KRONIKK

Historien viser at slike valg sjelden føles dramatiske i øyeblikket. Først i ettertid blir det klart hvor grensen faktisk ble krysset.

Historien viser at de mest problematiske maktapparatene sjelden oppstår i opposisjon til staten. De vokser frem innenfra, og fortærer legitimiteten de er bygget på, skriver Paul Buvarp.
Evelyn Hockstein / NTB

For noen dager siden ble Renée Nicole Good skutt og drept under en føderal operasjon i Minneapolis. Håndteringen av saken markerer et farlig skifte i amerikansk rettspraksis. Mens offeret stemples som en trussel uten bevis, signaliserer Det hvite hus at statens agenter har immunitet. 

Deltakere i en lysvake ved USAs ambassade i London hedrer Renée Nicole Good etter at hun ble skutt og drept under en ICE-operasjon i Minneapolis.
Alastair Grant / NTB

For mange som har fulgt utviklingen rundt ICE tett, kom denne hendelsen ikke helt uventet. I månedsvis har kritikere og lokale myndigheter advart om at noe dramatisk ville skje. 

I lys av Trumps mange autokratiske retningsvalg det siste året, er det grunn til å følge nøye med.

Drapet på Renée Nicole Good fremstår derfor ikke bare som en tragisk enkeltstående hendelse, men som en varslet konsekvens av en praksis der terskelen for vold gradvis er blitt senket, samtidig som den institusjonelle ansvarligheten er blitt svakere.

Den nye styrken

ICE er ikke lenger bare en etat for toll- og grensekontroll. I økende grad opererer ICE-agenter uten standard politiuniformer, men med en blanding av sivile klær og taktisk utstyr. De er ofte maskerte, tungt bevæpnede og gjennomfører hurtige, sjokkpregede operasjoner i sivile nabolag. Dette skjer også i byer der lokale myndigheter eksplisitt har motsatt seg deres tilstedeværelse. 

I økende grad opererer ICE-agenter uten standard politiuniformer, men med en blanding av sivile klær og taktisk utstyr, skriver Buvarp.
Ryan Murphy / NTB

Samtidig har rekrutteringen økt, og signalene fra ledelsen har vært tydelige. Dette er en maktutøvelse som skal være robust, konfronterende og lojal.

ICE er opprettet av Kongressen, finansiert gjennom lovlige budsjetter og har et klart demokratisk mandat. De eksisterer i en bredere lovkontekst. Styrkingen av ICE er en del av et større bilde med juridiske innstramminger, men under Trump har etaten blitt spydspissen i den nye politikken.

Det er nettopp dette som gjør utviklingen alvorlig. For historien viser at de mest problematiske maktapparatene sjelden oppstår i opposisjon til staten. De vokser frem innenfra, og fortærer legitimiteten de er bygget på.

Maskerte ICE-agenter pågriper en demonstrant i et boligområde i Minneapolis etter drapet på Renée Nicole Good.
OCTAVIO JONES / NTB

Gufs fra fortiden

Autoritære og paramilitære styrker blir nesten aldri etablert som autoritære. De selges inn som nødvendige, defensive og midlertidige svar på reelle problemer. Hitlers SA begynte som «Saalschutz» – hallvakter som skulle beskytte politiske møter i et voldelig Weimar-Tyskland. Mussolinis svartskjorter ble fremstilt som frivillige ordensvern i møte med kaos og streiker. I Sovjetunionen ble Tsjekaen etablert som et midlertidig unntaksorgan for å beskytte revolusjonen mot sabotasje.

Ingen av disse ble lansert som terrorapparater. Tvert imot ble de presentert som ansvarlige løsninger på uorden. Først senere utviklet de seg til anonyme, paramilitære maktinstrumenter med lav terskel for vold og høy terskel for ansvar.

ICE er ikke SA, svartskjortene eller Tsjekaen. USA er ikke mellomkrigstidens Europa. Slike direkte paralleller er feil. Men mekanismen er gjenkjennelig. Når staten møter politisk motstand, lokal ulydighet eller sosial uro med mer anonymitet, mer skjerming og hardere taktikker, endres forholdet mellom stat og borger.

Men i en rettsstat er «vi ble provosert» aldri en tilstrekkelig begrunnelse for å endre maktens karakter, skriver Buvarp.
Tim Evans / NTB

Sikkerhet som unnskyldning

Et vanlig motargument er at denne eskaleringen er blitt fremprovosert. At aktivister forstyrrer operasjoner. At agenter trues. At maskering og tung bevæpning er nødvendige sikkerhetstiltak. Det er ikke vanskelig å forstå argumentet. Staten har en legitim plikt til å beskytte sine ansatte.

Men i en rettsstat er «vi ble provosert» aldri en tilstrekkelig begrunnelse for å endre maktens karakter. Tvert imot er det i møte med motstand at rettsstatens prinsipper settes på prøve. Jo større press staten møter, desto høyere må kravene være til åpenhet, identifiserbarhet og etterprøvbarhet. Hvis svaret på motstand alltid er mer skjerming og mindre innsyn, har man akseptert en logikk der press nedenfra legitimerer normbrudd ovenfra.

Når dette kombineres med signaler om personlig lojalitet til presidenten, slik vi har sett fra sentrale politiske ledere som Kristi Noem og Tom Homan, blir bildet enda mer urovekkende. 

ICE-agenter pågriper en kvinne i Minneapolis, et bilde på den eskalerende, maskerte maktbruken.
STEPHEN MATUREN / NTB

Veiskillet

USA er fortsatt en rettsstat. Nettopp derfor er dette et valg som nå tas. Drapet på Renée Nicole Good og hvordan etaten utvikler seg videre vil ha stor betydning for USAs fremtid. 

Enten insisterer man på et demokratisk regelverk, tydelig ansvarliggjøring og en nedskalering av praksiser som undergraver offentlig tillit. Eller så normaliseres en maktutøvelse der anonymitet, immunitet og eskalering blir akseptert som prisen for orden.

Historien viser at slike valg sjelden føles dramatiske i øyeblikket. De fremstår rimelige. Praktiske. Nødvendige. Først i ettertid blir det klart hvor grensen faktisk ble krysset. I lys av Trumps mange autokratiske retningsvalg det siste året, er det grunn til å følge nøye med.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.