BokanmeldelseEllen Vahr«Borte fra verden»

Terningkast 3

Unge jenter laget sprengstoff om dagen og var prostituerte om natten. Ellen Vahr har skrevet en roman basert på rykter og bretter det ut i bredt format.

Jeg er forfatter, journalist og historiker. Har jobbet i Østlendingen, Arbeiderbladet og NRK, og senere ved Universitetet i Oslo, Handelshøyskolen BI og HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livsynsminoriteter). Som forfatter har jeg skrevet flere sakprosabøker fra 2. verdenskrig. Bokanmelder i VG siden 2003.

E-post Foto: Oda Berby/Aschehoug Foto: Oda Berby/AschehougMandag 12. januar kl. 09:49

Selvsagt er det fristende stoff for en romanforfatter å dikte om livet til 60 kvinner som under første verdenskrig arbeidet på Håøya ute i Oslofjorden med å produsere sprengstoff.

Det er spektakulært og var en realitet: Det arbeidet kvinner på Haaøen Fabriker i årene 1916–1918, med produksjon av sprengstoff, et meget farlig arbeid.

På Engene på Hurumlandet lå dynamittfabrikken Nitroglycerin Compagniet (etablert 1865). A/S Haaøen Fabriker ble etablert i 1916 av Sam Eyde sammen med investorer for å bistå med militære forsyninger til Russland. Det var produksjon av granater og miner.

Ellen Vahr spenner ut et stort lerret i sin nye roman «Borte fra verden».

Anmeldelse

«Borte fra verden»

  • Forfatter: Ellen Vahr
  • Sjanger: Roman
  • Forlag: Aschehoug
  • Sider: 445
  • Pris: 449 kroner

Vis mer

annonse

Kjøp boken

«Borte fra verden»
Annonselenker

De eksterne lenkene i denne annonsen fører til nettbutikker der VG
får en provisjon av eventuelle salg. Inntektene bidrar til å
finansiere det journalistiske arbeidet i VG. Redaksjonen prioriterer
uavhengig av dette. VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig
redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av dette innholdet.

Vahr er utdannet økonom og har åpenbart hatt glede av å dykke inn i fabrikkliv og våpenproduksjon. Etter flere år som fulltidsforfatter, behersker Vahr underholdningssjangeren. Hun har skrevet om sine formødre, tipp-tippoldemoren og signekonen Anne Brannfjell, og en trilogi om bestemoren Thea Thoresen som arbeidet for Vanderbilt-familien i USA.

Denne gang møter vi Jakob og Edith, to gode mennesker som på hver på sin måte er tvunget til fabrikken.

Jakob er fra arbeiderklassen, men blir funksjonær og personalsjef for å kunne forlove seg med direktørdatteren Amalie. Jakob får ansvar for 40 såkalte gatepiker og 20 langtidsdømte kvinner fra Landsfengselet. En av dem er barndomsvenninnen Edith, uskyldig dømt til åtte år som «barnemorderske».

Ellen Vahr (62) debuterte med romanen «Gaven» om Anne Brannfjell i 2016.   Foto: Pernille Marie Walvik / Pernille Marie WalvikEllen Vahr (62) debuterte med romanen «Gaven» om Anne Brannfjell i 2016. Foto: Pernille Marie Walvik / Pernille Marie Walvik

Det er skandaløse arbeidsforhold: Kvinnene skulle produsere 3–4000 granater hver dag og fylle pulver med sprengstoff i esker. Støvskyene sto opp, øynene sved. Det var ikke hansker, munnbind eller vaskevann. Kvinnene fikk hodepine, kvalme, vablete hender, misfargede tenner og hud.

Kapitlene veksler mellom Edith og Jakob, det er kjærlighetshistorien med stor K – med alle dilemmaer når Jakob er i direksjonen og skal forlove seg med direktørens datter.

Hans gamle kompiser fra arbeidermiljøet ser på ham med skepsis, han har gått over til fienden og holder også avstand til sin egen mor og søster. Vil Jakob aldri stå opp for seg selv?

Edith oppdager at noen av de unge jentene er ute i skogen om kveldene – de tjener gode penger når menn ror fra fastlandet til øya, jentene selger sex. Her skildres hvordan kvinnene hentes over til Oscarsborg for å tilfredsstille befal og menige.

Ellen Vahr presiserer i et etterord at det kun finnes rykter og muntlige overleveringer om prostitusjon blant kvinnene på fabrikken, men at hun har valgt å dikte ut fra den muntlige overleveringen.

Oslohistorikeren Johanne Bergkvist har nylig vært klart avvisende til framstillingen av prostitusjon. Hun sier dette er arbeidsgivernes nedvurderende sjikane av kvinnene som bringes videre (Aftenposten Historie 9/2025), en kilde som ikke er med i Vahrs litteraturliste.

Med denne historiske romanen befester Vahr fordommene knyttet til kvinnene.

Samtidig sier Vahr at hun har villet gi kvinnene navn og plass, og skildringen av et skjørt kvinnefellesskap gjøres respektfullt. I romanen blir jenter gravide, barn fødes, barn dør, noen jenter forsøker å ta abort.

For dem som trives med underholdningssjangeren, er dette en bok som kan – bokstavelig talt – fenge. Vahr skriver lett og medrivende og levendegjør miljøet med mange dialoger. Her er hjerte og smerte i rikelige mengder, men det blir forutsigbart og uten motstand.