag, men all produksjon er flyttet til utlandet
Komfyrfabrikken Grepa i Ørsta på Sunnmøre ble kjøpt opp av et finsk selskap i 1988 og senere av det italienske storkonsernet Candy Group. Grepa var den siste produsenten av komfyrer som tilvirket alle sine komfyrmodeller i Norge, og det gjorde fabrikken fram til 2008.
Beha i Porsgrunn var likevel den siste fabrikken som drev med produksjon av komfyrer i Norge, og produksjonen av stekeovner varte fram til 2015. Beha produserte også i sin tid kjøleskap og vaskemaskiner i tillegg til komfyrer. I dag framstiller selskapet elektriske varmeovner, panelovner som kan fjernstyres fra mobiltelefon. Selskapet er fremdeles norsk-eid – av et investeringsselskap.
ELEKTRONISKE FORBRUKSVARER I TOPPKLASSE
En annen norsk industri som i dag er historie, men som i sin tid var stor og som skapte produkter i verdensklasse, var elektro-industrien, som produsert radioer, fjernsynsapparater, lydbåndopptakere og video-overføringsutstyr.
Radiofabrikken Radionette ble startet i 1927 i en familieleilighet i Oslo og flyttet i 1968 inn i store fabrikk-lokaler Sandvika i utenfor Oslo der det arbeidet om lag 800 ansatte. Radionette var fra begynnelsen preget av kreativitet og innovasjon. Fabrikken produserte den første radioen på det norske markedet som kunne koples til strømnettet og som ikke trengte batterier for å virke.
Fabrikkens største salgssuksess var reiseradioen Kurér, som etter hvert fikk innbygd en platespiller og som solgte så å si over hele verden. Fra 1950 til 1970 ble det produsert 700.000 eksemplarer av Kurér, og den ble veldig populær blant annet i Midt-Østen der det var dårlig tilgang på elektrisk strøm og der batteridrift ofte var nødvendig for å kunne bruke radio.
På 1960-tallet begynte radiomarkedet å tape seg, og Radionette begynte med produksjon av fjernsynsapparater og lydbåndopptakere. Selskapet hadde i 1969 et betydelig underskudd og kom i økonomiske vansker, noe som endte med at Radionette ble slått sammen med den største radio- og fjernsynsfabrikken i Norge, Tandberg, i 1972. Også Tandberg kom i alvorlige økonomiske problemer, og i 1978 ble Radionette lagt ned og senere samme år ble Tandberg slått konkurs.
Et stort kapittel i norsk industrihistorie var til endes, og den store Radionette-fabrikken i Sandvika i Bærum er i dag blitt til Sandvika storsenter, et av landets største kjøpesentre med 200 butikker og spisesteder. Å ende som kjøpesenter er en ikke uvanlig skjebne for tidligere storfabrikker her i landet, mens fabrikkenes historie havner på museer der man kan se bilder av fabrikk-bygningene og eksemplarer av de produktene som ble framstilt i fabrikkene.
Tandberg radiofabrikk ble startet seks år etter Radionette, også i Oslo. Etter hvert som produksjonen ekspanderte, ble det bygd flere fabrikker i Oslo-området, også utenfor Oslo og til og med i Skottland. Tandberg hadde et bredere produktspekter enn Radioenette og hadde stor suksess med sin lydbåndopptaker, men produserte også fjernsynsapparater, radioer, forsterkere og høyttalere.
Selskapet hadde i 1976 rundt 3.100 ansatte. På denne tiden kom Tandberg opp i økonomiske vansker som følge av sterk konkurranse fra Japan, og selskapet gikk med underskudd i 1976. To år senere var selskapet konkurs etter at staten hadde kommet inn som långiver og økonomisk garantist. Gründer av bedriften, Vebjørn Tandberg, tok sitt liv i 1978 etter at han i mange år hadde ledet det som ble kalt en mønsterbedrift.
DATA-ALDEREN STARTET MED NORGE I TET
Det er ikke mange av dem som vokser opp i dag som vet at norske ingeniører og produsenter var sentrale i utviklingen av datamaskiner og mobiltelefoner. Bedriften Norsk Data var i 1980-årene en verdensledende produsent av det som kaltes minidatamaskiner, dvs. de datamaskinene som ble brukt før mikrodatamaskinen (pc’n) ble utviklet og kom i bruk.
Norsk Data ble grunnlagt i 1967 av tre ingeniører med bakgrunn fra Norges tekniske høgskole i Trondheim og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) på Kjeller. Selskapet vokste raskt og sysselsatte på det meste nesten 4.500 personer. I 1986 ble Norsk Data rangert som det tredje mest lønnsomme dataselskapet i verden, bare slått av Cray og Microsoft. Selskapet klart ikke å henge med i den teknologiske utviklingen som førte til at pc-n kom på markedet, og i 1992 ble selskapet avviklet.
Også i mobiltelefonbransjen var Norge langt framme, men ble, som Norsk Data, akterutseilt av den raske teknologiske utviklingen. På 1980-tallet var Oslo-bedriften Simonsen Elektro, sammen med et selskapet som Motorola, et av verdens ledende selskaper i produksjon av mobiltelefoner. Mobiltelefoner var den gangen store og tunge greier som man hadde i bilen for å unngå å bære den.
Begynnelsen av 1980-tallet ble en gullalder for Simonsen Elektro. Selskapet var blant de få som kunne tilby brukervennlige mobiltelefoner til et voksende marked, og modellene utmerket seg ved å være kompakte og lette for sin tid. En omtale i Aftenposten i 1985 påpekte at telefonen veide rundt tre kilo og fikk plass i en stresskoffert sammen med dokumenter – noe som den gang ble sett på som en vesentlig forbedring.
Mobiltelefoni på 1980-tallet bygget på NMT-teknologien som var utviklet og brukt i Norden, noe som trolig var et hinder for at NMT ikke kunne bli en vare på verdensmarkedet. Overbelastning på dette nettet gjorde at det ble innført restriksjoner på mobiltelefonbruken. Etter hvert kom det nye GSM-nettet med global standard i bruk, og Simonsen Elektro greide ikke å henge md i utviklingen. Fabrikken til selskapet ble avviklet på slutten av 1980-tallet, og så kom Nokia og Ericsson på markedet med den nye generasjonen mobiltelefoner som benyttet GSM-nettet, og ble de ledende mobiltelefonprodusentene i verden.
NORSK TEKNOLOGI I DAG
Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller var en bauta innen norsk teknologisk forskning på 1950-60-70-tallet, men i takt med den svekkede teknologi-interessen og satsningen i Norge har teknologifagene på Kjeller blitt svekket og redusert, mens mer politisk korrekte og mer verdipregede fag som psykologi, statsvitenskap, sosialantropologi, historie og økonomi har etablert seg på instituttet. Slik folk fra Forsvarets forskningsinstitutt var med å prege utviklingen av Norsk Data, er det også andre fra instituttmiljøet på Kjeller som har satt spor etter seg og som har vært med på å skape norske teknologimiljøer og bedrifter i verdensklasse.
Det gjelder for eksempel teknologimiljøet på Kongsberg som har videreutviklet og utviklet en dypvannsteknologi som har kommet norsk olje- og gassutvinningen til havs til gode og gjort Norge ledende på dette området. Kongsberg Gruppen driver og med produksjon av, forskning på og utvikling av på raketter og styringskontroller til luftvernsystemet Nasam, som er utviklet i Norge og solgt til flere land.
I motsetning til norske produsenter av elektroniske forbrukervarer i etterkrigsårene, har Kongsberg Gruppen blitt et internasjonalt selskap med produksjon i utlandet, blant annet i Kina. Selskapet har ansatte over store deler av verden, de aller fleste ingeniører. I 2024 hadde selskapet et overskudd (driftsresultat) på 6,5 milliarder Statens eierrapport 2024 – regjeringen.no kroner av en omsetning på nesten 49 milliarder kroner.
Om man ikke lykkes med å produsere forbrukerelektronikk i Norge, så er muligens produksjon elektronisk utstyr til skipsfart, olje- og gassindustrien til havs og til våpen veien å gå for å slå gjennom på det globale markedet. Dette ser ut til å bli bekreftet av en annen norsk bedrift, Nammo, som, i tillegg til Norge, har produksjon i Sverige. Finland (finsk selskap eier nesten 50 % av aksjene), Tyskland, Sveits, UK, Irland og USA. Nammo driver med høyteknologisk produksjon til militært bruk og til romfartsvirksomhet, og er verdensledende innenfor salg av rakettmotorer til sivile og militære kunder. Nammo hadde i 2024 et driftsresultat på nesten 600 millioner kroner av en omsetning på vel fire milliarder kroner.
STØRST ØKONOMISK VEKST FRA 1946 TIL 1984
Den økonomiske veksten i Norge i etterkrigstiden, med grunnlag i en industrialisering som var preget av produksjon av forbruksvarer, er den perioden med høyest årlig vekst i Norge. Fra 1946 til 1984 økte den økonomiske i veksten i Norge gjennomsnittlig med 4,6 prosent i året. Fra 1984 til 2011 var årlige gjennomsnittsveksten på 2,5 prosent, og fra 1920 til 1939 var den på 3,3 prosent i årlig gjennomsnitt.
For tiden etter 2011 har jeg ikke tilsvarende tall, men veksten i årene etter var lavere enn tidligere. Bruker man nasjonalinntekt som mål, var det ingen realvekst per innbygger i perioden 2006 til 2019, går det fram av et innlegg som økonomen Erling Holmøy fra Statistisk sentralbyrå holdt på et valutaseminar i 2023.
«Jeg bladde tilbake til 1890. Det finnes ingen sammenhengende periode med så elendig vekst, selv om perioden 2004 -2014 blir omtalt som en gullalder,» sa Holmøy på Samfunnsøkonomenes seminar. Bruttonasjonalinntekt er et mål på et lands samlede inntekter og består av bruttonasjonalproduktet pluss pengeoverføringer til og fra utlandet i form av lønninger og avkastning av formue som aksjeutbytte, renter m.m.
Veksten har nok etter 2019 tatt seg opp igjen, men uansett er det perioden fra 1946 til 1984 som framstår som gullalderen i norsk økonomi, hvis man tenker på vekst. Og som påvist tidligere i denne artikkelen var det en vekst som kom av en voldsom økning i den innenlandske produksjonen og konsumet av industrielt framstilte forbruksvarer.
Det er i denne perioden at det norske forbrukersamfunnet vokser fram, slik det også skjedde i resten av den vestlige verden og i land som Japan. Men det er også i slutten av denne perioden at forbruksindustrien bryter sammen og blir flyttet til utlandet. Og det er i denne perioden at den internasjonale handelen tar seg opp, og Norge blir helt avhengig av å innføre varer som landet før hadde produsert selv.
GATT – WTO OG OMLEGGINGEN AV HANDELEN
Bakgrunnen for disse økonomiske endringer er at USA og Vesten gjennom internasjonale handelsordninger som GATT og senere dens avløser, WTO, åpner opp for senkning av tollsatser landene imellom og dermed større frihandel, slik at land utenom Vesten får tilgang på markeder i den vestlige verden, og motsatt. I Europa blir EF, det europeiske fellesmarkedet etablert, forløperen til dagens EU. Norge kommer med i alternativet til EF, handelsorganisasjonen EFTA, som ble opprettet i 1960 og som skulle legge til rette for frihandel mellom medlemslandene, de skandinaviske statene, Storbritannia, Portugal, Sveits og Østerrike.
Sammen med senkingen av tollsatsene gjennom GATT åpnet det norske medlemskapet i EFTA opp for konkurranse som de norske industri-bedriftene ikke taklet på en god måte og som gjorde at hele industrier ble lagt ned. Selv om noen norske forbruksvareprodusenter var store i Norge, var de for små til å kunne etablere seg og få gjennomslag i utlandet i konkurranse med megaselskaper i elektronikk, som for eksempel Philips i Nederland og Sony i Japan. Jeg husker at jeg på begynnelsen av 1980-tallet ble eier av en Sony Walkman, en fantastisk dings som hadde radio, kassettspiller med veldig bra lyd og tillegg lydbåndopptaker. ”Dingsen” var på størrelse med ei middels stor, norsk lommebok.
Opprettelsen av GATT og WTO gjorde at ”imperialistene” i USA og Vesten for øvrig åpnet sine markeder for store deler av verden og la samtidig forholdene til rette for at vestlig kapital og bedrifter kunne flytte til land med lavere kostnadsnivå ettersom lønningene økte i de industrialiserte landene. Og i 2001 åpnet USA for kinesisk medlemskap i WTO og la dermed grunnlaget for Kinas framvekst som hele verdens vareprodusent, og sin egen avindustrialisering. Kina fikk status som utviklingsøkonomi i 15 år av de vestlige ”imperialistene” og kunne konkurrere på bedre vilkår enn de mest utviklede økonomiene.
Uten denne vestlige ”imperialismen”, ingen kinesisk økonomisk revolusjon. Det var en revolusjon gjennomført med statlige subsidier som skapte den største og en raskeste økonomiske veksten verden noensinne har sett. Statusen, som en begunstiget utviklingsøkonomi, fikk Kina i håp om at landet kunne bli en åpen markedsøkonomi der utenlandske selskaper fritt kunne investere, og der man i Vesten håpet at økonomisk vekst ville føre til en demokratisering av landets politiske system.
Kina kunne ha valgt den samme veien som Norge og europeiske land i etterkrigstiden, å bygge opp økonomien ved å produsere for hjemmemarkedet. Men i stedet for å satse på sitt hjemmemarked med over en milliard innbyggere, valgte Kina å eksportere seg til rikdom, antagelig på grunn av de gunstige betingelsene landet fikk gjennom WTO.
KINA KJØPER OPP NORSK INDUSTRI
Kinas posisjon som en gigantisk vare-eksportør, førte til enorme opphopinger av utenlandsk valuta i landet, særlig amerikanske dollar, og USA ble landets viktigste marked. All dollaren kunne ikke brukes i Kina til raust å lønne landets arbeidere i eksportindustriene og til å dollarfinansiere utbygging innenlands, for da risikerte man inflasjon og forhøyede arbeidslønninger, noe som ville svekke landets konkurransekraft. Arbeiderne i Kina har derfor hengt etter i lønnsutviklingen i forhold til den kinesiske middelklassen som i dag består av flere hundre millioner mennesker, og som kommer som turister, blant annet til Norge, med ”fete lommebøker”.
En annen side av Kinas eventyrlige økonomiske vekst, er at landet har vært gjenstand for gjentatte beskyldninger og anklager om slavearbeid som er blitt avvist av kinesiske produsenter og myndigheter.
Nå virker det likevel som om Kina har brukt en god del av sine valutareserver og brukt dem for eksempel til investeringer i landets transportnett. Som ingen annen stat i verden har Kina investert i infrastruktur ved å bygge et høyhastighets tognett så å si over hele landet. Vestlige land er rene sinker i forhold til Kina, som på så mange andre områder. Likevel blir Kina sittende med svære mengder valuta som de bruker til å kjøpe opp selskaper i utlandet, men også jordbruksområder i Afrika og til og med i Midt-Vesten i USA.
I Norge har Kina kjøpt Ekornes fabrikker og selskapet Elkem. Ekornes fabrikker var i sin tid, liksom andre norske industribedrifter, truet av konkurranse fra utlandet. I stedet for å flytte utenlands, valgte ledelsen i bedriften å satse på automatisering av produksjonen. Det førte til en ny giv, større salg og større produksjon og flere ansatte i produksjonen, men i 2018 ble selskapet kjøpt av det kinesiske selskapet Qumei Home Furnishin Group og tatt av børsen, og de andre aksjonærer ble tvangsutløst.
Elkem er et norsk selskap med verdensomspennende virksomhet i 30 virksomheter og 7.000 ansatte i 2021. Selskapet har flere bedrifter i Norge slik som gruver og smelteverk og er et verdensledende selskap i produksjon av silisium, carbon-materialer og ferrolegeringer. I 2011 kjøpte det kinesiske statsselskapet China National Bluestar aksjemajoriteten i Elkem, som fremdeles har norsk administrerende direktør, men kinesisk styreformann.
Men Ekornes og Elkem er ikke de eneste norske selskapene som er blitt kjøpt opp av kineserne. Fra 2008 til 2015 brukte kinesiske selskaper 5,45 milliarder dollar på å, kjøpe seg inn i og kjøpe opp norske selskaper, ifølge Nettavisen. Og Norge er det landet i Norden der kineserne eier mest. Kineserne er inne i Orkla og Telenor og ene-eier offshore-selskapet Awilco som de kjøpte opp for 2,49 milliarder dollar i 2008.
Med sin statskapitalisme og sine statssubsidierte eksportbedrifter er Kina i ferd med å parkere Europa og USA industrielt ved å ta over den materielle produksjonen som Vesten er så avhengig av. Og Kina blir heiet på av Vestens mao-marxister som tror at Kina er i ferd med å virkeliggjøre sosialismen. Dagens maoister er avleggere av AKP-ml og har ikke gitt opp troen på den marxistiske revolusjonen. De innbilder seg å være de sanne kritikerne av de vestlige ”demokratiene” og disse demokratienes ”undertrykkende imperialisme”. I Norge finner man dem blant annet p å nettstedet steigan.no og i det nyetablerte partiet FOR.
Det som skjer, er at Kina gjennom den amerikansk-vestlige økonomiske verdensordenen er i ferd med å avløse USA som verdens økonomisk stormakt og global ”imperialist”. Men den kinesiske imperialismen er en imperialisme uten den liberalismen som kjennetegner den amerikanske verdensordenen som gjorde at Vesten åpnet opp økonomien sin for Kina og resten av verden.
INGENIØREN SOM INDUSTRIALISERINGSAGENT
Når man ser på personer i Norge som startet industrivirksomhet på 1900-tallet, var det folk som hadde ingeniørbakgrunn eller annen naturvitenskapelig bakgrunn, teknisk begavede folk og folk med håndverkerbakgrunn. De som satte i gang bedrifter, var altså personer med kjennskap til materiell produksjon.
Et samfunn som bygger sin økonomi på materiell produksjon og der de fleste får sitt utkomme fra denne produksjonen, påvirker tenkemåten i dette samfunnet. Det å forholde seg til det materielle betyr også å forholde seg til naturvitenskap og teknologiske realiteter som igjen betyr å forholde seg saklig og realistisk innenfor gitte rammer, bestemt av naturen og de gitte materielle forholdene. Og med hensyn til hvordan man skal forholde seg til og behandle den gitte materialiteten og de materielle produktene og det maskineriet som driver produksjonen, så ligger ”svaret i materiellet selv”, ikke i et tilfeldig psykologisk, luftig påfunn i et eller annet hode.
Et industrialisert samfunn fremmer altså en realistisk, vitenskapelig tenkemåte fordi den tar utgangspunkt i den materielle produksjonen. At en slik tenkemåte også innebærer farer fordi man ikke ser konsekvensene av masseindustriens påvirkning av natur og miljø, er noe som det moderne samfunn etter hvert har forstått. Det forandrer imidlertid ikke den kjensgjerningen at rasjonaliteten i teknologi og teknologisk vitenskap er forutsetningen for og en svært viktig drivkraft i det moderne samfunnet. Den personen som først og fremst er bærer av denne rasjonaliteten, er ingeniøren. Og det er ikke tilfeldig at det er ingeniørene som har stått for innovasjon og utvikling av industrisamfunnet.
Den norske forbruksindustrien som vokste fram i før- og etterkrigstiden, er et slående prov på det. Og det stod selvsagt ingeniører og vitenskapsfolk bak store, norsk-eide og verdensomspennende bedrifter som Norsk Hydro (og senere Yara) og Elkem.
I industrisamfunnet blir folk innstilt på praktiske løsninger innenfor de materielle rammene som er gitt. Innovasjon og oppfinnelser er brudd på eller endring og utvidelse av disse rammene og har likhetspunkter med det som Thomas Kuhn har kalt paradigmeskifter i vitenskapshistorien. Teknologi og nærhet til produksjonsprosessene blir et sentralt element for nyskaping og innovasjon i industrisamfunnet. Ingeniøren og fagarbeideren er derfor sentrale personer i dette samfunnet. De sies at kontoret til Vebjørn Tandberg, som grunnla og ledet Tandberg i mange år, alltid stod åpent for alle ansatte slik at de kunne komme med kritikk og med forslag til forbedring av produksjonen og organiseringen av bedriften.
AVINDUSTRIALISERING OG ØKONOMISK NEDGANG
Ser man på den vestlige verden i dag, er den sterkt preget av avindustrialisering, slik som i Norge. Produksjon av materiell, den viktigste produksjonen i et samfunn ved siden av mat, slipper intet samfunn unna. Når et samfunn slutter å produsere sitt egne materielle produkter, må det innføre produkter fra andre samfunn for å unngå samfunnsmessig sammenbrudd. Og den nasjonen som i stor grad har overtatt den materielle produksjonen som den vestlige verden er fullstendig avhengig av, er Kina. I løpet av 30 år har Kina vokst fram som verdens industrielle stormakt med den styrkingen av landets politiske posisjon og militære kapasitet som følger med en slik utvikling.
Og Kinas enestående posisjon som verdens ledende industriprodusent av nær sagt alle slags varer, blir også avspeilt i den ledende rollen ingeniørene har i det kinesiske samfunnet. Jeg mener å ha lest en artikkel i et amerikansk nettmagasin at det i USA årlig er 200 personer som tar doktorgraden i ingeniørfag, mens det i Kina er 4.000 personer i året som avlegger tilsvarende doktorgrad. Jeg er litt usikker på tallene fordi jeg ikke gjenfinner artikkelen, men at USA og Vesten ligger langt etter i årlig antall ingeniører med doktorgrad, er en realitet som gir en viktig indikasjon på hvorfor USA og Vesten er i ferd med å avvikles som industristater mens Kina vokser.
I Norge er det bare seks prosent av den økonomiske eliten som har ingeniørutdanning, og det skiller Norge fra naboland som Danmark, Finland og Sverige, som har langt flere. I Frankrike har en av fire i den økonomiske eliten ingeniørutdanning, i Tyskland en av seks, viser en artikkel i Forskningsnytt.
Det er økonomisk utdanning som er mest utbredt i den norske økonomi-eliten, noe som også er en indikator på at norsk industri i større grad enn i andre land i Vesten trolig er kommet langt i avindustrialiseringsprosessen. Økonomene i dag er en del av et verdensomspennende finans-system der hovedgeskjeften er pengeplassering, aksjehandel og kjøp og salg av valuta med tanke på gevinst. Penger er med andre ord blitt en viktig vare og konkurrerer med vareproduksjonen om å gi avkastning og fortjeneste. Man kjøper og selger altså penger for å få mer penger. Det er så å si finansøkonomiens credo.
UNYTTIGE DOKTORGRADER
I 2024 ble det avlagt 1.850 doktorgrader i Norge. Medisin og helsefag er de fagene der det ble tatt flest doktorgrader, med 550 doktorander. Samfunnsvitenskap fulgte deretter med 400 doktorander, teknologi med 350 og matematikk og naturvitenskap med om lag 280 doktorander, viser en oversikt fra Statistisk Sentralbyrå.
Oversikten gir ikke opplysninger om doktorgrader i ingeniørfag, men sannsynligvis sorterer ingeniørfag under betegnelsen teknologi. Og det er forunderlig nok i de teknologiske fagene at økningen i doktorgrader har vært størst, med en dobling siden 2015. Det er imidlertid en stor overvekt av utlendinger og få nordmenn blant doktorandene, nesten to av tre kommer fra utlandet. I matematikk og naturvitenskap er tre av fem fra utlandet.
Uten at jeg har oversikt som viser antall utlendinger som tar norske doktorgrader, skulle jeg anta at det er en del kinesere blant dem. I sine bestrebelser på å bli verdens ledende vareprodusent og forsknings-nasjon har Kina plassert studenter i vestlige land for utdanning og for å plukke opp teknologisk informasjon. I et land som USA er det snakk om tusenvis, om ikke hundretusener av kinesiske studenter
Blant norske doktorander er nordmenn godt representert i medisinske fag og ikke minst i samfunnsvitenskap, som er på andreplassen i antall doktorgrader. Tallet på doktorgrader gjenspeiler ganske sikkert tallet på de som utdanner seg i faget på lavere nivå. At samfunnet har behov for leger og medisinske personell er en selvsagt ting i Norge der det i mange strøk av landet er legemangel og mangel på annet helsepersonell, og der helsekøene vokser til tross for forsikringer fra politikerne om at forholdet er under utbedring. Men hva samfunnet skal med alle med doktorgrad i samfunnsvitenskap, framstår som litt av et mysterium og krever et svar, men jeg kan ikke se at det blir stilt spørsmål fra noe hold om akkurat dette. Da får man heller ikke noe svar.
Mens leger og helsepersonell produserer noe handfast som å gjøre folk friske etter å ha vært syke, en svært viktig samfunnets produksjon, er det vanskelig å se hva sosiologer, sosialantropologer, statsvitere og endog psykologer produserer, som skal være viktig for det samfunnet de opererer i. En del driver nok med forskning som ofte ser ut til å være irrelevant for de endringer som skjer i det norske samfunnet. Andre forfatter skriftlige rapporter og utredninger og driver med offentlige prat og blir på den måten sentrale personer fordi så mye av dagens samfunnsproduksjon er ”informasjon” og meninger vid forstand. Norsk samfunnsforskning er ”venstre-vridd” og er derfor en viktig alliert for den politisk korrekte eliten som styrer landet. Der er også et mulig svar på alle samfunnsvitenskapelige doktorander i Norge (som sikkert ikke skiller seg særlig fra andre vestlige land i så måte).
NY ØKONOMI OG NYE TENKEMÅTER
Det er ikke bare medie- og kommunikasjonsfolk som produserer informasjon, men også det offentlige og private byråkratiet som sørger for den informasjonen som trengs for å få det postindustrielle administrasjonssamfunnet til å gå rundt. Slik informasjon er ofte knyttet til grunnleggende samfunnsfunksjoner, og selv om ingen informasjon kan sies å være nøytral, er mye av informasjonsstrømmen fra samfunnets byråkrati og institusjoner ubestridt og funksjonell i den forstand at den trengs for at samfunnet skal fungere, .
Grunnegenskapen til informasjon som produkt, som skiller den fra det materielle produktet, er at den er forhold mellom mennesker. Informasjon er et forhold mellom mennesker og ikke et forhold mellom mennesker og en ting. Sånn sett er informasjon mindre håndgripelig og mer abstrakt enn en materiell ting og kan være gjenstand for tolkning. En hammer er en hammer som brukes til å slå inn spiker med. Den kan selvsagt brukes til å drepe, men bruken av den bestemmes av dens materielle utforming og substans som altså gjør den mest egnet til å slå inn spiker med.
Et stykke informasjon bør også være presis, men bruk av informasjon åpner i større grad for tolkninger enn bruk en hammer. Informasjon er en mental greie, for å si det slik, og ikke minst, informasjon kan være usann og falsk. Det sier man knapt om en hammer. En hammer peker mot en materiell funksjon og er ikke noe(n) man diskuterer og argumenterer med. Det som er viktig og det sentrale i produksjon av informasjon, er at informasjon som ”vare”, som produkt, nettopp er å forholde seg til mennesker, ikke til ting og tingenes materialitet.
I det postindustrielle samfunnet består mye av den økonomiske aktiviteten av tjenester, man kjøper og selger tjenester. En tjeneste kan selvsagt ha et materielt sluttprodukt, en rørlegger som reparerer et defekt rør eller en butikkekspeditør som selger en mobiltelefon, eller en sosiolog som leverer en rapport. I de to første tilfellene er sluttproduktet materielt, men det er også det siste i form av en trykksak, for eksempel. Det som imidlertid skiller det siste fra de to første, er at det inneholder meninger som kan tolkes, og at det er meningen som er det viktig, ikke papiret den er trykt på.
Jeg mener å ha sett en oversikt med data som slår fast at i dag består to tredeler av den globale, økonomiske aktiviteten av tjenester. I Norge tør andelen til tjeneste-økonomien av totaløkonomien være enda større. En pekepinn om omfanget av tjenesteøkonomien og meningsproduksjonen i Norge finner man i Statistisk sentralbyrås oversikt over ansatte i offentlig forvaltning der det er om lag en million ansatte, altså en tredel av alle ansatte her i landet. Ikke alle disse ansatte produserer informasjon. Noen produserer helse på sykehus for eksempel. Inn kommer en skadet kropp og ut går et funksjonsfriskt menneske.
Men det er ikke bare offentlig ansatte som produserer informasjon. Store deler av det private næringslivet er tjenesteyting og informasjonsformidling. ”Informasjonsdelen” av produktene blir stadig viktigere, selv om de som tidligere stod for informasjonen, stadig blir gjort overflødig av den teknologiske utviklingen. Før var det vanlig å bli ekspedert i butikken av en person i kassen. I dag er det vanlig å betale med kort via en automat. Og når man først er inne på butikk og handel, så er det gjennom dagligvarehandelen at de store formuene skapes i dag. Kjøp og salg av mat og andre materielle produkter er nærmest blitt en slags industri i Norge med stor formuesoppbygging hos eiere som ligger øverst på formueslista over rikinger her i landet.
De er ikke bare i varehandelen at menneskene fjernes og erstattes av maskiner. Mobiltelefonen er blitt det viktigste instrumentet for å gjøre folk i tjenesteøkonomien overflødig. Og størrelsen på tjeneste-økonomien øker i forhold til primær- og sekundærnæringene selv om flyselskapene for eksempel har lagt ned billettkontorene på de aller fleste flyplassene i Norge, Gardermoen skal være eneste unntaket. Billetter til fly, tog og buss tvinges man i stadig større grad til å kjøpe via mobiltelefonen der man også kan lagre billettene til framvisning for kontroll.
Hvis det er innstilte eller forsinkede avganger med fly, tog og buss, og man mister korrespondanse videre, finnes det ikke personer kan henvende seg til for å ordne opp i de problemene som manglende transport-korrespondanse skaper. Man må ordne det via en app på mobiltelefonen. Postpakker hentes mindre og mindre på postkontor betjent av mennesker, men blir levert i automatiske postbokser som krever en mobil-app med kode for å kunne åpnes og ta ut pakken. Tjeneste-yting og informasjonen avpersonifiseres på denne måten. Transaksjonene reduseres til en app, eller sagt på en annen måte, den avmenneskeliggjøres.
TINGENE SKAPER SEG SELV
Det at hovedtyngden av økonomien i det postindustrielle samfunnet er blitt tjenesteyting og informasjon og ikke produksjon av varer og materiell, gjør altså at informasjon er blitt et produkt, en vare, og at folk forholder seg til hverandre i ”konsumet” av informasjon. Informasjon og tjenesteyting er altså blitt ”hovedproduksjoner” og ”hovedprodukter” i samfunnet og har som sådan tatt over mye av den økonomiske verdien som den materielle produksjonen hadde før. Forhold mellom menneskene er altså blitt et produkt, og dette produktet, informasjonen, blir i stadig mindre grad direkte knyttet til produksjon av materiell og gjort selvstendig i forhold til den materielle sfæren.
Det medfører større avstand og mindre sammenheng mellom den materielle produksjonen og folks liv og samfunnsforståelse. De to områdene får mindre med hverandre å gjøre, og de som driver med materiell produksjon, blir usynliggjort og betraktes mer eller mindre som en raritet i det postindustrielle samfunnet. Smed Merete Nilsen Bua i Oslo uttrykte i et intervju i avisa Klassekampen i 2015 bekymring over at så mye av småindustrien er blitt borte fra bybildet.
«Unger vet ikke lenger hvor ting kommer fra, hvordan de blir laget,» sa hun i intervjuet der hun forteller om ei venninne som gikk sammen med sønnen sin forbi VG-mannen utenfor VG-huset i Akersgata i Oslo.
«Se, denne har Merete laget, sa mora til gutten.» Men sønnen blånektet. «Den der har ikke blitt laget av noe menneske,» sa han.
Og sønnens forestillinger om produksjon er ikke noe marginalt fenomen, for de avspeiler det som er en viktig del av det intellektuelle substratet til de ”arbeidsfrie” klassene i samfunnet (informasjonsprodusentene), nemlig en slags følelse av at de materielle tingene ”skaper seg selv”. Det materielt produktive arbeidet er blitt så fjernt og abstrakt at det ikke lenger forbindes med mennesker. De som utfører dette arbeidet, usynliggjøres i stadig økende grad, ja i en slik grad at tingene står fram som selvskapte.
I 2015 var, ifølge Statistisk sentralbyrå, 23 prosent av yrkesbefolkningen i Norge sysselsatt i primær- og sekundærnæringene (jordbruk og industriell produksjon – bearbeiding av råvarer), og den er mindre i dag og vil holde fram med å minskes om dagens økonomiske politikk fortsetter. Et av partiene på Stortinget som går lengst i denne retningen, er Fremskrittspartiet, som, gjennom sitt ønske om billigere matvarer, vil bidra til å avskaffe norsk landbruk og importere landbruksvarene.
Den materielle produksjonens tilbakegang og stadig økende usynlighet i samfunnet preger i økende grad det offentlige ordskiftet og politikken og politikkens personer. På Stortinget er det stadig færre representanter som har erfaring fra arbeidslivet, og ikke minst fra den materielle produksjonen. Det blir mer og mer vanlig at stortingsrepresentanter går rett fra utdannings-institusjonene eller fra partienes ungdomsorganisasjoner til en plass på Stortinget. Det sies at Høyres avgående leder, Erna Solbergs eneste erfaring fra yrkeslivet er en sommerjobb som billettselger på akvariet i Bergen. Dette er et rykte som har gått igjen på nettet i årevis og er ikke nødvendigvis sannheten om saken, men det ligger neppe særlig langt unna.
Noen av de nye partiene i Norge de siste årene, som Norgesdemokratene og Industri- og næringspartiet, har reklamert med at de har folk med arbeidslivserfaring på sine stortingsvalgslister. Begrunnelsen for å starte Industri- og næringspartiet i sin tid var å få folk med bakgrunn fra arbeidslivet inn på Stortinget. Ingen av disse partiene har fått valgt inn sine folk på Stortinget, noe som også kan være en indikasjon på at velgerne er lite interessert i hva Norge får til av materiell produksjon Så lenge olje- og gassproduksjonen sørger for en jevn strøm av penger til statsbudsjettet, via Oljefondet, er norsk vareproduksjon heller ikke noe som ser ut til å bekymre politikerne noe særlig.
DET GRØNNE SKIFTET
En annen indikasjon på at politikerne ikke er fullt til stede i dagens globale, økonomiske virkelighet, er det voldsomme engasjementet i såkalt grønn industriutbygging, for eksempel med etablering av vindmølle-parker og anlegging av ”grønne” batterifabrikker. Og det har vært en fiasko før man har kommet i gang med produksjonen, noe som blant annet skyldes at Kina dominerer markedene også på dette området.
Den manglende kunnskapen om og kjennskapet til materiell produksjon og markedene for denne produksjonen, er et resultat av industri-døden i Norge, men også et resultat av den virkelighets-avstøtende idealismen i miljøbevegelsen og partier som SV og MDG, Rødt og Venstre. Disse partiene spiller på folks miljøsamvittighet og agerer som drivkrefter i et miljøløp som kjører Norge mot økonomisk krisetilstander. I en analyse fra den venstrepolitiske tenketanken Manifest heter det at:
”Norge har tidligere vist evne til å tilpasse seg til skiftende vilkår. På avgjørende tidspunkter i historien har den norske staten tatt på seg en entreprenørrolle og staket ut en ny retning for veksten – ved å utvikle vannkraft for 100 år siden og petroleumsindustrien for 50 år siden. Ved begge disse vendepunktene fremmet staten inkluderende vekst gjennom skjellsettende vedtak. For eksempel fikk investorene pålagt vilkår med hensyn til eierskap til ressurser og lokal industriutvikling. Man oppnådde teknologisk suverenitet ved å investere i vitenskap og innovasjon, forsyne næringer med tålmodig kapital og benytte statlig eierskap til å håndtere datidens store utfordringer. I dag vil den grønne omstillingen kunne bli Norges tredje industrielle vendepunkt og definere landets utsikter til inkluderende vekst og bærekraftig velstand i flere tiår framover.”
De venstreradikale ”tenkerne” i Manifest, er som vanlig ”utenfor virkeligheten” og ser helt bort fra at dagens tanker om produksjon er frakoplet den tankegangen som preget det norske samfunnet for 100 og 50 år siden. Den ingeniørbevisstheten som den gangen var en del av også politikernes tenkemåte, er borte, og hadde det ikke vært for olje- og gassindustrien, ville Norge i dag har vært en bortimot død industrinasjon. Nå vil de moraliserende gruppene i det politisk ytre-venstre-segmentet legge ned denne industrien eller stanse den videre utviklingen av næringen. Norske politikere har ikke kunnskaper om forutsetninger for industriell innovasjon, nemlig industriell erfaring med vareproduksjon og markedskunnskaper. Derfor går det bare en vei med de grønne prosjektene deres.
Den avstanden til samfunnets materielle produksjonssektor som kjennetegner dagens politikere i Norge og i Vesten, er altså forbundet med den avindustrialiseringen som disse landene har gjennomgått i de siste 30-40 år. Denne økonomiske avstanden er også knyttet til framveksten av tjeneste- og informasjons-økonomien som er blitt de ledende produksjons-områdene i dagens postmoderne samfunn.. Det som er viktig i dette samfunnet er forholdet mellom menneskene i vid forstand, å forholde seg til informasjon som ”sendes” fra menneske til menneske.
DET MOBILE INFORMASJONSTYRANNIET
I de siste årene er det blitt, slik som tidligere nevnt, at stadig mer av informasjonen og kommunikasjonen foregår på nettet gjennom mobiltelefoner. Det har konsekvenser som særlig er blitt beskrevet og forklart av den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt og lederen av det amerikanske ytringsfrihetsforbundet (FIRE) Greg Lukianoff i boka ”The Coddling of the American Mind”.
Det er resultatene av Haidts storstilte forskning som ligger bak forslag og vedtak i flere vestlige land om å forby barn å bruke mobiltelefon og å avskjære og begrense ungdommers bruk av nettet og populære nettsteder som Facebook, Instagram og Tik Tok.
Det vil føre altfor langt å komme inn på de problemstillingene som Haidt og Lukianoff tar opp i sine epokegjørende bøker. Men det som blant annet blir påpekt, er at den kommunikasjonen og informasjonen som formidles via mobiltelefonen, har uheldige følger, og at det, i tillegg til å svekke folks evne til å lese og forstå lange tekster, skaper mental uhelse, fremmer avpersonifisering og abstrahering av forholdet mellom menneske og relativisering og svekkelse av kravene til sannhet og fakta.
Mobilen gjør at informasjonens referanser blir anonymisert og relativisert og minsker kravene til vitenskapelig forståelse og sannhet. Informasjon og dens forankring knyttes til ulike grupper, ideologier, etnisiteter, sosiale lag osv., og det oppstår et såkalt mangfold av meninger om politikk og alt mulig annet. De aller fleste hilser meningsmangfoldet på nettet velkomment i demokratiets navn, men i det postindustrielle samfunnet er det paradoksalt nok heller meningskonformiteten som rår, og at én retning for eksempel innenfor akademia blir ganske enerådende. Det er noe som Greg Lukianoff gjør rede for i boka ”The Cancelling of the American Mind”.
I det man kan kalle informasjonssamfunnets meningsjungel er det altså noen meninger som får en hegemonisk oppslutning og definisjonsmakt til å bestemme hva som er de reelle spørsmålsstillingene i samfunnet og politikken og hva som er den sosiale og kulturelle virkeligheten, hva som er og hva som er ondt og hva og hvem som er moralsk og umoralsk. Politikk blir en form for manekeisme der striden står mellom det gode og det onde. På det godes side finnes de politisk korrekte med føtter i venstreradikalismen, og på det ondes side finner vi høyre-populistiske partier og grupperinger.
En destillert utgave av den politiske korrektheten er den venstreradikale woke-bevegelsen. Den har sitt utspring i amerikanske og europeiske universitets- og høgskolemiljøer og har innført en universitetspolitikk som innebærer alvorlige brudd på den akademiske ytringsfriheten med utdefinering av avskjedigelser av professorer i hundretall de siste 10 årene i USA. Dette blir på en glitrende måte beskrevet i ”The Cancelling of the American Mind” der hovedforfatteren er Greg Lukianoff..
WOKE USA OG DONALD TRUMP
Til tross for Donald Trumps-regjeringens forsøk på å svekke woke-miljøet ved å avskaffe DEI-programmet ved amerikanske universiteter og høgskoler, så er dette miljøet så etablert at det fremdeles styrer opptaksordninger og driver med ideologisk ensretting på universitetene i USA. Et vitnesbyrd om dette er et intervju i Khrono med siste års nobelsprisvinner i økonomi, briten James A. Robinson. Han er tilknyttet Universitetet i Chicago og har også vært ved Harvard- og Berkeley-universitetet.
Han ble intervjuet i forbindelse med at han nylig holdt et innlegg på årskonferansen til NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon) på Lillestrøm. I intervjuet går han rett på sentrale deler av DEI-programmet ved Harvard som påbyr at det fremdeles er slik at de som søker jobb ved universitetet, må skrive under på en erklæring om at de som forskere skal jobbe for likeverd og mangfold.
-Mangfold kan være en god ting, men det er ikke et gyldig kriterium for å vurdere kvaliteten på akademisk forskning. Dette er ikke noe som har skjedd er over natta, men har utviklet seg ved amerikanske universiteter over flere tiår. Og det har vært giftig. Jeg kunne fortalt mange personlige historier om dette, men det vil jeg ikke, sier han Khrono .
Politikk er, ifølge woke-bevegelsen og den politiske korrektheten, et spørsmål om moral, om man er god eller ond, og ikke om hvordan virkeligheten er og hvordan virkeligheten bør være som utgangspunkt for politikken. En moral med svak forbindelse til realitetene utarter lett til moralisme, eller rettere sagt, den blir med nødvendighet til moralisme der noen lider fordi andre ikke lider, og der noen har det bra fordi andre har det dårlig. Politikk, ifølge denne venstreradikalismen, blir med andre ord et null-sum-spill..
I et samfunn med en så stor del av befolkningen uten tilknytning til samfunnets materielle produksjon av livsfornødenheter, og ”der tingene skaper seg selv”, er det stadig flere som mister kontakten med grunnleggende samfunnsrealiteter, slik som den materielle produksjonens nødvendighet og samfunnets overlevelsesevne. Men dette er ikke noe merkelig i et samfunn der folks tapte realitetskontakt gjør at flere og flere oppfatter virkeligheten som en form for magi der de materielle fornødenhetene oppstår av seg selv, bare folk er snille og gode nok.
De intellektuelle og politiske elitene i Vesten har i mange tilfeller sine referanser og lojaliteter til andre grupper, til fjerne land og miljøer med lidende mennesker som de mener blir utsatt for urettferdigheter påført dem utenfra, fra vestlige imperialister i det etter-kolonialistiske Europas og USAs verdensorden.
Denne fellesreferansen til vestlig imperialisme går ofte igjen i idealistiske og verdensreddende grupper og deres kritikk av i den vestlige verden. Særlig i den nordvestlige delen av Europa synes tanken og viljen til å berge verden fra all urettferdighet til å være utbredt. I Norge er det bortimot umulig å lese et portrettintervju med kjendiser og folk fra kultureliten uten at de forteller om sin omsorg for og trang til å redde menneskeheten og verden. Dette er mennesker som ofte føler at de har mer til felles med andre grupper enn deres egen sosiale og økonomiske referansegruppe. Eller de føler mer kollegial nærhet og lojalitet til grupper internasjonalt enn de føler nærhet med grupper innenlands.
Dette er folk som den amerikanske historikeren Christopher Lasch har kalt turister i virkeligheten i boka ”The Revolt of the Elites”. Og den internasjonale orienteringen er en del av forklaringen på at elitene i vestlige land er så lite interessert i forholdene i eget land og mer opptatt av internasjonale spørsmål og folks vel og vel i andre land. Disse holdningene fører til avstand fra og uthuling og svekkelse av demokratiet i vestlige land. De har også medført begrensinger på ytringsfriheten som uten problemer er innført i vestlige land de siste årene for å kverke politisk opposisjon. Mer eller mindre absurde straffetiltak på mer eller mindre harmløse ytringer, er mediestoff så å si hver eneste dag i den vestlige verden og vitner om de totalitære aspektene ved de vestlige demokratiene.
DEN REVOLUSJONÆRE REALITETS-LENGSELEN
Det er i lys av den skisserte samfunnsutviklingen bort fra den materielle produksjonen i Vesten at man blant annet må se etterkrigstidens ungdomsopprør og gjenoppståelsen av den marxistiske revolusjonsromantikken. I Norge førte denne realitetslengselen til at det revolusjonære partiet, AKP-ml, påla sine medlemmer fra middelklassen å proletarisere seg. Og det skapte en form for vekkelse som i de revolusjonæres møte med proletære virkeligheten, etter hvert døde ut, men som har etterlatt spor og som i dag mer eller mindre går igjen i partier som RV, SV og Miljøpartiet De Grønne.
Disse sporene finnes tydelig i mer frittstående, såkalte antifascistiske grupper, som også finnes i Norge, men som er en politisk kraft i land som Tyskland og USA. Disse partiene og gruppene med sin identitetskultur fungerer som den politiske korrekthetens stormtropper og er tunge framdrivere av venstreradikal politikk og politisk korrekthet i Vesten. Men samfunnet er en treg maskin, og i dag ser man at det har utviklet seg en motvekt til den venstreradikale virkelighetsflukten og som appellerer til folks realitetssans på områder som asylimmigrasjonspolitikken. Den høyrevridde ser ut til å få stadig økt oppslutning fordi den venstredreide realitets-avviklingen er kommet så langt at selv den politisk korrekte eliten har fått skrupler med å dyrke det venstreradikale lidelsesbildet.
Noen mener at det er mulig å stanse den venstreradikalt betingede politiske korrektheten i den vestlige verden. Det virker som et fåfengt håp all den stund de styrende, politisk korrekte ikke innser konsekvensene av sin mangel på realismeforankring i den politikken som føres. Norge og den vestlige verden går uvegerlig mot et samfunn uten materiell produksjon, noe som gjør den vestlige verden mer og mer avhengig av de landene som har overtatt og som stadig overtar denne produksjonen. Så kan man spørre seg om det ikke er mulig å overleve økonomisk ved å drive med samlivsterapi og klippe håret på hverandre og yte hverandre tjenester og produsere informasjon?
Hva slags innovasjon skal skje i et slikt samfunn og hvor skal innovasjonen kommer fra? Fra landets frisørsalonger, fra de nasjonale Facebook-sidene, fra BUFDIR, fra Finansdepartementet, justissektoren eller de 700.000 menneskene i arbeidsfør alder her i landet som ikke gjør noe annet enn å motta trygd?
En grunninnsikt i filosofien til Georg Wilhelm Friedrich Hegel er at den som kontrollerer produksjonen av de materielle fornødenhetene, er de som har framtiden foran seg. En innsikt som ble forvrengt til økonomisk tullball av Karl Marx, mannen som har inspirerte til politiske utopier både i det industrielle og det post-industrielle samfunnet. Men uansett, i et samfunn som har kvittet seg med den materielle produksjonen, og der man må importere denne sektorens varer fra den andre siden av Kloden, så må man ha valuta for å importere de materielle nødvendighetene. Og får man valuta ved å eksportere informasjon, nye hårfrisyrer, ideer om nye kjønn og samlivsformer og egenterapi?