Likevel opplever vi nå å bli gjort ansvarlige for en boligkrise vi verken har skapt eller har ansvar for å løse.
Boligmangelen i Tromsø er ikke ny. Den eksisterte lenge før korttidsutleie ble utbredt, og er et resultat av for lite boligbygging over mange år, treg planlegging og manglende kommunal kapasitet. Dette er et offentlig ansvar. Likevel er det nå private, lokale utleiere som ser ut til å måtte ta regningen.
Vi har allerede et lovverk for korttidsutleie. I borettslag og sameier gjelder 90-dagersregelen. Problemet er ikke mangel på regler, men at kommunene har begrenset innsyn og få reelle sanksjonsmuligheter. Håndhevingen blir derfor i stor grad klagebasert og tilfeldig.
Likevel foreslås nå nye, brede reguleringer – før man har styrket kommunenes evne til innsyn og målrettet håndheving av regelverket som allerede finnes. For meg fremstår dette som dårlig forvaltning.
Når reguleringene blir mer omfattende og uforutsigbare, er det ikke de store aktørene som først gir seg. Det er de små. De som har én eller to enheter, uten juridiske apparat eller store økonomiske marginer. Når vi presses ut, forsvinner ikke turistene. Etterspørselen etter overnatting består.
Resultatet blir færre tilbud, høyere priser – og et marked som i større grad kontrolleres av kapitalsterke aktører. Erfaringer fra andre byer viser at streng regulering ikke gir billigere overnatting, men dyrere. Det vil Tromsø tape på, når færre har råd til å reise hit.
De rike blir rikere, mens vanlige folk presses ut.
KRONIKKFORFATTER: Henrik Nørve |
Foto: Privat
Det er heller ingen hemmelighet at store hotellkjeder i årevis har ønsket strengere regulering av korttidsutleie. Nye, brede innstramminger vil i praksis gagne aktører som allerede er rigget for tung regulering – og som både har ressurser og interesse av å påvirke utviklingen i denne retningen. Når små, lokale utleiere forsvinner, er det i stor grad disse som sitter igjen.
Det snakkes også lite om hvem som faktisk sitter igjen lokalt. Mange av hotellene i Tromsø eies av store kjeder, ofte med hovedkontor utenfor byen. Overskudd og beslutningsmakt flyttes ut, mens belastningene blir igjen her. Det er vanskelig å se hvordan dette gagner Tromsø som lokalsamfunn.
For dette handler om mer enn boligpolitikk. Det handler om samfunnskontrakten rundt turisme.
Vi som bor her lever med økt trafikk, støy, press på infrastruktur og endrede nærmiljø. Dette har vært mulig å akseptere fordi noe av verdiskapingen også har blitt igjen lokalt. Når jeg både skal ta belastningen og miste muligheten til å tjene på turistene, begynner det ærlig talt å føles meningsløst.
Et poeng som sjelden nevnes, er hvordan korttidsutleie faktisk har bidratt positivt til bygningsmassen i Tromsø. Mange gamle eneboliger og slitne leiligheter er blitt totalrenovert fordi korttidsutleie har gjort det økonomisk mulig.
Skal korttidsutleie reguleres, må det gjøres treffsikkert og rettferdig:
- Før nye reguleringer innføres, må kommunene få reelle verktøy til innsyn og håndheving av regelverket som allerede finnes.
- Det må skilles tydelig mellom små, lokale utleiere og kommersiell masseutleie
- Lokal verdiskaping må tas på alvor
Hvis ikke ender vi opp med politikk som rammer bredt – men treffer feil.
Da presses småfolk ut, de rikeste sitter igjen, og Tromsø får regningen.