«Min første kjærlighet»
Norge 2026
Regi: Mari Storstein

Husker du «Ibelin» fra TIFF 2024 og «Teenage life interrupted» fra 2025? Det var dokumentarer som traff en sånn nerve i magen at mange gikk fra kinosalen og følte seg ikke bare litt klokere, men endret på et vis. Man hadde fått tatt del i noe man ikke vanligvis får. «Min første kjærlighet» er ikke en dokumentar, men den har akkurat denne kvaliteten. Det er en film som flytter inn i kroppen din.

«Min første kjærlighet» handler om Ella på 19 år som er som alle andre unge mennesker. Hun vil studere, reise, feste, finne kjærligheten og teste hva slags morsomme vendinger livet har å by på. Det er bare det at hun ikke kan gå. Derfor er hun avhengig av assistenter for å være fri.

Ella er vant med denne friheten. Hun har aldri tenkt tanken på at hun kan miste den, og det blir derfor et sjokk for henne når det er nettopp det hun gjør. For når hun flytter til Lillehammer for å studere, mener kommunen at hun er så pleietrengende at hun må bo på institusjon sammen med alle de andre som kommunen ikke kan tilby assistenter.

Ella flytter inn mens hun venter på at klagen skal behandles, men hun holder bostedet skjult for sine nye venner og Oliver som etter en «meet cute» blir hennes første forelskelse. For det er ikke akkurat så sexy å bo på et sted hvor man må legge seg klokka 21, hvor man ikke får spise godteri utenom lørdager, hvor voksne menn tørker deg i ræva, og hvor man blir behandlet som en bruker og ikke som et voksent menneske.

Noen scener i filmen er så smertefulle og nedverdigende at det rister i hjerterota. Det hadde vært enklere om man kunne ha tenkt at «jaja, dette er jo en fiksjonsfilm», og bare lagt filmen inn i uffameg-skuffen, men «Min første kjærlighet» er basert på en sann historie. Og ikke bare det, regissøren Mari Storstein er rullestolbruker selv og vet dessverre så altfor godt hva hun snakker om.

Du husker kanskje hennes årelange kamp om å få den livsforlengende medisinen Spinraza? Vel, det gjør iallfall hennes søster, Silje Storstein, som er skuespiller og spiller rollen i filmen som en av de rigide saksbehandlerne. En av filmens store styrker er nettopp dette, at det er så altfor sant det som foregår på lerretet. Hvis du blir født med et handikap i Norge i dag, blir du automatisk en del av et politisk system. Til og med kjærligheten blir til politikk.

Dessverre er ikke filmens tema noe nytt. Den kunne vært hentet fra enormt mange historier fra virkeligheten. Hvis vi vil, kan vi lese om de hver dag, side opp og side ned, om mennesker med funksjonsnedsettelser eller andre utfordringer som blir frastjålet sine liv fordi vi ikke har råd til å la dem beholde dem. Det er disse historiene regissør Storstein har samlet sammen når hun har lagd filmen.

Hun er ingen fersking. Hun har blant annet laget «Brevet til Jens» (2011), som vant prisen for beste dokumentar ved Den norske dokumentarfilmfestivalen, og TV 2-serien «Søsken» (2017), som vant Gullruten.

Det er tydelig at Storstein vet hva hun gjør, for en film som «Min første kjærlighet» kunne lett ha rotet seg bort i mørket, det er nok å ta av der, skal vite. I stedet er den proppfull av sjarm, varme og håp – noe den mannlige hovedrolleinnehaveren Niels Skåber (som spiller Oliver som Ella forelsker seg i) er en av hovedleverandørene til. Han spiller med en sånn ro og et naturlig glimt i øyet at det er til å bli mo i knærne av.

Der filmen kanskje snubler litt, er i etableringen av kjærlighetsforholdet mellom Ella og Oliver. Det går rett og slett litt fort i svingene, og det kan være vanskelig å tro på at en unggutt i sin beste alder stuper hodeløst inn i et forhold med ei som sitter i rullestol. Samtidig kan det hende at regissøren har kuttet disse omveiene med vilje, for hvorfor skulle han ikke det? Kanskje er det på tide at vi alle klarer å se forbi den rullestolen?

Det er dette som er så fantastisk med kunsten. Den evner å løfte det vi kan lese om i hverdagen rett inn i hjertene våre sånn at vi kan føle på det hvis vi vil. Den viser oss en måte å virkelig se på. Kunsten er som den ene puslespillbrikken i puslespillet på 100.000 biter som får hele bildet til å se helt annerledes ut.

Så det er bare å ta på deg isbroddene og komme deg på kino – og ta med deg filmen ut i livet. Jeg håper «Min første kjærlighet» blir årets snakkis, ikke bare på TIFF, men i hele Norge.