Vold, Hendelse | Erling Gjelsvik: – Er samfunnet blitt så feminisert at bare kvinner trår til når behovet melder seg?

Tillat meg å bidra med en personlig historie. For noe år siden var jeg på tur i Wales, sammen med noen av mine eldste kamerater. Formålet med turen, utover å nyte hverandres selskap, var å gå på rugbykamper.

Vi tok inn på et vertshus ved Llangollen-kanalen, en av de mest idylliske plettene på planeten. Etter en beleven aften begynte eldre herrer å trekke seg tilbake. Men de to mest standhaftige ble sittende igjen i baren. La oss kalle dem Jens og Jonas. Om dem kan det sies at de har vært ute både en vinternatt og en sommernatt.

Brått ble de oppmerksomme på skrik og skrål like utenfor vinduet. På parkeringsplassen var en diger fyr i ferd med å banke opp en kvinne. Jens og Jonas reagerte spontant.

De fløy ut av puben, kastet seg over mannen, la ham i bakken. Det var en grisetakling som våre forbilder på rugbybanen ville ha nikket anerkjennende til. De satte seg på voldsmannen – i bokstavelig forstand. Der ble de sittende helt til bobbiene ankom. Pubvertinnen tok seg av den forslåtte kvinnen.

Vi andre hadde hørt bråket, og kom tuslende ned til peisen i loungen.

Det var langt over stengetid, men kranene ble åpnet. Både nordmenn og walisere skålte for de fryktløse redningsmennene. Look to Norway-stemningen var til å ta og føle på. Venner av hovedpersonene var litt misunnelig på dem som hadde fått anledning til å barske seg. Uansett ble det en minneverdig senkveld.

En hederskronet refleks i den mannlige befolkningen kan være på vei til å gå tapt.

Når dette rinner meg i hu, har det sammenheng med Bergensavisens hovedoppslag 12.01.

I en bilkø på Øvsttunvegen ble fire kvinner utsatt for blind vold. En krakilsk mann tok halsgrep på to av dem. Den ene var gravid. Den andre hadde et barn i barnevogn. Et tredje offer, i sekstiårene, ble dradd ut av bilen og skamslått mens hun lå på bakken. På legevakten måtte hun sy elleve sting i underleppen.

At ikke liv gikk tapt, handlet om å ha flaksen på sin side. De berørte kvinnene er preget av å ha vært i livsfare.

Men hvorfor fikk galningen herje fritt? Tobarnsmoren Kristin, som venter sitt tredje barn, undrer seg på vegne av oss alle: «Det sto minst femten biler på veien da jeg ble angrepet. Men ingen kom for å hjelpe.» Erfaringen gjør henne oppgitt. «Skal vi ikke ta vare på hverandre?»

Spørsmålet forsterkes av BAs videre reportasje: «Også kvinnen i 60-årene, hun som havnet på sykehus, er sjokkert over at en mann som satt parkert i en bil like ved valgte å bli sittende.» Den eneste som trådte hjelpende til, var en annen kvinne. Hun tok voldsofferet inn i bilen sin, og fikk tilkalt ambulanse.

Når jeg sammenligner denne hendelsen med episoden fra Llangollen, er det ikke bare for å skryte av mine Alte Kameraden. Nei, det handler om å peke på at en hederskronet refleks i den mannlige befolkningen kan være på vei til å gå tapt.

Er samfunnet blitt så feminisert at bare kvinner trår til når behovet melder seg for det som i gamle dager ble kalt mannsmot?

Jeg gidder ikke å unnskylde meg for å være oppvokst med en kodeks der begreper som vågemot og selvoppofrelse står sentralt. At mange i min generasjon fikk slike verdier sydd inn under huden, handlet nok om å bli oppdradd av kvinner og menn som hadde satt noe på spill under verdenskrigen.

Det var forventet at du skulle ta affære i situasjoner som de her omtalte: å stå frem, uavhengig av personlig risiko, når noen er i nød.

Spørsmålet om personlig feighet har et offentlig tilsvar. Hvorfor vegrer samfunnsmakten seg mot å forhindre at voldsepisoder av denne typen forkommer? Galningen fra Øvsttunvegen har et rulleblad, med voldsdommer fra 2017 og 2023. Den aktuelle hendelsen bekrefter at han fortsatt er en tikkende bombe, en tilstand myndighetene åpenbart må ha kunnskap om.

Hvorfor er de så unnvikende i håndteringen av farlige sinnslidelser? Denne mannen burde ha vært i sikker forvaring. Må mennesker begå ekstreme voldsforbrytelser, i verste fall drap, før de blir tatt hånd om?

Slik jeg ser det, kan den samfunnsmessige feigheten sammenlignes med den personlige. Bak nedlåste bilvinduer sitter sosialpolitikere og titter forskremt på den voldelige galskapen som utspiller seg, mens de håper på at noen andre skal gripe inn.

I psykiatriens viltvoksende hage er det best å sitte på hendene, er det ikke? Hvem våger å kreve et effektivt samfunnsvern mot manglende selvkontroll?

En mann i 40 årene er fengslet etter at han gikk til angrep på fire tilfeldige kvinner på Øvsttun. En av kvinnene (bildet) er gravid og ble revet av en sykkel. Hun fikk blant annet et blått øye.

Foto: EIRIK HAGESÆTER (arkiv)

Heldigvis er ikke alle menneskelige særheter like skadelige. Og dermed er vi tilbake i Wales. Morgenen etter ble Jens og Jonas avhørt av politiet. Jonas lurte på hva som ville skje med voldsmannen.

«Nei, ham lot vi gå. De gikk hjem sammen.»

Slik kom sannheten for en dag. De to var kjenninger av politiet. Partnervold i full offentlighet var en forestilling de gjentok med jevne mellomrom. Jens og Jonas hadde avbrutt et sadomasochistisk rollespill.

Våre venner frittet ut vertinnen. «Jo, hele byen kjenner til det der. Men det kunne vel ikke dere vite. Dere blir ikke mindre helter for det.»

Litt mindre, kanskje?