Moren til venninnen min kan ikke vente til 2030, Vestre.

Hun er 93 år, bor hjemme, og trenger mye hjelp. Det får hun ikke nå, og dine mange gode og helt nødvendige lovnader og planer i Helsetalen 2026 gir ikke henne og andre eldre noen grunn til å juble.

De trenger hjelp nå.

Anne Hafstad

Anne Hafstad har lang erfaring som helsejournalist og kommentator i Aftenposten og Dagens Medisin, og som redaktør i Sykepleien.

Hun har vært avdelingsdirektør i Helsedirektoratet, og har jobbet som sykepleier på Ullevål sykehus og i Kreftforeningen.

Hun har vunnet SKUP-prisen to ganger, og fikk i 2009 Karl Evang-prisen for sitt omfattende arbeid som helsejournalist.

Hafstad er utdannet sykepleier og dr. philos fra Universitetet i Oslo.

Helse-Norges kasteballer

Hennes hverdag står i sterk kontrast til de skyhøye ambisjonene helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) presenterer i sin Helsetale for 2026.

Les også: Skarpe reaksjoner på Vestres helsetale

Vestre lover at Norge skal ha verdens beste helsetjeneste innen 2030. Da har han en jobb å gjøre, for å si det mildt.

For det er veldig langt unna hverdagen til Elsa, moren til min venninne. Hennes ambisjon eller ønske om du vil, er å få bo hjemme lengst mulig. Hun og ikke minst datteren hennes ønsker at Elsa opprettholder en viss verdighet og livskvalitet på slutten av livet. I sin egen leilighet. Deres ambisjoner er nære og kortsiktige. De planlegger nærmest fra dag til dag. Det er ingen enkel oppgave for Elsa har store helseplager, og hjelpen hun får fra de kommunale helse og omsorgtjenestene er uforutsigbare og av svært varierende kvalitet.

Samhandlingen mellom dem som skal hjelpe i kommunen og spesialistene på sykehuset er sånn passe, for å si det forsiktig. Elsa er et godt eksempel på det Vestre og alle vi som driver med eller skriver om helse ofte kaller kasteballer mellom de ulike nivåene i helsetjenesten. To dager hjemme, så to dager på sykehus. En uke hjemme og så en dag på sykehus igjen. Det er hverdagen til Elsa nå.

Vestre vil ha slutt på at pasienter er kasteballer slik Elsa opplever. Det er på høy tid, for det kan ikke fortsette sånn. Våre eldre og andre med kroniske og sammensatte lidelser fortjener bedre enn det.

Hovedpunktene i Helsetalen kan du se her.

Venter på dobesøk til etter vaktskift

Elsa sitter stort sett i stolen sin i stuen. Pusten er tung og anstrengt. Bena er hovne og vonde. Hun orker ikke mye og kan knapt gå. Elsa er klar og orientert og har en vilje av stål. Hun er livredd for å komme på sykehjem. Det er ikke uten grunn, for hun har vært på korttidsopphold på et helsehus her i byen. Det var ingen god opplevelse. Med hjertesvikt og altfor mye væske i kroppen får hun vanndrivende medisiner. All overflødig væske må ut. Da kan det haste med å komme seg på do for Elsa og hun trenger hjelp til det.

Når den ansatte på helsehuset ber Elsa om å vente til etter vaktskiftet fordi hun har ikke tid til å hjelpe nå, skjønner jeg godt at Elsa ikke vil tilbake dit eller på sykehjem.

Stort mer uverdig enn dette kan det vel ikke bli.

Hjemme i leiligheten sin er Elsa lovet hjelp fra hjemmesykepleien fire ganger om dagen. Hun skal få hjelp til daglig pleie og til å få på støttestrømper som er nødvendig med de hovne bena, og det skal sikres at hun får i seg mat. Elsa trenger frokost – den får hun ofte ikke før langt ut på dagen for hjemmesykepleien har ikke tid til å komme å smøre brødskivene til henne før det. Ofte blir brødskivene stående på kjøkkenbordet, for Elsa orker ikke å gå dit fra stolen sin i stuen.

Hvor mye hjelp hun faktisk får, varierer fra dag til dag. Det er stadig nye mennesker som kommer og går og mange av dem har åpenbart ikke helsefaglig utdanning og manglende kompetanse, mens andre igjen ikke snakker særlig godt norsk.

Eksemplene på rare og uverdig ting som skjer rundt Elsa er mange, men jeg stopper her med å si at uten datteren som stiller opp for moren sin langt utover hva vi som samfunn kan forvente, tør jeg ikke å tenke på hvordan livet til Elsa ville vært.

Hoppet bukk over utfordringene i kommunene

Hvorfor skriver jeg om Elsa og hennes hverdag nå, og ikke om alt Vestre i sin tale kunne slå fast at han har fått til i sin tid som helse- og omsorgsminister og hans ambisjoner fram mot 2030?

Du tenker kanskje at det er dårlig gjort overfor Vestre som vil så inderlig vel. Og dessuten er det faktisk mange som opplever at de får god helsehjelp når de trenger det.

Og glemmer jeg helt at leger, sykepleiere og annet helsepersonell hver eneste dag strekker seg langt og lengre enn langt for å gi deg og meg helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet? Nei da jeg glemmer ikke noe av dette og jeg er blant dem som har stor respekt for alle dem som virkelig gjør en fantastisk innsats i helsetjenesten hver eneste dag. De fortjener stor takk og får gjerne applaus fra meg. Jeg klapper gjerne for dem hver eneste dag. Også Elsa får mye god hjelp fra mange svært flinke sykepleiere, helsefagarbeidere og fastlegen sin. Men hjelpen er fragmentert og lite forutsigbar.

Når jeg likevel velger å skrive om Elsa nå, er det fordi hun ikke er et enkeltstående tilfelle, men nok et eksempel på at heller ikke vår gode offentlige helsetjeneste er uten utfordringer. Det gjelder ikke minst de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

Vestre snakket ikke mye om utfordringene i kommunene. Han hoppet litt for lett over det faktum at kommunene er i ferd med å knele. Helsetjenesten i kommunene landet rundt blør, og det blir ikke bedre av seg selv framover.

Det er faktisk i kommunene vi lever våre liv. Vi blir stadig flere eldre og det blir færre til å ivareta oss. Det er ramme alvor og jeg skulle gjerne hørt mer om hva Vestre vil gjøre for å sikre deg om meg gode helsetjenester i kommunene.

Han snakket ikke mye om barn og unge eller psykisk helse heller. Skal vi få ned andelen barn og unge med psykiske plager og gi dem en god framtid må vi begynne i kommunene. Som han selv sa i Helsetalen: forebygging er billigere enn reparasjon.

Lang vei fra gode ambisjoner til faktisk endring

Det mangler ikke på slagord og gode intensjoner i talen til Vestre, og jeg vet at han virkelig ønsker å få til alt han sier. Det er ikke hans ambisjoner det er noe galt med. Han mener godt og vil så mye, men det er dessverre fortsatt langt fra gode intensjoner til faktisk handling.

Det er lett å skyte ned Vestre, og han bærer et betydelig ansvar for det som ikke fungerer og at det er mye som kan bli bedre i våre helsetjenester. Han kjemper en innbitt kamp internt i regjeringen om mer penger til helse, men han må for ofte vike for internasjonalt samarbeid, forsvar, beredskap og befolkningens sikkerhet.

Det er til å forstå, men beredskapen vår blir faktisk ikke bedre enn helsetjenesten nær oss. Uten at det fungerer i hverdagen for folk flest, har vi ingen beredskap hvis det smeller, enten trusselen heter pandemi eller i verste fall krig. Det vet Vestre godt, og han gjør hva han kan for at helseberedskapen vår skal bli bedre.

Hans prosjekt «Vår helse 2030» er ambisiøst og er i gang med en rekke konkrete prosjekter, som en ny helsereform, helsepersonellplan, raskere helsehjelp, Eldreløftet og en friskere befolkning.

Jeg heier på Vestre, og gir ham gjerne velfortjent ros for at han har fått ned ventetidene, at færre står i helsekø, for alle prosjektene han har satt i gang og for ambisjoner og et genuint ønske om å skape en god offentlig helsetjeneste fram mot 2030. Det er viktig og bra. Men Elsa og alle som henne kan ikke vente til 2030, så du må gjøre noe for dem allerede nå. Langsiktige prosjekter hjelper ikke Elsa. Jeg ønsker deg lykke til og håper du får til alt du har presentert, Jan Christian Vestre.