4. september sto samferdselsminister Jon-Ivar Nygård på Hamar og leverte det som ble oppfattet som et klarsignal: Hamar stasjon skulle endelig tas videre, og ombygging kunne starte i 2026 – nettopp for å samkjøres med utbyggingen av dobbeltspor gjennom Stange og fram til Hamar.

Det var før valget. Det var smil, forventninger og en følelse av at nå – endelig – kommer Innlandet etter.

Fire måneder senere kommer Bane NOR med lua i hånda og ei tynn pressemelding etter at HA har avslørt realitetene dagen før de hadde tenkt å fortelle det.

Dobbeltsporet skyves til 2032.

Det er ikke bare en forsinkelse. Det er et løftebrudd. Og et styringsproblem.

Det var ikke noe nytt i pressemeldingen om forsinkelsene som ikke Bane NOR burde hatt full kontroll på hele veien.

Da er det ikke rart det ropes skandale om et slikt prosjekt.

For dette handler om noen hundre meter som har vært kjent i årevis som krevende. Åkersvika er et vernet våtmarksområde, med innsigelser og strenge rammer. Likevel står vi her, etter år med planer, vedtak og prosjektering, og får beskjed om at løsningen ikke er god nok og må tegnes på nytt.

Det er som å bygge en firefelts motorvei – og la den siste kilometeren være en enveiskjørt grusvei med trafikklys.

Dette er alvorlig for utviklingen av Innlandet.

For Hamar stasjon skulle bli knutepunkt for persontrafikk, godstrafikk og hele logikken i togtilbudet nordover og sørover.

Bane NOR beskriver selv Hamar stasjon som et prosjekt der byutvikling og reisehverdag skal gå hånd i hånd, med ny atkomst og en undergang som knytter stasjonen til den nye bydelen langs Mjøsa.

Når sluttføringen av dobbeltsporet skyves til 2032, påvirker det hele denne utviklingen.

Byutviklingen i Hamar rammes brutalt at elendig prosjektering fra Bane NOR. Det går selvsagt også ut over folk som allerede har investert i utviklingen av Espern-området opp mot Mjøsfronten. Det er boligprosjekter, kjøpere, utbyggere og forventninger. Et stasjonsområde som blir liggende i en langvarig anleggs- og usikkerhetsfase, gjør ikke boligdrømmer enklere å selge.

Og når store private og offentlige aktører har planlagt etter en framdrift som nå skrinlegges, er det ikke urimelig å frykte at regningen til slutt kan komme tilbake i form av krav, tvister og ekstra kostnader – også for Bane NOR-systemet selv.

Det er fristende å rope skandale, men det hjelper ingen. I stedet må vi få alle rapporter på bordet.

Samferdselsministeren, som selv har jublet for at dette var i rute, må brette opp ermene litt mer enn en kort e-post om at prosjektet «følges tett».

Det må legges politisk tyngde i dette, fordi det er staten som eier Bane NOR, bestiller effekten og har lovet resultatet.

Og vi forventer at Bane NOR legger fram en åpen, etterprøvbar plan som svarer ut alle spørsmål.

Hva visste dere? Når visste dere det? Og hvorfor kommer erkjennelsen først nå?

Her må noen rett og slett komme seg på jobb.

For dette haster.