Den nye fergekontrakten på Alstenfjorden er en stor sak.
Ikke bare fordi 1,6 milliarder kroner for sju år er mye penger. Prislappen bidrar til å kaste lys over flere andre problemstillinger som kan løfte regionen rundt Alstenfjorden.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Vi har tidligere på denne plass argumentert for at anbudssystemet i båt- og fergesektoren er ødelagt.
Kontrakten på Alstenfjorden illustrerer poenget: Fylkeskommunen sto til slutt tilbake med ett gyldig anbud på fylkets største fergesamband. Vi kan ikke hevde at Torghatten kan ta den prisen de vil, men de har i alle fall ingen grunn til å holde igjen. Mangel på konkurranse i denne sektoren er en voksende hodepine for bevilgende myndigheter.
Kostnadene bare vokser, uten at tilbudet for de reisende får nevneverdig bedre kvalitet.
Et annet aspekt ved den astronomiske kontraktsummen, tilsvarende en kvart milliard kroner i året, er finansiering av fastlandsforbindelse.
Samferdselsprosjekter som fjerner ferger kan få statlige bidrag tilsvarende den årlige kostnaden for fergesambandet – i 45 år framover. Den nye kontraktkostnaden på Alstenfjorden har dermed en nåverdi (over 45 år) på over 11 milliarder kroner.
Man kan si at prisveksten for en ny fergeperiode er med på å betale for en moderne samferdselsløsning for Herøy og Dønna!
Staten er ikke lett å rikke når det kommer til store samferdselsløft der folk snakker dialekt.
Men rundt Alstenfjorden snakker vi om landets største populasjon som fortsatt ikke har fastlandsforbindelse. Og et sårbart næringsliv trenger noe bedre enn 40 år gamle ferger.
Men igjen; en årlig kostnad på en kvart milliard kroner er noe å snakke om.
Hald-kommunene mener vi man bør komme Staten i møte med følgende tilbud:
Gi oss fastlandsforbindelse, mot at vi slår sammen de fire kommunene Herøy, Alstahaug, Leirfjord og Dønna.
Hald Kommune, med godt over tretten tusen innbyggere (som stadig vokser) kan være et kjøttbein som får lokket Staten utpå.
Så tett integrert som Hald-kommunene allerede er, både i tjenesteproduksjon, bosetting og arbeidsmarked, ser vi få saklige argumenter mot en sammenslåing.
Motstanden mot kommunesammenslåing er gjerne størst blant ordførerne selv – de sitter tross alt på en av de feteste stillingene i bygda.
Ellers hersker en generell og dypt forankret motvilje mot å gjøre noe vi ikke har gjort før.
Men med de muligheter som nå kan åpne seg – med utgangpunktet i en rådyr fergekontrakt – mener vi muligheten er for stor til å la gå ‘på båten’ – for å si det sånn.