Da nyhetene kom 3. januar om at Nicolás Maduro var blitt tatt av amerikanske styrker, utløste det en karusell av følelser: glede, usikkerhet, uro, frykt og håp.
Først var det vanskelig å forstå hva som faktisk hadde skjedd.
Etter hvert som det sank inn, gikk det opp for oss at dette var et historisk øyeblikk for landet vårt.
Disse dramatiske hendelsene vil prege Venezuelas historie for alltid.
Det vil bli skrevet bøker og laget filmer og serier om «3. januar 2026 – Dagen Maduro falt».
Det amerikanske militæret sto bak en rekke angrep mot Venezuelas hovedstad Caracas lørdag 3. januar. Her ser vi brann ved Fuerte Tiuna, Venezuelas største militærkompleks. Foto: STR / AFP
Mange av oss følte umiddelbart glede og lettelse. Også en følelse av rettferdighet.
Et håp om endring.
En mulig vei ut av elendigheten og undertrykkelsen som våre landsmenn i Venezuela fortsatt lever under.
Men etter noen timer begynte uroen å melde seg.
Hva skjer nå? Hvem skal lede landet videre? Får vi endelig demokrati?
Samtidig var det mange venner og bekjente i Norge som tok kontakt og påpekte at den militære aksjonen var et brudd på folkeretten, og spurte hva vi mente om det.
Foto: Cristian Hernandez / AP / NTB
Det er ingen tvil om at en slik militær inngripen er et brudd på folkeretten.
For oss venezuelanere som har flyktet fra landet og nå lever i demokratiske stater som respekterer lover og internasjonale regler, er dette et vanskelig dilemma.
Er det feil å glede seg over at Maduro er fjernet når det skjer gjennom et folkerettsbrudd?
Denne erkjennelsen har dempet noe av vår glede.
Samtidig er det slående hvor annerledes reaksjonene er blant dem som fortsatt bor i Venezuela.
Når vi har tatt opp spørsmålet om folkeretten med venner og familie der, har mange reagert med irritasjon, nesten fornærmelse.
Venezuelanere danser og feirer i gatene i Santiago i Chile etter at amerikanske styrker gikk til aksjon og fanget Venezuelas president lørdag 3. januar. Foto: Esteban Felix / AP / NTB
For dem veier ikke noen timers brudd på folkeretten fra USAs side tungt, når Maduros regime har brutt både folkerett og menneskerettigheter mot dem hver eneste dag i årevis.
For mange oppleves prisen som verdt å betale dersom dette kan føre til en slutt på diktaturet og dets brutale behandling av befolkningen.
Mange har lenge sett en utenlandsk inngripen som den eneste reelle muligheten for regimeskifte, uavhengig av hvem som sto bak, etter at alle demokratiske og fredelige virkemidler er blitt forsøkt uten å føre fram.
Mange venezuelanere er imidlertid rasende, og møtte opp i flere land for å demonstrere mot USAs angrep, og be om frigivelse av president Maduro. Foto: FEDERICO PARRA / AFP / NTB
Likevel er vi dypt bekymret for de langsiktige konsekvensene.
Hva skjer nå?
Kan regimet likevel bestå eller til og med styrkes? Oppstår det et maktvakuum?
Risikoen for interne maktkamper, ødeleggende konflikter eller borgerkrig er reell.
Samtidig håper vi at dette kan bli starten på at demokratiet endelig får rom til å vokse frem igjen.
Mange stiller også spørsmål ved USAs egentlige agenda.
Er målet å få kontroll over Venezuelas enorme oljeressurser?
At USA er så åpen på at det er oljen, er ikke det litt mistenkelig?
Er dette et geostrategisk trekk for å gjenvinne innflytelse i regionen og redusere Kinas, Russlands og Irans rolle? Eller begge?
Les også: Trump i stort intervju: USA kan kontrollere Venezuela i «årevis»
Det er vanskelig å vite hvilke motiver som ligger bak, og enda vanskeligere å forutsi konsekvensene.
Dersom Venezuelas naturressurser brukes til gjenoppbygging av landet, til velferd, helse, utdanning og folkets beste, vil dette oppfattes positiv for de fleste.
Men dersom ressursene igjen blir et maktmiddel for en liten elite, og undertrykkelsen fortsetter i ny form, vil det i realiteten bety at ingenting har endret seg.
Militærkomplekset Fuerte Tiuna i Caracas ble skadet i den amerikanske operasjonen 3. januar. Foto: Matias Delacroix / AP / NTB
Vi som bor i utlandet snakker mye om demokrati.
For dem som lever i Venezuela, handler hverdagen først og fremst om å dekke helt grunnleggende behov: mat, rent vann, strøm, medisiner.
De trenger helsetjenester de kan stole på, fungerende offentlige tjenester, og skoler som faktisk er åpne fem dager i uken.
Barn og unge trenger utdanning, og alle trenger retten til å ytre seg fritt uten frykt for represalier.
Vi håper at endringen kan være et skritt i riktig retning.
Samtidig skal det lite til før situasjonen tipper over i voldelig konflikt.
Venezuela er fylt av bevæpnede grupper lojale til regimet, blant annet colectivos og colombianske ELN-grupper, som følger utviklingen fra sidelinjen.
Å få disse til å legge ned våpnene frivillig vil være en enorm utfordring.
«Det skal lite til før situasjonen tipper over i voldelig konflikt», skriver artikkelforfatterne. Foto: FEDERICO PARRA / AFP / NTB
Ansvaret som nå hviler på dem som leder dialogen videre, er enormt.
Det kreves politisk modenhet, kompromissvilje og evne til samarbeid for å holde landet stabilt.
Målet må være demokrati.
Vi håper at mange av de over åtte millioner venezuelanerne i utlandet en dag kan vende hjem for å bygge landet opp igjen.
At vi kan selv bestemme hvem som skal lede oss.
Slik situasjonen er nå, må vi likevel erkjenne at dette vil ta tid.
Be for oss og ønsk oss lykke til.
Vi kommer til å trenge det!
Les også
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.