Ragnhild Risnes Musiker og skuespiller

Mens han lager fantasikart, må vi dikte videre på den verden vi vil ha.

Publisert:
15. januar 2026 kl. 18:00
Oppdatert:
16. januar 2026 kl. 10:35

Du leser nå en kommentarartikkel. Den uttrykker skribentens mening.

Jeg står og tar ut av oppvaskmaskinen mens de snakker om Grønland på radioen. Jeg tar meg i å nynne på – hva er det for noe? «I natt jag drömde något som». Enn å drømme om fred nå. Å klare å se for seg en annen vei enn en som fører mot krig.

Plutselig går den nasjonale beredskapsalarmen. Ja, det er jo den andre onsdagen i januar og klokka er 12. Varslingssystemene fungerer. Mobilen hyler som en stukken gris. Jeg ser for meg at jeg erstatter all skjermtida mi med å være med griser.

En ny sang dukker opp.


Statuen av Hans Egede ved soloppgang i Nuuk 14. januar.
Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB

«Eg heiter Anne Krigsvoll … æ mene … Knutsdotter, Kari er mi mor». Der er de sikkert selvberga med både griser og høns. «Vi bur oppå ein plass der som ingen skulle tru at nokon kunne bu». Nei, ingen skulle tru, eller i sine villeste fantasier forestille seg å bo på den berghylla der. Men så må jo noen en gang ha forestilt seg at det kunne blitt riktig fint der. Om ikke hadde jo verken sangen eller serien blitt til.

Men duuu, så tungt å bære alt sammen opp. Oppover og oppover. Sikksakk med krappe svinger. Enn om det gikk en tråd, rett opp? Da kunne vi sveiva de til gårds, ting opp, lett som bare det. Og sånn ble kanskje den første løypestrengen oppfunnet? Mange oppfinnelser kommer fra nød. Men det er i nødens stund vi trenger fantasi.

Astrid Lindgren sa en gang: «Alt stort som skjedde i verden, skjedde først i et eller annet menneske sin fantasi.» Vi er helt avhengig av forestillingsevnen for å lage nye oppfinnelser, oppleve mening i hverdagen, lage humor og skape en bedre verden.

Fantasien hjelper oss gjennom det umulige. «Tomorrow, tomorrow», synger Annie. Om dagen i dag er dritt, får vi håpe på i morgen. «Somewhere,» synger Maria og Tony. Om dette stedet er uutholdelig, får vi forestille oss et bedre.

Plutselig står jeg og synger med. Hvordan fikk jeg en så optimistisk indre spilleliste?


Ragnhild Risnes fotografert i Botanisk Hage på Tøyen, i forbindelse med album-foto, singel-foto, pressebilder og headshots. 15.09.2024 Foto: Stine Moldfjell
Foto: Stine Moldfjell Ragnhild Risnes

Musiker og skuespiller fra Trondheim.

Tenk deg et sted hvor … alle fikk være med på å bestemme. Demokrati. Og forestill deg at kvinner har stemmerett, da. Hahahaha. Men kanskje. Ser du det for deg? Ja, jo … Og så fikk de det til.

Noe av det kuleste med Homo sapiens er, ifølge historikeren Youval Harari, at vi har evnen til å forestille oss noe felles. Til å skape det han kaller kollektive fiksjoner. Ikke nok med at vi har fantasi hver for oss: jeg kan forestille meg noe og fortelle om det til deg. Så ser du det for deg du også. Da er det brått mye mer virkelig. Penger, for eksempel, er egentlig en kollektiv fiksjon. Men siden alle tror at disse papirlappene, skjellene eller bitcoinene har ekte verdi, har de det.

Menneskerettighetene og folkeretten er også kollektive fiksjoner. Alle mennesker er like mye verdt. Ja, hvis alle tror på det. Hvis vi slutter å tro på menneskets iboende verdi, forsvinner den. Det kan skje skremmende fort. Om ingen reagerer på folkerettsbrudd, slutter folkeretten å eksistere. I fantasien er det ingen regler. Men regler er fantasier.


«Imagine all the people …», John Lennon. Her synger han sammen med kona Yoko Ono under en demonstrasjon for å få britiske tropper ut av Nord-Irland i 1972.
Foto: RON FREHM / AP / NTB

«Imagine all the people …»

Det er ikke lett. Særlig ikke nå.

Depresjonen kommer når vi ikke klarer å forestille oss at livet kan være annerledes.

Vi har en skole hvor jakta på målbare resultater trumfer lek og fantasi. Næringslivstoppene etterspør innovasjon, men hva er vel mer drepen for kreativiteten enn nasjonale prøver? Vi klager på at elevene ikke kan lese, men glemmer at ingen leser for å lese, vi vil vite hva som står. Det er når du blir sugd inn i boka og skaper levende bilder selv, at du knekker lesekoden.

Bøkene hjelper Matilda gjennom hverdagen i sin TV-maniske familie. Moren hater å høre historiene hennes, så hun rømmer til biblioteket.

«Sitt du fast i historien, og vil gjør dæ fri?

Du treng itj å rop, men du treng fantasi»

Den blir enda viktigere når hun kommer på skolen og får møte rektor Trunchbull.


Den britiske forfatteren Roald Dahl presenterte sin bok Matilda i norsk oversettelse.
Foto: Inge Gjellesvik / NTB / Adresseavisen

På NRK.no leser jeg at regjeringa gir ut 57 utvinningstillatelser av olje- og gass. Energiminister Aasland omtaler Castberg-feltet som «en katedral i Barentshavet». En katedral?

«Kalla den Änglamarken,» synger jeg.

I politikken kan fantasien brukes for å ødelegge. Ingen kan klandre Trump for å mangle fantasi. Han har en så lemfeldig omgang med fakta at man kan få lyst til å starte en kollektiv fantasistreik.

Men i stedet for å la han tre nye fantasikart ned over verden og lage realityshow av virkeligheten, må vi dikte videre på den verdenen vi vil skape selv. Da tør vi kanskje glede oss til morgendagen i stedet for å frykte den.

«Vi vesst at det va mulig, det umulige».

Les flere tekster av Ragnhild Risnes her!

Adresseavisens spaltister Vis mer ↓

  • Nick Faradonbeh, lege

  • Anette Syvertsdatter Carr, ernæringsrådgiver og idrettsfysiolog

  • Erlend Loe, forfatter

  • Eskil Grendahl Sivertsen, forsker og spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt

  • Ragnhild Lila Risnes, skuespiller og musiker

  • Sivert Bjørnstad, partner i Storm Samfunn og tidligere Frp-politiker

  • Tatiana Elsoukova, litteraturformidler og skribent