Den nye kostholdspyramiden.

Dette er ikke et meme — dette er en innrømmelse.

Jeg trodde først den inverterte (omvendte) matpyramiden var en spøk. En plakat lavkarbo-miljøet delte for å gjøre narr av de gamle rådene.

Kjetil Tveit.

Men så viste det seg: Dette er knyttet til de nye amerikanske kostrådene. Offisielt. Statlig. Lansert i januar 2026.

Dietary Guidelines For Americans

Og det blir nesten uvirkelig å lese de velkjente navnene på folk som har bidratt med faglige innspill i prosessen: Eric Westman. Nina Teicholz. Ben Bikman. Robert Lustig.

Altså: Mennesker som i årevis ble ignorert, latterliggjort – eller stemplet som ekstreme – fordi de sa noe så “farlig” som dette:

Metabolsk syndrom – en klynge av risikofaktorer som ofte går foran diabetes type 2 — er den store epidemien. Og kostrådene bidro til å skape den.

(Metabolsk betyr noe som har med metabolisme (stoffskifte) å gjøre, altså kroppens prosesser for å omsette næringsstoffer til energi og byggesteiner for å fungere, hvor ordet ofte brukes i sammenheng med metabolsk syndrom, som er en samling risikofaktorer for hjerte-kar-sykdommer og type 2 diabetes, som høyt blodtrykk, økt magefett og høyt blodsukker. Red.)

Det er som om systemet sier, uten å si det høyt: “Dere hadde rett”.

Hvem er disse folkene?

Når jeg nevner navn som Eric Westman, Nina Teicholz, Ben Bikman og Robert Lustig, er det ikke fordi jeg liker å name-droppe.

Det er fordi de representerer noe helt bestemt:

De er blant dem som i årevis har forklart hva som faktisk skjer metabolsk — mens institusjoner og medier har sittet fast i fettfrykt, kaloriregnskap og assosiasjonsstudier.

1) Dr. Eric Westman – klinikeren som beviste at det virker

Westman er lege og forsker ved Duke University, og er en av de mest sentrale klinikerne i lavkarbo-bevegelsen.

Mens debatten ofte ble filosofisk (“er fett farlig?”), gjorde Westman det enkelt:

Han satte pasienter på lavkarbo, målte resultatene – og viste at det virker i praksis.

Han er kjent for:

– klinisk behandling av overvekt og type 2-diabetes med lavkarbo/keto,

– en pragmatisk, “ingen bullshit”-tilnærming,

– å være en bro mellom “folkelig lavkarbo” og akademisk medisin.

(Keto, eller ketogen diett, er et kosthold med svært lite karbohydrater, moderat protein og mye fett, designet for å få kroppen inn i en metabolsk tilstand kalt ketose, hvor den forbrenner fett som primær energikilde i stedet for sukker (glukose). Ved å drastisk redusere karbohydrater (typisk under 50g per dag) tvinges kroppen til å produsere ketoner fra fett, som blir et alternativt «superdrivstoff» for hjernen og kroppen, noe som ofte fører til vekttap, økt energi og stabilisert blodsukker. Red.)

Han er typen som gjør det establishment hater mest: Han leverer resultater — eksemplariske blodverdier.

2) Dr. Nina Teicholz – journalisten som punkterte fett-myten

Teicholz er en undersøkende journalist og forfatter av The Big Fat Surprise.

Hun ble berømt (og forhatt) fordi hun gjorde noe som i dag nesten oppfattes som ekstremt:

Hun gikk tilbake til kildene og gransket hvordan mettet animalsk fett ble syndebukk — og hva evidensen faktisk viste.

Hun skrev også en mye omtalt artikkel i BMJ der hun kritiserte grunnlaget for kostrådene – og den ble stående, til tross for et organisert press for å få den trukket.

Teicholz er interessant fordi hun ikke er “en keto-influenser”. Hun er en systemkritiker: hun avslører prosessene, politiseringen og de svake bevisene.

3) Professor Benjamin Bikman – insulinmannen

Ben Bikman er forsker/professor i metabolsk forskning, særlig kjent for sitt fokus på insulinresistens som nøkkel til fedme, diabetes og metabolsk sykdom.

Mens verden ble opptatt av kalorier og fettprosent, har Bikman hamret inn det samme budskapet:

Det handler ikke bare om hvor mye energi du spiser — men hva maten gjør med hormonene dine.

Han er blitt en av de tydeligste stemmene for at insulinresistens og metabolsk syndrom er selve “maskineriet” bak livsstilssykdommene.

Hvis Teicholz er “systemkritikeren”, er Bikman “biologi-nerden” som setter motorlokket opp og peker på mekanismen.

4) Professor Robert Lustig – sukkerets toksisitet og avhengighet

Lustig er pediatrisk endokrinolog (barne-hormonlege) og professor, kjent for å ha formidlet én eksplosiv idé til folk flest:

Sukker er ikke bare “tom energi”. Det har toksiske effekter ved høyt inntak – spesielt fruktose – og det har avhengighetskomponenter.

(Fruktose, eller fruktsukker, er et enkelt sukker (monosakkarid) som finnes naturlig i frukt, bær, grønnsaker og honning. Det er søtere enn vanlig sukker (sukrose) og brukes både i naturen for søtsmak og i industrien som søtningsmiddel i brus, godteri og bearbeidet mat. I kroppen brytes sukrose ned til like deler fruktose og glukose, og fruktose fra frukt og grønt er en del av et sunt kosthold, mens store mengder tilsatt fruktose i prosessert mat gir tomme kalorier. Red.)

Han er en av de som tidlig gjorde metabolsk sykdom begripelig for vanlige mennesker, og han skrev bøker som kombinerer biologi, psykologisk belønning, samfunn og industri.

Han har blant annet skrevet The Hacking of the American Mind – og bare tittelen er verdt å dvele ved i 2026, når vi ser hvordan mennesker “programmeres” på flere nivåer enn Lustig først beskrev.

Dette er ikke “kostholdsguruer”. Det er klinikere, forskere og systemkritikere – som i årevis har pekt på metabolsk sykdom som den store epidemien. Og nå ser det ut til at myndighetene, omsider, beveger seg i deres retning.

The hacking of the Norwegian mind

Når pressen tar fra deg perspektivene.

Robert Lustig skrev som nevnt boka The Hacking of the American Mind. Den handler om hvordan vi manipuleres gjennom belønning, avhengighet, dopamin — og et system som lever av at mennesket holdes i en slags indre ubalanse.

Men i 2026 ser vi noe annet i tillegg.

Vi ser hvordan et helt folk kan “hackes” på et mer primitivt, men også mer effektivt nivå: ved å fjerne perspektiver.

Dette er Susanne Hearts kjernepoeng når hun sier at mediene i økende grad programmerer i stedet for å informere.

Du kan ha all verdens ytringsfrihet på papiret — men hvis offentligheten kun får ett rammeverk å tenke innenfor, er du like fullt styrt.

Og jeg tror kostholdsdebatten er et av de mest pedagogiske stedene å avsløre metoden.

CASE 1: Kolesterol – narrativet som aldri fortelles ferdig

Du har hørt det tusen ganger:

“Mettet fett er farlig fordi det øker det dårlige kolesterolet: LDL.”

Dette presenteres ofte som ferdig tenkt. Som om saken er avgjort. Men her er perspektivet som vanligvis utelates:

Når mettet (animalsk) fett brukes som erstatning for karbohydrater, ser vi:

– økning i HDL,

– reduksjon i triglyserider,

– forbedring i markører for metabolsk helse.

Altså: det som faktisk betyr mest for risikoen for hjerte- og karsykdom.

Det pressen ikke gjør, er å gi publikum dette helhetsbildet:

LDL alene sier lite uten kontekst.

For hvis du ikke har metabolsk syndrom – altså den typiske pakken med lav HDL og høye triglyserider – er LDL alene oftest en misvisende risikomarkør. Selv leger er i mildt sagt varierende grad bevisst dette.

Da sier det seg selv hvor åndsvakt det er å henge seg opp i “totalkolesterol”, som i praksis slår sammen “godt” og “dårlig” – og later som ett tall kan oppsummere hele risikobildet.

Det er som å måle bilens tilstand ved å veie den.

Dette er ikke “konspirasjonsteori”. Det er fysiologi. Men fysiologi er vanskelig å selge som moral. Og nettopp derfor blir den ofte erstattet med et enklere narrativ:

  • animalsk fett = farlig
  • grovt korn = trygt
  • kalorier = alt

Det er ikke informering. Det er ramming.

(Og visste du hva som gjør dette narrativet så seigt? Insentivene. Ultraprosessert mat basert på korn, sukker og planteoljer er billig å produsere, lett å skalere, har lang holdbarhet – og kan designes for å trigge appetitt og vanedannende spiseatferd. Samtidig skaper den metabolske sykdomsbølgen et enormt marked for “behandling”: statiner, blodtrykksmedisin, diabetesmedisin, slankemedisin – og hele livsstilssykdomsindustrien. Når både matvareindustrien og legemiddelindustrien tjener på samme grunnfortelling, blir det ikke bare et kostråd. Det blir en forretningsmodell.)

Case 2: “assosiasjonsstudiene” – det vitenskapelige våpenet som alltid peker én vei

Jeg så dette allerede på 1990-tallet.

Man begynte å masseprodusere store observasjonsstudier – også kalt assosiasjonsstudier – som i praksis kan “bevise” nesten hva som helst. Men her er problemet:

Assosiasjon er ikke kausalitet.

At to ting opptrer samtidig betyr ikke at den ene forårsaker den andre. Dette er det som kalles spuriøse sammenhenger: mønstre som ser ekte ut, men som egentlig skyldes noe tredje.

Et klassisk eksempel er at både iskrem-salg og drukningsulykker øker om sommeren. Iskrem forårsaker ikke drukning. Sommeren er den tredje faktoren som gjør begge deler mer vanlig.

Kostholdsforskning er ekstremt sårbar for denne typen feilslutninger – fordi datagrunnlaget ofte er svakt allerede før man begynner å regne:

  • – folk husker ikke hva de har spist,
  • – folk underrapporterer “dårlig” mat og overrapporterer “sunn”,
  • – livsstil og klasse følger maten (røyking, alkohol, stress, trening, søvn, utdanning, sosial status)
  • – og til slutt skjer det som sjelden nevnes i pressen: man justerer statistisk til man får et resultat som ser pent ut.

Dermed kan man “bevise” at rødt kjøtt er farlig – uten samtidig å fortelle at gruppen som spiser mest kjøtt ofte også:

  • – røyker mer,
  • – drikker mer,
  • – spiser mer sukker og ultraprosessert mat,
  • – trener mindre,
  • – sover dårligere
  • – og generelt lever mer “moderne” (altså mer usunt).

Så skapes en illusjon av vitenskapelig sikkerhet – mens all usikkerhet og alle forbehold gjemmes i metodekapittelet.

Og når dette kommer ut i offentligheten, gjøres studien om til propaganda i tre enkle steg:

  • – En svak assosiasjon presenteres som om den var årsak.
  • – Overskriften skrives som om vi har et endelig svar.
  • – Motstridende forskning ignoreres.

Og hvis noen kommer med RCT-studier eller intervensjonsstudier som peker motsatt vei? Da blir det stille.

(Visste du at “økt risiko” ofte presenteres som relativ prosent? For eksempel ble prosessert kjøtt koblet til 18 % økt risiko for tarmkreft – men det er relativ risiko (1,18 ganger), ikke “18 av 100 får kreft”. Når grunnrisikoen er lav blir økningen ofte liten i absolutte tall. Og jo svakere assosiasjon, jo større er faren for støy og forvekslingsfaktorer – nettopp derfor vektla Bradford Hill at “styrken i assosiasjonen” betyr mye når man vurderer årsak.)

Slik hackes offentligheten:

Ikke ved å lyve direkte – men ved å snevre inn perspektivet til det som støtter én fortelling.

Case 3: covid – det samme mønsteret, bare med høyere innsats

Så kom covid-19.

Da fikk vi se den samme metoden brukt i fullskala — bare med høyere innsats, høyere frykt og langt større konsekvenser.

Igjen var trikset ikke først og fremst å lyve. Trikset var å fjerne perspektiver.

1) “Tilfeller” ble behandlet som skjebne

Vi fikk et helt språkregime bygget rundt tilfeller. Som om en positiv test var synonymt med alvorlig sykdom. Men det er det ikke.

En PCR-test påviser genetisk materiale. Den sier ikke automatisk at du er smittsom, alvorlig syk – eller at samfunnet står foran kollaps.

Likevel ble samfunnet styrt etter én indikator, gjentatt hver dag som en værmelding: “Tilfellene øker.” Og når du først får befolkningen til å tenke i tilfeller, er resten lett.

2) Absolutt risiko ble tonet ned – relativ frykt ble skrudd opp

Pressen var ekstremt god på å løfte fram tall som skapte frykt:

  • – prosentøkninger,
  • – “dobbelt så mange smittede”,
  • – eksponentielle kurver og
  • – dramatiske enkelthistorier.

Men noe ble sjelden fortalt med samme tyngde: absolutt risiko, og hvor ekstremt forskjellig risikoen var mellom grupper. Spesielt alder på de som døde – som var langt over gjennomsnittlig dødelighet.

Da jeg så dette, slo det meg: Det er samme triks som i ernæringsforskning. En svak eller kontekstløs indikator fremstilles som avgjørende sannhet — mens helhetsbildet holdes tilbake.

3) “Risikogruppe” ble nesten et tabu

Vi lærte tidlig at covid rammet skjevt. Og et av de tydeligste mønstrene var: dårlig metabolsk helse = høy risiko.

Fedme, insulinresistens, type 2-diabetes, høyt blodtrykk – altså hele den metabolsk relaterte sykdomspakken – gikk igjen.

Men i stedet for at dette ble et massivt folkehelsefokus (kosthold, vitamin D, redusere insulin i befolkningen, fysisk aktivitet, målrettet beskyttelse), fikk vi:

  • – generelle tiltak for alle,
  • – sosial kontroll
  • – og et moralsk skille mellom “de ansvarlige” og “de uansvarlige”.

Sannheten var banal og ubehagelig: biologi avgjør mer enn moral. Men moral selger bedre.

4) Kritiske spørsmål ble behandlet som smitte

Og her er kanskje den mest avslørende parallellen til kosthold: Hvis du stilte spørsmål ved strategien, ble du ikke møtt med argumenter. Du ble møtt med:

  • – psykologisering,
  • – skyld,
  • – assosiasjoner (“konspirasjon”)
  • – og sosial straff.

Det var ikke en informasjonskultur. Det var en lydighetskultur.

5) Og når du først ser mønsteret – ser du det overalt

Dette var øyeblikket der mange oppdaget at vi ikke lenger bare har presse: Vi har et narrativsystem.

Et system der sannheten snevres inn til det som gir ønsket adferd. Og der alt som åpner perspektivet, må stemples ut.

Slik hackes offentligheten:

Ikke ved at folk holdes uvitende om alt — men ved at de holdes uvitende om det som endrer konklusjonen.

Mønsteret

Og når du først ser metoden i kosthold, ser du den igjen i covid. Derfra begynner du å gjenkjenne den i økonomi, energi og geopolitikk også: samme perspektivkontroll, samme semantiske triks, samme programmering.

Til slutt: Et lite kvalitetsstempel

Jeg vet at noen kommer til å prøve å avfeie dette med “MAHA”, “Trump” eller “politikk”.

Men hvis du gjør det, illustrerer du egentlig bare det teksten min handler om: du angriper avsenderen – ikke argumentene. Så la oss gjøre dette enkelt:

Jeg inviterer alle – også professorer i ernæring – til å utfordre meg på faglig nivå i kommentarfeltet. Ikke med merkelapper. Ikke med moral. Ikke med partipolitikk.

Angrip meg på:

  • – fysiologi,
  • – metabolsk helse,
  • – evidensgrunnlag,
  • – metode (RCT vs assosiasjonsstudier),
  • – kausalitet vs korrelasjon,
  • – hvilke risikomarkører som faktisk betyr noe.

Hvis du mener jeg tar feil: vis det. Hva er det konkrete argumentet? Hvor er feilen? Hvilke premisser er gale?

Og hvis det eneste som kommer er “Trump!” og “MAHA!” – uten faglig substans – tar jeg det som et signal om at teksten traff nerven.

Jeg sier ikke dette fordi jeg er høy på meg selv, men fordi jeg er skrudd sammen sånn at hvis jeg tar feil, vil jeg vite det.

Sannhet er viktigere enn stolthet. Så vær så snill: skyt.

Men skyt med fag – ikke med merkelapper.