Anmeldelse
«28 Years Later
• Med: Ralph Fiennes, Erin Kellyman, Jack O’Connell, Alfie Williams, Chi-Lewis Parry, Emma Laird
• Regi: Nia DaCosta
• Premiere på kino fredag 16. januar
• Horror. Storbritannia / USA. 1 time og 49 minutter
Vis mer
Ørliten spoileradvarsel til deg som ennå ikke har sett den forrige filmen i denne gjenopplivede serien:
«28 Years Later» (2025) var en veldig britisk film. Praktisk talt en stor, feit «Brexit»-allegori, en film om det gåtefulle øyfolkets historiske hang til både imperialisme og isolasjonisme.
Aller mest så i den avsluttende scenen, der filmens unge helt, 12 år gamle Spike (Alfie Williams), støtte på et røverpakk der alle medlemmene bisart nok var kledd ut som den redselsfulle BBC-profilen Jimmy Savile.
JIMMY, JIMMY, JIMMY, JIMMY OG JIMMY (FRA VENSTRE): Jack O’Connell, Erin Kellyman og Ghazi Al Ruffai i «28 Years Later: The Bone Temple». Foto: SF Studio / Disney
Savile døde i 2011, og klarte gjennom et 84 år langt liv å unngå å stå til rette for sine mange forbrytelser. Det faktum at «alle» mistenkte at noe var alvorlig galt, også mens han levde, og at han slapp unna med noe grusomt, har medført at han rider den britiske kollektive psyken som en mare.
Savile var et monster i både handlinger og utseende. Latterlig lett å etterape: Du trenger bare en blond, pistrete parykk, en schtøgg joggedress og to håndfuller glorete gullringer. Gjengen i «28 Years Later: The Bone Temple» dyrker ham som en slags demonisk avgud. Vi møter dem først bak en vegg med et bittert ironisk skilt: «Ingen adgang for barn».
SADISME, TORTUR OG ØDELEGGELSE: Erin Kellyman og Jack O’Connell i «28 Years Later: The Bone Temple». Foto: SF Studio / Disney
Alle disse slemmingene heter «Jimmy» – eller avarter derav. Men sjefen, selve over-Jimmyen, er han som spilles av Jack O’Connell, som tror han er sønnen til Satan selv, og som tvinger unge Spike til å verve seg til gruppen deres. Med dette er den unge gutten garantert et vondt og umoralsk liv, dedikert til sadismen og lyst-torturen som Jimmy-gjengen vier seg til. («Veldedighet», kaller de det – slik virkelighetens Savile brukte veldedig virksomhet som døråpner for å begå overgrep).
Samtidig, i knokkelpalasset vi ble kjent med i den forrige filmen, går doktor Ian Kelson (Ralph Fiennes) rundt i de spektakulære kulissene han har brukt tiden etter zombieapokalypsen for 28 år siden til å bygge opp.
Et slags Vigelandspark-anlegg av hodeskaller og skjeletter, som den tidligere ansatte i det offentlige helsevesenet, som i snart tre tiår har unngått å bli smittet av viruset, har reist for å hedre de falne.
KNOKKELPALASSET: Ralph Fiennes i «28 Years Later: The Bone Temple».. Foto: SF Studio / Disney
Kelson er i ferd med å bli kjent med fienden, i form av zombien Samson (Chi-Lewis Parry). Han er en alfa, den farligste typen. Alfaene er kjent for å rive skallen av gjenlevende, ikke-smittede mennesker, komplett med ryggmarg og alt, og sette byttet til livs så det knaker i tennene.
Doktoren har en teori om at zombie-infeksjonen har et element av mental lidelse ved seg. Han nærmer seg Samson for å undersøke om han vil bli mer fredssæl under medisinering. Kelson sitter på noe så misunnelsesverdig som et lite lager med morfin. Kelson og Samson blir drug buddie, og sannelig: Under påvirkningen av dette stoffet kommer noe av det mennesket Samson en gang var, atter igjen til syne.
Infeksjonen kan med andre ord behandles og bekjempes. Det er et slags håp for menneskeheten. Men i «28 Years Later: The Bone Temple» skal det handle mest om det som skjer når den gode doktoren blir utsatt for Jimmy Savile-gjengen. Og hvorvidt den uskyldige Spike kan reddes fra dem.
«FRIEND?»: Ralph Fiennes, til høyre, nærmer seg fienden, Chi Lewis-Parry, i «28 Years Later: The Bone Temple». Foto: SF Studio / Disney
Det er med andre ord mennesker, ikke zombier, som utgjør de største farene i denne filmen. Som ikke er regissert av Danny Boyle, som den forrige (og den første, fra 2002), men av amerikanske Nia DaCosta (kvinnen bak «Candyman» fra 2021, «The Marvels», 2023 og Henrik Ibsen-oppdateringen «Hedda», fra i fjor, som enn så lenge ikke har nådd norske kinoer).
Manusforfatteren er fremdeles den idérike briten Alex Garland. En født high concept-mann. Det er itt underlig at «28 Years Later: The Bone Temple» ikke synes å ha like mye undertekst som forgjengeren. Om man ser bort fra den advarende pekefingeren den retter mot konspirasjonstenkning, vrangforestillinger, sekterisme og massepsykoser.
DaCostas film er minst like gørrete som forgjengeren, og hakket mer humoristisk. Det siste representert ved Kelsons usannsynlige oppheng i gamle Duran Duran-låter, og – ikke minst – forestillingen han gir til beste til Iron Maidens «The Number of the Beast» (1982).
«DRUG BUDDIES»: Chi-Lewis-Parruy (til venstre) og Ralph Fiennes i «28 Years Later: The Bone Temple». Foto: SF Studio / Disney
Det er intelligent skrekk, nesten intellektuell, si – med bare et problem: At DaCosta tar seg en smule for god tid. Det er longører her, både i actionsekvensene og ellers. «28 Years Later: The Bone Temple» kunne vært strammere.
Jeg likte filmen veldig godt. Men jeg innser at den nok er mer fæl enn direkte spennende, og ikke helt på høyde med forgjengeren. Uansett: Tar gjerne én til.
Les også: TV-heltens mørke hemmelighet