Handelskrig

Europeiske statsledere har ydmyket seg selv i et år til ingen nytte. Men hva annet kan de gjøre?

MÅ HA: Hjembyen Palm Beach oppkalte nylig en gate etter Trump , «President Donald J. Trump Boulevard». Det likte han godt. Men smisking har ikke hjulpet europeiske statsledere. I helga gikk han til handelskrig mot Norge og syv andre land for å true til seg Grønland. Foto: Julia Demaree Nikhinson / Ap Photo

Helt uakseptabelt, gjentok Jonas Gahr Støre til NRKs reporter søndag ettermiddag. Han sa det med ekstra trykk på hver stavelse, som om han trodde reporteren var litt tungnem, siden hun ikke lot seg imponere av ordet «uakseptabelt». Sterkere ord har knapt vært sagt av en statsminister om Norges fremste allierte, USA. Det var et ord som ville sende sjokkbølger over Atlanteren og få Trump til å tenke seg om i både ett og to sekunder.

Reporteren virket ikke overbevist. Hun fortsatte å spørre: Men hva kan vi gjøre?

Støre ble stille et øyeblikk, som om han ikke forsto spørsmålet, og reporteren bisto straks velvillig med forslag til flere tiltak Norge kunne bruke for å slå tilbake. Støre ville ikke gå inn på noen av dem. Han sa, vi får se.

Problemet er at det ikke er stort Norge og de syv andre landene kan gjøre uten å risikere en ytterligere eskalering, sette NATO i enda større fare og gjøre situasjonen for Ukraina enda verre. Norge er ekstra sårbar. Vi kan ende i den doble og triple skvisen igjen, den noen kanskje husker fra i fjor vår da EU svarte på Trumps nye tollregime og Norge ble stående utenfor. EU-landene har allerede varslet at de ikke vil ratifisere den nye handelsavtalen mellom EU og USA, som ble inngått i fjor sommer.

Det var en gunstig handelsavtale. For USA. Europeiske statsledere har gjort alt de kan for å blidgjøre den lunefulle presidenten; overøst ham med gaver, invitert ham på slottsball, bitt seg i tunga og smilt når han har mobbet dem for å være snyltere og gratispassasjerer. Når han har sagt at europeere ville snakket tysk om det ikke var for USA, og spådd at Europa står foran et sivilisasjonssammenbrudd. De har ikke nevnt i utide alle gangene Europa har stilt opp for USA, eller tatt ham med på gravlunden for å se hva de har ofret for å bistå USA i upopulære kriger deres egne velgere hatet.

Ingenting har tilsynelatende hjulpet. Trump er ikke sentimental. Men det har ikke vært en dum strategi stilt overfor en uberegnelig alliert. De har kjøpt seg tid, holdt sammen og unngått konfrontasjoner og eskalering. Til nå. Han vil ha mer. Han vil ha Grønland. Da satte Europa endelig foten ned og sa hit, men ikke lenger. Dette er grensen europeerne ikke kan flytte.

Canada har tatt konsekvensen av hvor upålitelig og uberegnelig naboen i sør er blitt under Trump. Nylig var statsminister Mark Carney i Beijing og møtte president Xi Jinping for å gjenåpne handelsforbindelsen mellom de to landene. Det er ikke lenge siden Carney kalte Kina for Canadas største sikkerhetsutfordring. Hva hadde skjedd? «Jeg forholder meg til verden hvordan den er, ikke hvordan jeg håper den skal være,» svarte Carney lakonisk.

På vanligvis så edruelige BBC diskuterer man om Trumps mål er verdensherredømme. Andre spekulerer i om Trumps Grønland-besettelse er påvirket av tekindustriens ønske om å etablere et fristed, et område fritt for reguleringer og innsyn. Det høres med ett veldig James Bond-aktig ut, men snakkes om i fullt alvor. Det er slikt som skjer når man er stilt overfor en statsleder som bryter alle etablerte regler og har snudd verden på hodet. Folk sier de ikke får sove og har begynt å snakke om ondskap. Europeere og amerikanere kriger på internett. Det er mørkt.

Men ett lys er det i mørket. Donald Trump er fryktelig upopulær. Historisk upopulær. Ikke bare han personlig, men politikken hans. Velgerne vil ikke ha Grønland, de vil ikke at han skal bruke tid og penger på å kidnappe diktatorer, bombe Iran og true allierte, de vil ikke ha paramilitære bøller i gatene, de vil ikke ha handelskrig. De vil ha lavere priser og helseforsikring. De vil at kanadiere kommer på besøk igjen, og at verden skal misunne dem. 

Det har også republikanske politikere fått med seg i et valgår. Stadig flere står opp mot Trump. I Kongressen tuller du ikke med NATO og en allianse som har tjent USA vel i over 80 år. Selv ikke Trump kan tillate seg det ustraffet. Derfor må europeerne sette sin lit til USA igjen og håpe at gamle allianser kan overvinne frykten for Trump og hans rådgivere. Reaksjonene så langt tyder på at Trump vil møte hardest motstand på hjemmebane, og at det er en kamp han risikerer å tape. Det er for mye som står på spill til å jatte med.

Eller europeerne kan håpe at institusjonene holder. At Høyesterett på tirsdag vil si at, nei, presidenten har ikke fullmakt til å innføre toll i hytt og vær. Det er en oppgave som tilligger Kongressen, enten de utøveren den eller ikke. Enkelte har ment at Trump ønsker at Høyesterett skal dømme mot ham. Det kan bedre økonomien uten at han må gjøre retrett. 

For selv om Trumps nye tolltrussel tok Europa på senga, var angrepet ikke overraskende. Trump gir seg ikke når han først har satt seg et mål, aller minst når folk ler av ham og sier nei, bare glem det. Tollpolitikken er nettopp ett eksempel på det. Jo mer han ble advart, desto mer fastlåst ble han.

Det er hyggelig å tenke på en tid hvor det gjorde inntrykk at en statsleder sa «helt uakseptabelt», men den tiden er åpenbart forbi. Da er det ikke så mye man skal ha sagt. For det hører med at samtlige forslag til mottiltak vil kunne slå tilbake på Norge og Europa og gjøre vondt verre. Likevel må europeerne stå fast. Hale tiden ut. Forhandle. Å gi etter vil ikke stanse galskapen.

Det eneste som er sikkert er at Putin og Xi hadde en god helg.