I Nord-Norge minnes vi stadig at USA er vår viktigste alliert: Militærøvelser som Cold Response, beredskapshuben i Kirkenes og amerikanske baser er garantier for sikkerheten vår. Samtidig har USA under Trump sin andre periode endret seg radikalt.
Machados gest stiller et ubehagelig spørsmål: Flere nobelprisvinnere har gitt bort medaljene sine som støtte. Knut Hamsun sendte sin litteraturmedalje (1920) til Joseph Goebbels i 1943. Ernest Hemingway plasserte sin litteraturmedalje (1954) hos Kubas katolske kirke for folket. Når María Corina Machado gir sin 2025 fredsmedalje til Trump som takk for støtte mot Maduro, utløser det debatt om hennes verdighet som vinner og Nobelkomiteens valg. Men hvorfor stilles sjelden spørsmålet om USA som en uproblematisk demokratisk alliert?
I januar 2026 ble Venezuelas president Nicolás Maduro og Cilia Flores hentet ut i en amerikansk militæroperasjon uten FN-mandat og uten venezuelansk arrestordre, og deretter tiltalt i USA for narkoterrorisme og våpenforbrytelser. Det er ingen grunn til å gråte over Maduro men operasjonen brøt folkeretten og Venezuelas suverenitet, og ble fremstilt som legitim kriminalitetsbekjempelse. ICE bruker Alien Enemies Act fra 1798 til masseutvisninger uten reell rettshjelp, og enkeltsaker som drapet på Renee Nicole Good i Minneapolis viser hvordan dødelig vold mot egne borgere kan begrunnes som «terrorbekjempelse». Samtidig har Trump fjernet uavhengige inspektører generaler og erstattet dem med lojale personer, noe som svekker føderale kontrollmekanismer og konsentrerer makt rundt presidenten.
USA har tradisjonelt vært et demokrati med sterke institusjoner som valg og rettsvesen, men det står nå under betydelig press ved at presidenten utvider sin makt utover lovens og Kongressens intensjon, erosjon av pressefrihet og plassering av lojalister i nøkkelroller – til tross for motstand fra Kongress og Høyesterett. Det vi ser, er en gradvis prosess der formelle demokratiske rammer beholdes, mens de undergraves systematisk. Tiden er overmoden for å si det høyt: Utviklingen peker mot autoritære samfunn.
PEN-rapporten «Expanding the Web of Control: Government Censorship of Higher Education in 2025» kom nylig ut og beskriver hvordan føderale myndigheter og delstater bruker lover, finansiering og politisk press til å regulere hva universiteter kan undervise, forske på og uttrykke offentlig. Rapporten omtaler 2025 som et «katastrofeår» for akademisk frihet: bøker og forskning om kjønn, seksualitet og rasisme fjernes eller stigmatiseres, og ansatte risikerer sanksjoner for ytringer.
Trump kombinerer dette med en utenrikspolitisk retorikk der han truer land som Nord-Korea, Iran, Venezuela, Colombia, Mexico, Cuba og Grønland med «fire and fury» eller «obliteration» dersom de utfordrer USA. Truslene er ikke bare enkeltutspill, men del av en politisk stil som normaliserer vold, unntak og personlig maktbruk.
Hannah Arendt viser i «The Origins of Totalitarianism» hvordan autoritære systemer vokser fram gjennom kumulative små skritt: lover som justeres, språk som hardner, og grenser for det politisk akseptable som forskyves – ofte uten dramatiske brudd. Poenget hennes er å gjenkjenne slike utviklingstrekk mens de pågår, ikke først når et regime allerede er fullt ut totalitært.
Gjennom Arendts linse fremstår dagens USA ikke bare som et polarisert demokrati, men som et system der militære unntakstilstander, svekkede kontrollorganer og ytringsfrihetsbegrensninger normaliseres som styreelementer. Spørsmålet blir da: Hvorfor fremstiller vi USA som en uproblematisk demokratisk alliert? Hvorfor uteblir landets egne demokratiske utfordringer fra hoveddebatten?