Avatarmania har kommet tilbake til våre liv, selv om James Camerons tredje film, Avatar: Fire and Ash, kanskje ikke har hatt samme følelsesmessige innvirkning som The Way of Water, ettersom det bare har gått tre år mellom utgivelsen av den oppfølgeren og denne. Den har heller ikke fått den mest entusiastiske mottakelsen fra kritikerne, men til syvende og sist er det billettinntektene som teller, og Avatar 3 passerte 1 milliard dollar på verdensbasis før årsskiftet.
Og med en slik begivenhet er det bare naturlig at Ubisoft og Massive Entertainment ønsket å gi Avatar: Frontiers of Pandora -spillerne en helt spesiell utvidelse. Avatar: Frontiers of Pandora – From the Ashes tar oss ikke med til et nytt område på den berømte fremmede månen der Na’vi-folket bor, men gir heller en vri på miljøet og karakterene for å fordype oss i den mørke fortellingen som har kommet til serien. Og på godt og vondt har den lykkes.
From the Ashes er en innholdsutvidelse med svært spesifikke og tydelige mål: Pandora er blitt en brennende slagmark, og na’vi-folket står igjen i kamp mot menneskene i RDA, denne gangen støttet av medlemmer av sin egen art, Mangkwan-klanen (også kjent som Ash-klanen), de nye antagonistene som også ble introdusert i filmen. From the Ashes bryter ikke med kanon fra Avatar: Fire and Ash, men utvider den snarere og viser oss Na’vi-enes kamp i en annen del av Pandora, uten å miste av syne det som skjer på kinolerretet.
Dette er en annonse:
Det som hersker her er kamp, over enhver annen spillestil som finnes i basisspillet eller tidligere utvidelser. Her styrer vi faktisk ikke lenger den energiske, men fortsatt emosjonelle hovedpersonen Sarentu (From the Ashes avslører for øvrig det kanoniske navnet på denne hovedpersonen fra grunnspillet), men snarere den mutte og mer herdede krigeren So’lek, en Na’vi som plages av konflikt og tap, og som søker sin plass blant Arahane og det som er igjen av Sarentu-klanen og den menneskelige motstandsbevegelsen på vestgrensen. So’lek ser på seg selv som en utstøtt blant sine egne, og han har forpliktet seg til å krige mot menneskene med deres våpen og metoder, og han har noen triks i ermet som gir mange flere måter å angripe RDA og deres Mangkwan-allierte på i Kinglor Forest, det eneste området vi skal utforske i DLC-en. Jeg er litt lei meg for å miste det oppslukende preget av å utforske hvert hjørne med nysgjerrighet, men det er sant at det ikke er mye rom for det her lenger. Denne endringen inkluderer også en mye mørkere fortelling, selv i ånden til de reneste Na’vi, som ser hvordan deres levemåte siden uminnelige tider ikke bare har endret seg, men kanskje aldri helt vil komme seg igjen. Det er et budskap som treffer hardt og kommer til uttrykk i hver eneste dialog og filmscene i oppdragene og mellomspillene.
So’lek er en kriger, og litt etter litt, etter å ha kommet seg etter et nederlag i begynnelsen av historien, utvider han våpenarsenalet sitt, både Na’vi- og menneskevåpen, samtidig som han skaffer seg noen nye modifikasjoner fra Ash-klanen, som her fungerer som sjefer og minisjefer i området, vanligvis knyttet til en av oppdragskjedene. Det er ikke mange nye våpen, selv om det finnes nye typer ammunisjon og granater. Det som er nytt er kampstilen hans. Han er aggressiv og direkte, og har mange forskjellige animasjoner for å ta ned mennesker, AMP-pansere og Cerberus-roboter. Han har også Warrior’s Sense, en evne som gjør at han kan gå inn i en slags raseritilstand der han blir enda mer dødelig i en kort periode. Han har også med seg sin trofaste ikran, Iley, fra starten av, noe som gjør det mulig for ham å bevege seg over det meste av utvidelsens territorium.
So’lek er en kriger og en overlever, men den brente jorden er ikke det beste stedet å finne mose, fiber eller annet organisk materiale for å oppgradere utstyret, så den delen av Na’vi-opplevelsen har blitt utelatt. Det er fortsatt viktig å oppgradere utstyret ditt, men du trenger nesten aldri å forlate stien mellom kampene for å lete etter materialer. Du vil alltid ha ammunisjon og piler tilgjengelig i tilfluktsrommet, og mat er fortsatt en kjærkommen midlertidig bonus, men ikke avgjørende.
Dette er en annonse:
Slåss, og slåss mye. RDA har installert et nytt nettverk av utposter, kommandosentraler og anlegg for å utnytte Pandoras naturressurser, og det er igjen opp til oss å ødelegge dem alle, én etter én, etter den samme «Far Cry-formelen» som i originalen. Nå kan du gjøre det litt mer underholdende, med det andre viktige tilskuddet som kom til Frontiers of Pandora med utgivelsen av From the Ashes: tredjepersonsvisningen. Det er en mindre endring hvis du allerede har spilt grunnspillet (som du forresten trenger for å starte denne DLC-en), men det vil helt sikkert åpne spillet for mange spillere som foretrekker en utsikt bakfra, noe som minner meg ganske mye om Space Marine II.
Nok en gang er det minst imponerende aspektet av et spill som rett og slett har utmerkede visuelle og lydingredienser (musikken er pustende når som helst, og Pandora, selv i flammer, har en vill skjønnhet) det overveldende antallet feil, irriterende og noen ganger irriterende, som er til stede her. Massive (eller Ubisoft) burde ha tatt seg tid til å stryke ut feilene før de ga ut det, men selv nå, nesten tre uker etter utgivelsen, har det fortsatt feil som sparker deg ut av spillet på PS5, noe som er ganske alvorlig og gjør at jeg vurderer dette innholdet mindre entusiastisk enn jeg burde.
Likevel utvider From the Ashes Frontiers of Pandora-opplevelsen med nok innhold til å rettferdiggjøre kjøpet, i tillegg til å utvide fortellingen om den tredje filmen. La oss håpe at dette ikke er slutten på Sarentu og deres historie i videospill, og at Cameron tjener nok på billettkontoret til å bestille en fjerde film som rettferdiggjør en ny reise gjennom Frontiers of Pandora.