Dette fraværet av evne til å håndtere normale livsutfordringer er ikke lenger bare et problem for unge. Manglende evne til å håndtere normale livsutfordringer er blitt et nasjonalt sikkerhetsproblem.
Statsminister Jonas Gahr Støre har nylig understreket alvoret. Med utgangspunkt i at Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, har han bedt om å holde en egen orientering for Stortinget. Regjeringen varsler nå om krigsfare som varsom.no varsler snøskred.
Sterkestes rett gjelder
Beveger vi oss i den terminologien, ligger faren for militær konflikt nå trolig på oransje nivå. Bakteppet er skrotingen av verdensordenen som ble etablert etter andre verdenskrig. Nå er det den sterkes rett som igjen gjelder.
Dette er bakteppet
Den gamle verdensorden basert på forutsigbarhet der NATO, FN og Bretton Woods ble etablert for å sikre global stabilitet er på mange måter skrotet. USA holder på å abdisere som den vestlige verdens militære og økonomiske garantist.
Som Steven Miller, Trumps rådgiver, kynisk uttalte til CNN 5. januar:
«Vi lever i en verden som styres av styrke og makt. Du kan snakke alt du vil om internasjonale finesser, men i den virkelige verden er det makten som rår.»
En eventuell annektering av Grønland handler trolig mer om at USA ønsker tilgang til veldig sjeldne mineraler enn Arktisk kontroll. På samme måte som fjerningen av Nicolás Madurohandlet om tilgang på og kontroll over Venezuelas enorme oljereserver.
Europa i er nå i den totalt absurde situasjonen at sju NATO-land – Danmark, Norge, Sverige, Finland, Tyskland, Frankrike, Nederland og Storbritannia. – er gått sammen om Operation Arctic Endurance. Oppdraget er å vise miltære tilstedeværelse og styrke overvåkningen av Grøndland. Norge sender to soldater til dette oppdraget.
Sju europeiske statsledere – Frankrike, Tyskland, Italia, Polen, Spania, Storbritannia og Danmark. – underskrev dokumentet 6. januar «Greenland belongs to its people» .
offisielt for å bygge isbrytere mot russisk og kinesisk aktivitet, men reelt sett fungerer initiativet som en akutt europeisk forsvarsmekanisme mot Donald Trumps trusler om å annektere Grønland.
Norge har ikke signert dette dokumentet. I stedet har de nordiske utenriksministrene (Norge, Sverige, Finland, Island og Danmark) gitt en egen felles nordisk uttalelse.
Det Norge har valgt å gjøre, er:
- Sende personell til den danskledede operasjonen på bakken.
- Delta i den militære koordineringen sammen med de andre europeiske landene.
Om Trump ikke får det som han vil på Grønland, spekuleres det i om Svalbard kan komme i spill på samme måte.
Som ved alle store hamskifter tyter en ny virkelighet ut. Om vi slutter å se på oss selv som en trygg del av en allianse, og heller som et mulig bytte, blir sårbarheten vår prekær. Historien har vist at det er den sterkestes rett som gjelder. Nå er vi der igjen.
Akkurat som spanjolene plyndret aztekerne for gull på 1500-tallet, risikerer vi at vår enorme pengebinge, våre naturressurser og vår strategiske beliggenhet lokker til seg moderne erobrere.
Potensialet for mye høyere konfliktnivå, inkludert krig, er blitt mye større. Da trenger vi troverdig nasjonal motstandskraft. Selvfølgelig først og fremst militært, men en nasjons motstandskraft henger også nøye sammen med hva hvert enkelt menneske kan mobilisere. Det gjelder særlig de mest utsatte blant oss, barn og unge.
Sitter alene på rommet sitt
Akkurat nå befinner de seg på en måte i et slags indre eksil, der vi tror at de er vernet mot alt vondt og vanskelig inne på barnerommene sine.
Det er de slett ikke. Der inne utspiller det seg en epidemi i psykisk uhelse, særlig blant jenter.
Fastlege Morten Busch oppsummerte i en debattartikkel i Aftenposten 15. desember under tittelen «Er det mulig å lære ungdom robusthet? Ja, og vi bør snakke langt mer om det.», situasjonen slik:
«Henvisningstallene til psykisk helsevern øker voldsomt. Ungdom står i kø for helsehjelp som ikke finnes. (…) Og ja, kapasiteten i psykisk helsevern er presset til bristepunktet. Men vi overser en helt sentral del av problemet: mangel på robusthet.»
Fra en barndom med masse fysisk lek og streifing sammen med andre barn, har vi gått til en telefonbasert barndom hvor barn og ungdom sitter mesteparten av tida på rommene sine med null risiko for å bli skadet, men med høy risiko for digital mobbing.
Generasjon NEET – unge mellom 15-29 som står utenfor arbeid, opplæring og utdanning – vokser eksplosivt i hele den vestlige verden. I Norge teller gruppen som driver for vind og vær godt over 100 000 unge.
Det er selvfølgelig veldig mange årsaker til denne inndrivingen fra løkka til barnerommet, men en viktig driver har vært foreldres behov for å verne barna sine mot fysiske farer, mobbing og trakassering.
At barna er mye alene på rommene sine fremgår av den siste nasjonale Ungdata-undersøkelsen på ungdomstrinnet. I Tromsø oppgir nesten én av tre at de ikke har hatt besøk av venner eller vært hos venner i hjemmet siste uka. Like mange oppgir at det har skjedd én gang.
Foreldrene har full kontroll på dem. Hele 94 prosent oppgir at foreldrene vet hvem de er sammen med på fritida. Bare én av fire oppgir at de forsøker å skjule hvem de er sammen med overfor foreldrene sine. De unge har ingen etablert barne- og ungdomsverden helt for seg selv.
Vi har kreert en verden for dem hvor de ikke følger nyhetsstrømmen og i liten grad vet hva krig innebærer. Vi snakker om en veldig polstret barndom.
Hva om vi må evakuere?
Hva skjer om barn og unge plutselig skal ut av gaming, Snapchat og Instagram-virkeligheten sin og gå sørover som følge av at russerne angriper oss fra øst?
Forsvaret formoder at russiske styrker vil oppføre seg som de gjør i Ukraina. At massakre à la den i Butsja vinteren 2022 kan gjenta seg her. Å gi seg ut på vandring kan være den eneste rasjonelle respons. Det er derfor naturlig å spørre:
Vil du og din familie tåle en slik vandring?
Det er umulig å besvare et slikt spørsmål med et entydig ja eller nei. Som mennesker er vi jo veldig tilpasningsdyktige, men samtidig er det klart at mens vi tidligere genererte varme gjennom bevegelse og arbeid, er vi gått til et folk som konsumerer varme gjennom strøm og avanserte klær.
Jeg tror en evakuering på vinterstid i dag hadde gått ganske dårlig.
Finnenes erfaringer
Sist noen stod opp imot russere her nord, var da finnene sloss mot dem under vinterkrigen (1939–1940). Finnene var et folk som virkelig kunne skape energi gjennom bevegelse og arbeid.
I måten de utkjempet en mobil geriljakrig på ski, der de utnyttet terrenget og den knallharde vinteren til å utradere overlegne sovjetiske kolonner gjennom den effektive «motti»-taktikken, ligger det fortsatt mye læring.
Dette er Motti-tatikken
Motti-taktikk er en finsk militær strategi fra Vinterkrigen (1939-1940), der russiske, veibundne enheter ble omringet i små lommer i skogen for å kutte forsyninger og ødelegge dem gradvis med små, mobile enhete. Finnene utnytte terrenget, vinterforholdene og overraskelsesmomentet for å nøytralisere en numerisk overlegen fiende. Russerne ble angrepet med infanteri, snikskyttere og geriljalignende metoder, noe som førte til store tap for Sovjetunionen, som i slaget ved Suomussalmi.
Og ikke bare det. Med nærmere 90 000 falne, tap av store landområder og nesten en halv million finner på flukt, spiller vinterkrigen og fortsettelseskrigen fortsatt kraftfullt inn i finsk beredskap og forsvarspolitikk.
Vinterkrigen. Finske soldater under slaget om Viborg. Scan-Foto:Lehtikuva Oy.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvor tydeligheten til den finske presidenten Alexander Stubb kommer fra. Den er forankret i en kollektiv forståelse av at frihet kan være veldig kostbar.
Vil du ha innblikk i selve kjernen i den finske motstandskraften, er det bare å lese Väinö Linnas «Ukjent soldat» og hans monumentale Polstjerne-trilogi. «Ukjent soldat» er også filmatisert (2017). Den bør vises på norske skoler.
Ukraina viser i dag en lignende utholdenhet. Selv om de har moderne våpen, foregår mye av krigen i gjørmete skyttergraver og iskalde bunkere. Mange av de ukrainske soldatene kommer fra en bakgrunn der man fortsatt må fikse ting selv, der man kjenner verdien av fysisk arbeid, og der man har et nært forhold til jorda.
De har en eksistensiell stamina. De vet at alternativet til å tåle ubehaget er utslettelse.
Vokste opp ute i dels ekstrem kulde
Min generasjon– babyboomerne, oss som er født mellom 1946 og 1964 – hadde i noen grad en oppvekst ikke så ulik de finske soldatenes. Fellesnevneren er et liv ute, ofte i ekstrem kulde.
For det første var vintrene på 60-tallet satans kalde.
Det var et av de kaldeste tiårene i Norge i forrige århundre. For Innlandet og Hallingdal der jeg vokste opp, betydde dette lange perioder med stabilt høytrykk og sprengkulde. Karasjok hadde med minus 27,1 grader i 1966 den laveste månedlige middeltemperaturen som noen gang er målt.
Vinterutrustingen vår var skrall. Anorakk, vadmelsbukse, uforede beksømstøvler, hjemmestrikkede ullvotter med nylonovertrekk og skjerf. Barn blir ikke sendt ut i så sterk kulde i dag og i alle fall ikke så dårlig kledd.
Vårt svar var å bevege oss. Og det veldig mye.
Inn kom vi med brennende neglsprett på hender og føtter. Vottene måtte vi ofte bite av oss. Evnen til å gripe hadde forlatt hendene våre. Vi hadde kompetanse i det å være ute i sterk kulde som kanskje bare spesialsoldater har i dag.
En barndomsvenn av meg fra Ål i Hallingdal la nylig ut dette diplomet han hadde fått for innsatsen i Skolelandsskikampen skoleåret 1967/68 på Facebook. Ifølge diplomet gikk Alf-Egil (f. 1955) 857 kilometer den kalde vinteren med temperaturer ned mot minus 30 grader.
Han gikk ikke med tanke på å trene for å bli god i konkurranser. Vi gikk for å få gullmerket (mer enn 500 km) og for at skolen vår skulle vinne Skolelandskampen på ski.
Svært mange barn gikk uhorvelig mange kilometer på ski. Vi gikk til og fra skolen, i alle friminutt, etter skolen og lange skiturer i helgene.
Staminaen Alf Egil fikk fra barnsben, har fulgt ham gjennom livet. Han ble yrkessjåfør og har kjørt en distanse som tilsvarer avstanden til månen 3,5 ganger.
Selvfølgelig kjører han fortsatt.
Lav foreldrekontroll
Vår oppvekst var dessuten uten særlig foreldrekontroll. Vi var på en måte bemyndiget til å oppdra oss selv. Som en eldre kollega skrev i en nekrolog om en venn:
«Gata var vår lekeplass, idrettsarena, og utgangspunkt for ekspedisjoner til forbudte områder. Det var null kontroll. Ute kunne vi gjøre som vi ville.»
Barn på selvstyr finner selvfølgelig på mye rart. Langs veier, stier, elver, opp og ned trær og fjell løp, syklet, klatret, krøp og kravlet vi. Selvfølgelig var vi ofte i fare. Selv kan jeg takke en barndomsvenn for at jeg lever. Han grep hånda mi akkurat da jeg var i ferd med å falle ned fra et fjell.
Disse erfaringene gjorde oss i stand til å håndtere natur, vurdere risiko og å ta beslutninger uten å rådføre oss med voksne. I og med at vi var skulder til skulder med våre venner, lærte vi dem å kjenne under alle slags forhold. Vi hadde et enormt stort og viktig barnefellesskap de voksne ikke var involvert i. Et fellesskap som i dag er borte.
Det førte til at vi på godt og vondt kunne hverandre ut og inn.
Mine foreldre og dagens har likevel det til felles at de elsket barna sine. De gjør det bare på veldig forskjellig vis. Våre foreldre oppdro oss med tanke på at vi skulle bli selvstendige individer.
De lyktes med kirurgisk presisjon.
Les ikke dette som at allting var bedre før. Det var slett ikke rosenrødt å vokse opp som babyboomer.
Mange fra min generasjon har selvfølgelig traumer fra en tøff barndom uten egentlig så mye voksensupport. Min generasjon, særlig menn, er veldig dårlig på å ventilere følelser.
Det som er helt sikkert, er at barnevernet hadde kommet og hentet de fleste av oss om vi hadde blitt transportert i tid fram til i dag. Vi har masse sår å bale med.
Ikke tro at jeg ikke ser svakheter med boomernes barndom.
Mangler fysisk beredskap
Likevel: Vår oppvekst gjorde oss bedre til å håndtere fare, treffe valg, stole på egne vurderinger og gjorde oss langt tidligere voksne enn dagens unge.
De har en annen type utholdenhet mentalt og digitalt, men mangler den fysiske og praktiske beredskapen som kreves når teknologien svikter.
I denne konteksten er kvintessensen av min analyse:
Vi hadde tålt å gå veldig mange kilometer til fots eller på ski til og med i sterk kulde. Det er en kvalitet vi trodde hadde gått ut på dato.
Det har den ikke.
Skal vi gi barna våre denne robustheten tilbake, må vi uansett tørre å slippe taket i den polstrede hverdagen. Det handler ikke om å sende dem ut i 30 minusgrader i beksømsko, men om å gjeninnføre et eget barneunivers med utfordrende lek som en viktig komponent.
La dem kjenne på sult og fysisk utmattelse
Vi må la dem kjenne på kulde, sult og fysisk utmattelse under kontrollerte, men utfordrende former. De må få oppleve at ubehag ikke er det samme som krise, men en tilstand man kan overvinne med egen vilje.
Dette krever også en kursendring i skolen og hjemmet, hvor vi slutter å fjerne alle hindringer foran barna våre. Vi må stille krav som koster dem noe. Barn og unge elsker denne typen utfordringer.
Når vi lærer en ungdom å tenne et bål i regnvær eller å navigere etter kart når mobilen er tom for strøm, gir vi dem noe mer enn bare en ferdighet – vi gir dem troen på at de kan handle når verden rundt dem svikter.
Når krigsfaren er på oransje nivå, kan vi ikke bare snakke. Vi må ut av komfortsonen.
Gyldigheten i setningen i innsettelsestalen til John F. Kennedy for nøyaktig 60 år siden – «Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg – spør hva du kan gjøre for landet ditt» – er blitt høyaktuell igjen. De færreste stiller seg det spørsmålet i dag. Og svaret på det er over natten blitt annerledes enn det var i går.
Du blir ikke robust om du ikke øver på det. Jeg fryser nå lett. Erfaringene med sterk kulde er på en måte avlært. Jeg tror til og med at jeg har utviklet kuldeallergi.
Men vi må begynne med dem som trenger det mest:
De unge.