«Jeg har litt knapt med tid før jeg reiser til Kenya. Hvor
lang tid tenker du jeg må sette av?» skriver skuespiller Henriette Lien (56) på
tekstmelding.

Vi lander på å møtes på en kafé på Lilleaker i Oslo, etter
at hun er ferdig med «God morgen Norge». Jeg stusser over at hun spør om
adressen, for det dukker jo opp når man plotter inn kafeen på kartet. 

Men
Henriette bruker ikke smarttelefon. Det vil si, hun har en, men da hun kom hjem
fra Farmen kjøpte hun seg en dumtelefon.

Det enkle livet på Fredheim gård 100 år tilbake i tid, ga
mersmak.

Henriette er kledd i farger fra topp til tå, og tv-sminken
er på plass. Hun forteller at hun prøvde å gni av litt av sminken. Føler seg
ikke helt vel med så mye sminke.

Videre forteller hun at vi er i hjemtraktene hennes, hvor
hun vokste opp. Hun er helt fascinert, og kanskje litt skremt, over hvor mye
som har skjedd i området ved Lysaker i Oslo.

De siste årene har Henriette tilbragt mye tid i Kenya, men
nå er hun tilbake i Norge og har etablert seg her.

– Jeg er vanligvis hjemme et par måneder, og så reiser jeg
bort noen uker. Litt på samme måte som når folk reiser på hytta, smiler hun.

Utenfor er det er tykt lag med nysnø, sylskarp sol. Og ikke
minst kaldt.

– I dag er det helt nydelig, men når vinteren er mørk, kald,
folk er innesluttet… da er det deilig å reise bort til en mer åpen verden, sier
hun.

Foto: Ida Bergersen

Derfor takket hun ja

Henriette har ikke lagt skjul på at hun er lei av å snakke
om rollen som Ninni i «Hotel Cæsar». Det er 28 år siden hun fikk rollen, og
mange har lurt på hvorfor hun «trakk seg tilbake» etter dette.

– Jeg har aldri trukket meg tilbake, jeg har bare jobbet med
andre ting som ikke har gitt meg så mye eksponering.

– Hvorfor takket du ja til Farmen kjendis?

– Jeg har takket nei til reality i 25 år – fordi jeg prinsipielt
ikke har vært interessert. Jeg har hatt mitt yrke, hvor jeg har vært veldig
bevisst på å ikke surre det til ved å være med på mye forskjellig som får folk
til å lure på hvem man egentlig er.

Videre forklarer Henriette at verden har forandret seg mye
på 25 år, og at reality nærmest har teppelagt underholdningsbransjen.

– Jeg har en følelse i kroppen, intuisjonen, som forteller
meg hva jeg burde gjøre. I Kenya lever jeg på en øy uten strøm, vann, biler og
wifi. Jeg elsker det enkle livet, hvor man er mer til stede med hverandre,
dyrene og naturen. Jeg ønsket å oppleve det samme i Norge, hvor ikke bare jeg
la vekk telefonen, men alle andre også. Det fristet å prøve.

Ny oppdagelse

I alle år har Henriette sett på seg selv som en introvert
person, som trives godt i eget selskap og trenger alenetid. Alle som kjenner
henne vet dette, og var spente på hvordan det ville gå når hun skulle være oppå
andre mennesker hele tiden på en gård.

– Jeg er nok ikke så introvert som jeg selv har trodd. Jeg
syntes det var veldig hyggelig å sove i en firemannsseng. Våkne på morgenen,
fjerne pannebåndet fra øynene og si god morgen til Fritz. Tusle ut på
kjøkkenet, hvor noen sto og rørte i en gryte.

Foto: Anton Soggiu

Det ga assosiasjoner til barndommen, når man er på hyttetur
og subber rundt i strømpebuksa.

– Den tilværelsen, som mange tror er slitsom, syntes jeg var
utrolig hyggelig. Jeg burde egentlig bo i kollektiv, ler hun.

Å våkne opp omringet av dyr, og starte dagen med å melke
kuer mens geitekillingene hoppet rundt, var som en drøm for Henriette.

– Alle burde oppleve å leve med dyr, og ikke ha tilgang til
telefon. Det var ingen biler, ingen støy… det var en velsignelse.

Ble stille i hodet

Henriette forteller at det ofte dukker opp nye planer og kreative
prosesser i hodet hennes. Det tikker og går hele tiden.

– Jeg pleier å skrive ned alt, men jeg hadde ikke noe å
skrive med, så det var litt frustrerende. Men til slutt ble det helt stille i
topplokket. Det var så deilig. En slags påminnelse om hvordan det var å være
barn. Hvor du ikke har noen ting du skal gjøre – du skal bare være.

At alle bare var til stede, uten telefoner og andre
distraksjoner, opplevdes som en stor kontrast til dagens samfunn.

– I dag er det slik at dersom du går inn i et rom, sitter 95
prosent med hodet ned i en telefon. Du møter ikke blikk lenger. De små,
spontane samtalene man før hadde, er borte fra samfunnet.

Foto: Ida Bergersen

Guttastemning

Det betyr likevel at det ikke bare var fryd og gammen. Når
13 veldig forskjellige mennesker samles under samme tak, er det åpenbart at
ikke alle går like godt overens.

– Etter mange år i bransjen har jeg nok selvinnsikt til å
vite at dersom du som en kvinne på 55 år er klar i talen, får du den rollen. Så
jeg holdt meg ganske mye, for at produksjonen ikke skulle få mulighet til å
lage den karakteren av meg, for det ville jeg ikke kjent meg igjen i. Selv om
du sier ifra på en hyggelig måte, blir du umiddelbart satt i bås som kjip
kjerring. Det er synd.

Da guttastemningen tok helt av, og guttene hadde skravlet
uten stopp i lang tid, om helt uvesentlige ting, forsøkte Henriette å innføre
stilletid.

– Det var lyd hele tiden. Det er jo hyggelig å få oppleve at
du er på en gård, og ikke føle at du er på kaffebrenneriet på Carl Berner. Så
jeg prøvde å tulle litt med gutta, og oppfordre Sondre og Jonas til å ha en
pause hvor de ikke snakket. Jeg forsøkte å bevisstgjøre dem på en litt hyggelig
måte, og fortelle at det går an å vaske opp uten å komme med vitser absolutt
hele tiden, sier hun, og legger til:

– Det er synd man blir sett på som sur og streng ved å spørre
om det ikke er mulig å dempe seg litt. De unge jentene kunne sagt ifra, for de
er bare søte og nydelige, men når man ikke er ungjente lenger kan man ikke det.

Henriette forteller at hun tullet med det, og at mannfolka
aldri tok det ille opp.

– De har jo like mye rett til å prate, som at jeg har et
ønske om stillhet. Det er ikke sånn at mitt ord er lov. Jeg vil tro det var
litt usikkerhet fra dem i starten, og et forsøk på å finne sin plass. De kjente
jo ikke hverandre fra før. Men å være rundt det, var noe av det mest
utfordrende for min del.

Foto: Ida Bergersen

Tvekamp

Den konstante fjasingen var såpass krevende at Henriette
etter de første dagene ikke visste om hun ville holde ut. Hun la ikke skjul på at hun var frustrert og demotivert overfor storbonde Peder, noe hun tror gjorde valget hans enklere.

– Jeg tenkte at jeg ikke orket å
være på gården i seks uker om jeg bare skulle høre prat om underlivet til
gutta. Men samme dag jeg ble valgt, merket jeg at det begynte å endre seg litt.
Jeg innså at det kanskje var håp.

Henriette valgte Victoria Skau som andrekjempe. Begge var veldig
motivert for å vinne tvekampen.

Mange tanker gikk gjennom hodet til Henriette på
førstekjempehytta.

– Jeg tenkte at dersom jeg drar hjem nå, kommer jeg ikke til
å føle at jeg har vært på Farmen. Selvfølgelig skal jeg bli!

Henriette har vært på mange auditions i sitt liv, og hun
forteller at hun gikk inn i en mental tilstand som var helt merkelig.

– Jeg husker knapt noe fra det døgnet. Jeg satt på kanten av
fjellet utenfor hytta og hadde oversikt over hva de andre deltakerne holdt på
med. Og så sa jeg til meg selv at jeg fortsatt var en del av dem. Jeg nektet å
la meg bli frakoblet. På den måten følte jeg at jeg ikke var ute, og jeg klarte
å finne en kraft til å yte maks når det gjaldt.

Foto: Anton Soggiu

Ekstremt vanskleig

Det ble en interessant tvekamp. Henriette og Victoria fikk
to prøvekast hver før kampen ble satt i gang, og at ingen av dem var i nærheten
av å treffe blinken.

– Den avstanden var så lang! Det var helt vilt! Blinken var
utrolig liten, og øksene er ganske tunge. Man må kaste med begge hendene, så
man må jo nærmest legge seg i bro for å få nok kraft i kastet, sier hun, og
legger til:

– Jeg var så full av adrenalin, og bestemt på å vinne. Det
eneste jeg hadde i tankene var å ikke gjøre barna mine flaue, vise at de
gamle er eldst og at jeg har noe å fare med. Og å skrike! For det har jeg sett
spydkastere og kulekastere gjøre, ler hun.

– Og så satt den, gitt. Det var en voldsom start.

For under sitt første kast, klarte Henriette på imponerende
vis å treffe øksen midt i blinken – noe som sjokkert alle.

– Jeg var så i sonen under den kampen, at jeg knapt husker
noe fra det.

Det ble flere kast på både Victoria og Henriette uten at
noen av dem traff blinken. Men til slutt var det Henriette som tok seieren.

– Jeg var veldig glad for det, smiler hun.

Foto: Ida Bergersen

Hva livet handler om

Gårdsoppholdet lærte også Henriette hvor viktig det er å ha
mennesker rundt seg.

– Livet handler om menneskelige relasjoner – enten det er
venner, familie eller kollegaer. Poenget med å være menneske er å «connecte»
med andre. Og det gjør vi på forskjellige måter, men vi er så fjerne nå. Mister
vi hverandre, mister vi oss selv – og hva sitter vi igjen med da?

Henriette forteller at hun ofte går ut døra hjemmefra uten
telefon. At det er helt uproblematisk å spørre folk om hjelp – slik man gjorde
før i tiden.

– Livet er utrolig uproblematisk uten telefon. Det er det
enkleste tiltaket jeg har gjort i livet mitt.

Hun synes det er synd at ikke flere tar grep, og løsriver
seg litt fra telefonen.

– Det føles så rart å være omtrent den eneste som sitter på
bussen og ser ut av vinduet. Om vi ikke våkner som samfunn snart, og ser at vi
er på feil vei… da kommer det til å gå galt med vår mentale helse.

Har du et tips?

Hei, jeg heter Ida Bergersen, og er journalist i KK. Har du et tips, en historie du vil fortelle eller et felt du mener vi bør skrive om?