Ytring, Debattinnlegg | Som foresatt savner jeg sammenheng mellom ord og praksis

Jeg skriver dette som foresatt, og som mamma til barn som elsker fotball. Barn som vil spille mer, lære mer og være mer på banen. Når ordene som brukes om utvikling, samarbeid og muligheter ikke stemmer med hverdagen barna faktisk møter, kjenner jeg et ansvar for å si ifra. Ikke for å kritisere, men fordi stillhet ikke gagner barna det gjelder.

Jeg har tre barn som er og har vært aktive i KIL, og jeg har hatt et styreverv som inkluderingsansvarlig i klubben. Nettopp derfor opplever jeg det som krevende å lese hvordan denne saken er blitt fremstilt i lokalavisen. Etter mitt syn mangler det viktige perspektiver. Det er et tydelig sprik mellom det som kommuniseres offentlig om ambisjoner, utvikling og samarbeid, og det som faktisk lar seg gjennomføre i praksis.

I denne prosessen har jeg opplevd at mye energi har gått med til å forsvare dagens organisering, fremfor å stille de nødvendige spørsmålene om hvorvidt tilbudet faktisk treffer. Min opplevelse er at KIL i stor grad er tilfreds med slik ting er i dag, også når det gjelder tilrettelegging for de mest motiverte spillerne. Samtidig er det nettopp her mange foresatte og spillere opplever at tilbudet ikke er godt nok. Det treffer ikke alle, og det er et problem vi må tørre å erkjenne før vi kan gjøre noe med det.

Jeg har savnet større takhøyde for å diskutere dette åpent. Historikk, etablerte sannheter og relasjoner ser ut til å stå i veien for en reell og fremtidsrettet diskusjon om det som burde være hovedtemaet: hvordan vi best mulig legger til rette for barn og unge med ulike behov, motivasjon og ambisjonsnivå.

I styret har jeg vært tydelig på at både jeg og mannen min er positive og takknemlige for at det nå finnes et tilbud som treffer sønnene våre bedre. Likevel har styret konkludert med at jeg er inhabil i den konkrete saken som gjelder FK Vågan. Vedtaket tar jeg til etterretning. Samtidig opplever jeg at vurderingen er gjort på et, etter mitt syn, svakt og tvilsomt grunnlag, uten at det forelå reelle interessekonflikter.

Prosessen har gjort det tydelig for meg at jeg ikke har lykkes med å påvirke styret i den retningen jeg mener er nødvendig. På dette grunnlaget har jeg valgt å trekke meg fra styret.

Dette handler ikke om mistillit til enkeltpersoner. Det handler om retning. Om vilje til utvikling. Og om evnen til å se at én modell sjelden er tilstrekkelig for alle.

I hverdagen møter barna strukturelle begrensninger. Yngstemann har to treninger i uka, eldstemann én. Hospitering skal i teorien være mulig, men i praksis lar det seg ikke gjøre når treninger legges samtidig. Selv om det på papiret kan se ut som det finnes handlingsrom, er det i realiteten svært krevende å få til mer aktivitet innenfor dagens struktur.

Dette er virkeligheten mange foresatte står i. Det handler ikke om manglende vilje hos barna. Det handler om rammer som ikke gir rom for dem som vil mer.

For mange blir egentrening eneste alternativ. Egentrening kan være verdifullt, men det forutsetter rettledning, kvalitet og trygge rammer for å gi ønsket effekt og bidra til sunn utvikling over tid. Her mener jeg at et supplement som FK Vågan fyller et viktig tomrom. Ikke bare gjennom ekstra trening, men gjennom tydelige rammer, kultur og forventninger.

Et slikt tilbud handler ikke bare om ferdigheter. Det handler om holdninger, ansvar, innsatsvilje og fellesskap. Om å utvikle hele mennesket, ikke bare spilleren. Dette er kvaliteter mange klubber som lykkes nasjonalt og internasjonalt har forstått verdien av. Spørsmålet er hvorfor vi ikke i større grad tør å lære av dem.

KIL og SIL gjør mye bra for bredden. Likevel er det nødvendig å anerkjenne at de ikke lykkes med å dekke alle behov. Utvikling handler ikke bare om å forsvare det som fungerer for flertallet, men om å videreutvikle strukturene slik at flere får et reelt og tilpasset tilbud.

Det finnes barn og unge som ønsker mer. Ikke fordi alle skal bli toppspillere, men fordi de er motiverte. De stiller sjelden krav til tidspunkt. De vil bare spille mest mulig fotball. Som foresatt har jeg ingen ambisjoner på vegne av mine barn, utover at de skal få muligheten.

Derfor trengs det flere perspektiver rundt bordet. Flere brobyggere i styrene, og flere ildsjeler som tør å utfordre etablerte sannheter og jobbe for løsninger som lar seg gjennomføre i praksis. Når mange foresatte som er positive til nye supplementer blir tause, mister vi verdifulle perspektiver.

Målet må være todelt: å løfte flest mulig, og samtidig gi reelle muligheter til dem som vil mest. Kanskje er ikke hospitering alene svaret. Kanskje trenger vi flere parallelle løsninger.

Jeg har ingen fasit. Men jeg er trygg på én ting: Barn og unge som vil spille mer fotball, bør møtes med strukturer som gjør det mulig, ikke med systemer som gjør det vanskelig.

Dette er mitt bidrag. Som foresatt. Og som en som fortsatt har tro på at vi kan få til mer, sammen.