– Hvis lyset går, så ikke få panikk. Følg meg. For hvis det blir mørkt her nede, så blir det veldig mørkt og da kommer dere til å gå i veggen.

Orlogskaptein Per Egil Grimstad er kommandant og museumssjef på Oscarsborg festning. Denne iskalde januardagen har han tatt med Dagbladet ned til et hemmelig anlegg der få har satt sin fot.

STÅTT URØRT: Mange tror Oscarsborgs historie slutter med «Blücher», men festningen spilte en viktig rolle også etter okkupasjonen.

I sin grønne militærungdom var Grimstad selv på Oscarsborg i forbindelse med befalsskolen i 1988. Den gang slapp han aldri forbi de låste ståldørene som leder ned til en underjordisk, bortgjemt verden fra den kalde krigens dager.

– I 2010 begynte jeg i jobben som museumssjef og det var utrolig spennende å gå ned hit alene for første gang. Jeg husker jeg tenkte: «Hvor er jeg hen nå?».

Bremset nazistenes invasjon

Oscarsborg festning ligger midt i Drøbaksundet, der Oslofjorden smalner inn – et strategisk punkt som i generasjoner har voktet innseilinga mot hovedstaden.

Den 9. april 1940 ble stillheten her brutt av drønnene fra kanonene «Moses» og «Aron». I løpet av noen dramatiske morgentimer ble den tyske krysseren «Blücher» senket og den tyske framrykningen mot Oslo forsinket.

KRIGSFILM: De dramatiske hendelsene som utspilte seg 9. april 1940 er blitt dramatisert en rekke ganger, sist i den norske storfilmen «Blücher». Foto: Ymer Media

Hendelsen ga konge, regjering og Storting tid til å unnslippe, og festningen skrev seg for alltid inn i norsk krigshistorie.

Mange av de som besøker den lille øya i dag, tror at historien om Oscarsborg starter og stopper med «Blüchers» undergang.

Sannheten er at etter okkupasjonen fortsatte festningen å spille en viktig rolle i forsvaret av hovedstaden mot fiendtlige styrker.

Under bakken, bak tykke ståldører og i trange tunneler, vokste et hemmelig anlegg fram – et produkt av den kalde krigens frykt og beredskap.

Skjult ammunisjonslager

Snøen laver tjukt ned denne januardagen og legger seg som et teppe over Oscarsborg festning.

Sammen med Grimstad og driftsleder Irene Udahl går vi ned ei steintrapp i den ene enden av det buede hovedfortet. I bunnen av trappa kommer vi inn til et hvelvet rom med grove murvegger og et lavt tak av teglstein.

SJØFORSVAR: Oscarsborg festning er et festningsanlegg som fungerte som indre forsvarsring i Oslofjorden. Ringen viser hvor den skjulte kommandosentralen befinner seg. Foto: Per Egil Grimstad

En enslig lyspære i taket kaster et kaldt, hvitt lys som avslører støv, ujevn murpuss og årtiers slitasje. Gamle planker danner en smal gangbane gjennom rommet og leder inn til hvitkalkede haller.

– Nå er vi under den ytterste av festningens to buer, rett under det første hovedbatteriet, forklarer Grimstad mens vi vandrer gjennom ganger som ser ut til å bare fortsette og fortsette.

GAMMEL AMMUNISJON: Kommandant Per Egil Grimstad forsikrer at ammunisjonen som ligger lagret under festningen er tom for sprengstoff. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Her og der er det lagret ulike granater. Noen under lokk i trekasser, andre står oppstilt utildekket langs veggene med spissen i været. Samtlige er heldigvis tomme for sprengstoff.

– Vi har samla en del ammunisjon fra ulike fort i Norge. Oscarsborg skal også fortelle kystartilleriets historie, ikke bare Oscarsborgs.

Oscarsborgs hjerne

Rekken med haller går over i en labyrint av korridorer. Det sparsommelige lyset og de trange betonggangene gir det hele en litt klaustrofobisk stemning.

Kort etter stanser Grimstad opp ved en tung, grå ståldør forsterket med nagler.

– Den delen vi skal inn i nå, er bygd fra 1870 og framover, forteller Grimstad mens han tar tak i døra som leder inn til det aller hemmeligste på Oscarsborg festning.

INNOVER OG INNOVER: Kommandant Per Egil Grimstad, som også er museumssjef, viser hva som skjuler seg i tunneler under Oscarsborg. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Den halvkjølige gangen innenfor deler seg i to retninger. Begge leder til ulike rom som til sammen utgjorde kommandosentralen der svært få hadde adgang.

Da det var fullt bemannet, satt det mellom 15 og 20 mann her inne i det som Grimstad som omtaler som hjernen i festningen.

– Det var veldig hemmelig. Det var ingen i Drøbak som visste hvordan det så ut her inne, forteller Irene Udahl.

Plottet avstand til fienden

Noe av det første som slår en når man kommer inn hit til kommandosentralen er slitte vegger, avskallet maling og et tak merket av fukt og tid. Luftesystemet i taket sørger for at det går fint å oppholde seg her nede.

Det andre er at tida har stått stille her siden det ble forlatt en gang på midten av 1990-tallet.

– Nå er vi inne i operasjonsrommet på Oscarsborg, hvor sjefen leder striden hvis det skulle skje noe. OPS-pulten her er en standard operasjonspult fra den kalde krigen i kystartilleriet, forteller Grimstad når vi stopper opp.

TIDSKAPSEL: Kontrollbordet er blant annet utstyrt med en svart felttelefon og en mikrofon. En grønn, støvete notatbok er merket «Krigsdagbok for Oscarsborg festning». Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Det mest iøynefallende i rommet er sjøplottet, en vegg av pleksiglass med inngravert kart over Oslofjorden fra Hvaler via Moss og Horten opp til Oscarsborg øverst.

Festningens hovedoppgave var å bekjempe mål som kom sjøveien. Da rommet fortsatt var operativt, sørget lyslister oppe og nede for å lyse opp rutenettet og det som ble skrevet med fettstift.

– De som plottet inn fartøy på kartet, sto på baksida og skreiv speilvendt fra høyre mot venstre.

SJØPLOTTING: Bevegelser ble plottet inn fra baksida. Her inne sto gutta og skreiv speilvendt mens de plottet inn fartøy. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

På glasset er det en linjal som er oppdelt i nautiske mil og kilometer. Grimstad skyver den langs kartet.

– Da beregnet man hastighet og avstand, slik at man kunne si når man forventet at fienden ankom i vårt område.

– Hvem var det som var fienden?

– Det var Sovjetunionen. Fiendebildet kommer tydelig fram i publikasjoner fra den tida.

Tilbake til 90-tallet

Ved beredskapsheving var det folk i operasjonsrommet hele tida. Grimstad løfter et noe slitent og utdatert headset fra en krok på veggen.

– Dette er det siste i støydempende fra Bose, smiler han.

UTGÅTT: Dette headsettet fra Bose har definitivt sett bedre dager siden det var i bruk fram til 90-tallet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

På den andre sida av veggen er det som utgjorde nær- og luftforsvarsdelen av operasjonsrommet.

Kart og dokumenter henger fortsatt på plass her inne. Et grått kontrollbord med gamle telefoner og brytere er flankert av to slitte kontorstoler.

Grimstad slår på en bryter nede ved gulvet. Plutselig lyser ei tavle med sirkulære koordinater opp fra mørket.

– Dette er luftvernplottet på Oscarsborg. Vi er her i midten, og så ligger flykorridorene til Rygge og Fornebu plottet inn.

VIRKER FORTSATT: Når Per Egil Grimstad slår på bryteren nede på gulvet, lyser luftvernplottet opp i mørket. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Følelsen av å gå inn i en tidskapsel er noe som også den erfarne orlogskapteinen kjenner på.

– Det her setter meg litt tilbake til 90-tallet hvor jeg selv jobbet på tilsvarende som dette andre steder i Norge. Det er utrolig mange minner som plutselig kommer tilbake, episoder som er skjedd og kommentarer som er droppet i OPS-rom under øvelser.

– Skikkelig gutteklubb

Vi går inn gjennom ei brun dør som er utstyrt med ei luke som kun kan åpnes fra innsida.

Innenfor venter et rom fylt med gammelt kommunikasjonsutstyr og kart. Langs en trebenk står grønne militærradioer og kabler. Ei skrivebordslampe lener seg over et detaljert kart over kysten.

– Dette er radiorommet. Her var det i utgangspunktet bare noen få som fikk lov til å komme inn til sambandet, forteller Grimstad.

LA8PV KALLER: Driftleder Irene Udahl står inne på det som var sambandsrommet i den gamle kommandosentralen. Den digre safen var ulåst, men dessverre tom for gamle statshemmeligheter. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Det var ikke før utpå 1980-tallet at det kom kvinner inn i kystartilleriet. Det var med andre ord kun menn som jobbet her i flere tiår.

– Her nede har det vært skikkelig gutteklubb, avslører Irene Udahl med et lurt smil, før hun følger opp:

– Rommet er jo bygd inn i tunnelen og det er luftinger rundt omkring her. Da vi sjekket dem så fant vi et bortgjemt hjemmebrentkammer. Flaskene var nesten tomme, så her har det vært fest.

Inn til det aller hemmeligste

Vi står utenfor det innerste rommet som var det absolutt hemmeligste i det skjulte forsvarsanlegget. Ei gulnet navneliste på døra – plassert over et lite kikkhull – viser hvem som hadde adgang.

Inne i det sparsommelig møblerte rommet står det et par fjernskriver på hver sitt skrivebord. De ble brukt til å kode og dekode statusmeldingene som kom inn til Oscarsborg.

HEMMELIG ARBEID: Inne på kryptorommet ble meldinger og statusrapporter kodet og dekodet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

– Dette var kryptoavdelinga, så her måtte du være kryptoklarert for å kunne komme inn, forklarer kommandanten.

Rett innenfor døra henger det fortsatt ei gardin fra ei stang.

– Hvis du lukket opp døra så kunne du ikke se hva som skjedde her inne. Det var veldig hemmelig.

Kryptorommet var bare i bruk i forbindelse med øvelser eller høynet beredskap.

– Vi hadde telefonsentral her nede som var døgnbemanna, så sånn sett var det folk i anlegget døgnet rundt.

Kunsten å unngå bråk

Vi beveger oss videre til flere rom. I det største av dem trekker Grimstad av et plastdekke som avslører to digre oransje «øye» som stirrer ut i rommet. De to radarene ser ut som de er hentet rett ut fra en gammel science fiction-film.

– Nå står vi ved ildledningssentralen til 105-batteriet på sydspissen. Dette systemet her ble kalt «Randi» og er et radar- og ildledningssystem for kanoner.

SCIENCE FICTION: Radar- og ildledningssystemet Randi ser ut som en del av kulissene i en stjernekrigsfilm fra seint på 70-tallet. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Like bortenfor er sambandssystemet montert på veggen.

– Du kunne stå her og snakke enveiskommunikasjon til kanonene. De som var her elsket å gjøre det, for da slapp de å få noe bråk tilbake, forteller Grimstad.

Alternativet var å bruke en telefon og ha en toveiskommunikasjon. Da kunne det fort bli litt munnhuggeri.

– Og så er det avfyringsoperator. Altså den som gir ordre til de som er på kanonene om at den ene eller begge skal skyte.

Hvem skulle gjøre hva

Dersom det hadde kommet til en faktisk beredskapssituasjon på Oscarsborg under den kalde krigen, ville festningens sentrale ledelse – som kommandanten og batterisjefen – vært her nede i det underjordiske forsvarsanlegget.

TILBAKE TIL FORTIDA: På telefonsentralen satt det folk døgnet rundt. – Det kunne være gøy å spørre ungdommer hva dette er for noe, sier Grimstad og løfter ned en tjukk telefonkatalog. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

– Alle vet hvor de skal være i strid, så hadde da ordrene bare gått ut herfra, forklarer dagens kommandant.

– Det var veldig klart hvem som skulle gjøre hva. Alle visste hvem de skulle snakke med, hvem de fikk ordrer fra og hvem de skulle gi ordrer til. Når det er blitt trent inn, så er det veldig enkelt og veldig ryddig.

– Hvis det hadde kommet sovjetiske skip inn Oslofjorden under den kalde krigen, hva ville ha ventet på dem?

– De ville blitt møtt med kanoner både her på Oscarsborg og på Kopåsbatteriet på andre sida av sundet, i tillegg til torpedobatteri og kontrollerbart minefelt utenfor Drøbak.

Minefelt under danskebåten

Minene ble kalt «den farlige og usynlige fienden» og utgjorde en vedvarende og nesten usynlig trussel for potensielle angripere: Vanskelig å oppdage og krevende å fjerne.

MANNEN I MØRKET: – Det er veldig viktig å ta vare på dette for å kunne fortelle historien og den oppvoksende generasjonen hva vi gjorde under den kalde krigen, sier Grimstad. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Minefeltet lå forankret til havbunnen rundt én kilometer ute i fjorden, plassert med 50 meters mellomrom og klare til å detonere – en tett sperre som effektivt stengte det 700 meter brede sundet.

– Med et kontrollerbart minefelt kan du bestemme hvilken mine du skal sette av, forklarer Grimstad.

Han forteller at dette var bunnminer som lå grunt og at hver av dem var på solide 1501 kilo TNT.

KARTLEGGING: Et kart over Drøbaksundet med håndskrevne koordinater og markeringer viser spor etter militær planlegging fra den kalde krigens tid. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

– Det er ganske mye sprengstoff som går av i én smell. Får du eksplosjonen under båten så knekker først dekket, deretter kjølen og så går skipet ned.

– Da var det jo litt skummelt å skulle kjøre over dem, var det ikke?

– «Alle» har gjort det, for minefeltet lå ute fram til 1992. Så alt som gikk ut og inn av Oslofjorden – fra danskebåten til fritidsbåter – passerte over minefeltet.

Avviser moderne Oscarsborg

Oscarsborg festning hadde operativ stridsevne fram til midten av 1990-tallet. Den ble formelt nedlagt som aktiv militær installasjon i 2002, men hadde da i praksis vært uten kampklar kapasitet i flere år.

URØRT OG UTDATERT: Irene Udahl står inne i det som en gang var alarmanlegget og datasentralen på Oscarsborg – et rom der kabler, terminaler og stålvegger fortsatt vitner om den kalde krigens teknologi. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Men hvordan ville et moderne Oscarsborg sett ut om man skulle bygget et lignende forsvarsanlegg i dag?

– Man ville ikke reist noe stort anlegg eller bygg som Oscarsborg festning, svarer Grimstad.

– Hvis man skulle gjort noe tilsvarende med kystartilleriet, så ville man gått for mobile mellomdistanseraketter som kan flyttes med lastebil. Heller det enn et stasjonært anlegg, hvor man veldig fort blir plukka ut med for eksempel droner.

HISTORISK: En detaljert modell av den tyske krysseren «Blücher» står utstilt på Oscarsborg festnings museum – skipet som ble senket her i Oslofjorden 9. april 1940. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Grimstad peker på hvordan dagens krigføring har endret spillereglene.

– Det viser situasjonen i Ukraina nå, at hvis du sitter stille så har du en tendens til å få ting i hodet. Med mindre du har et vanvittig luftvernsystem rundt deg, sier han, og legger til:

– Men det er klart, hvis du er viktig nok … Vi ser jo hvordan russerne er villige til å bruke sine nye hypersoniske missiler for å ta ut ukrainerne.

Mer enn bare 9. april 1940

Etter den kalde krigen ble den hemmelige festningen under festningen gradvis avviklet. I dag fungerer Oscarsborg som museum, kulturarena og nasjonalt minnesmerke.

Grimstad forteller at målet er å kunne gjøre det hemmelige anlegget tilgjengelig for publikum.

– Planen vår er å åpne det. Men det er ting som gjenstår å få på plass før vi kan ta med besøkende ned dit.

FRAMTIDSPLANER: Bak denne døra ligger hallene og gangene som leder videre inn til det hemmelige anlegget. Ønsket er å etter hvert kunne åpne for publikum, forteller kommandant Grimstad. Foto: Roger Grosvold / Dagbladet

Mens vi går den korte veien fra festningen og ned mot kaia, der ferja snart skal ta oss tilbake til Drøbak, fortsetter Grimstad å snakke om hva han håper at besøkende skal sitte igjen med etter et besøk på Oscarsborg.

– At de forstår litt mer om historien til ikke bare Forsvaret, men også Oscarsborgs historie, og at festningen er noe mer enn bare 9. april 1940, sier han.

– Men også det at øya som sådan er et fantastisk rekreasjonsområde. Du trenger ikke være superinteressert i historie for å ta turen ut hit, senke skuldrene og slappe av litt.

– Rett og slett ta en liten pause fra storbyens kjas og mas?

– Ja. Det går an å sette seg på vollen og egentlig bare se utover fjorden, se på båtene som kommer og går.